«Wenn jemand eine Reise tut, dann kann er was erzählen», skrev den tyske forfatteren og journalisten Matthias Claudius, og for dem som ikke er så stive i tysk, betyr det noe slikt som at den som reiser, får noe å fortelle. Hah!

Slik var det: I november 1990 satt jeg alene på et rom i et lurvete pensjonat i småbyen San Augustín i Colombia. Jeg skulle være et halvt år i Sør-Amerika, og alt jeg hadde med, bar jeg på ryggen. I en grå og grønn sekk lå klær, sovepose, kamera, malariamedisin, tannbørste, guidebok, reisesjekker, pass, flybilletter - og en kortbølgeradio.

Kontakten hjem var minimal. Jeg sendte et par postkort om hvor jeg var, og hvor jeg skulle, og hadde en plan om å ringe hjem til jul, eventuelt nyttårsaften. Dessuten hadde jeg oppgitt postkontor jeg skulle innom, fordi dette var i de dager da Poste Restante ennå var et begrep blant backpackere. Ellers ingen kontakt. Jeg var på reise, og ville ikke sjeneres av hjemlige trivialiteter. Slik var det, og slik ville jeg ha det.