Når er det greit å snakke om vennene våre med andre?

Hver uke svarer Magasinets nye ekspertpanel på spørsmål som angår deg og meg. Denne uka spør vi filosof og etikkekspert Einar Øverenget.

- Det er en vanskelig vurdering. Vennskap dreier seg om lojalitet. Hvordan markerer vi at vi er venner? Jo, ved å fortelle om oss selv. Vennskap er i stor grad en tillitsrelasjon. Aristoteles opererer med tre nivåer av vennskap. Det er nyttevennskapet, som vi i dag vil kalle nettverk. Det eksisterer fordi vi har fordel av det, og stikker ikke spesielt dypt. Så er det gledesvennskapet, som er der fordi det er gøy, og kan minne om barnslige vennskap i sandkassa. Så har vi det øverste nivået, som er det egentlige vennskapet, der vi pleier omgang med noen fordi de er den de er. Et vennskapsforhold er basert på en svært høy grad av gjensidig respekt og tillit. Der skal vi i svært liten grad snakke til andre om det som blir betrodd oss.

I hvilken grad kan vi snakke om venner på tvers av nivåene?

- Det er noe eksklusivt ved vennskap. I andre relasjoner kan vi snakke om løst og fast. Men vi har få virkelig nære venner. Vi kan snakke om mer perifere vennskap med våre gode venner og bevare tilliten, men ikke omvendt. Det er et slags hierarki mellom vennskap på forskjellige nivåer, og jo høyere du kommer, jo større grad av informasjonseksklusivitet gjelder. Å transportere informasjon fra de virkelige vennskapene ned til de perifere blir å snu det på hodet.

Men er det ikke lov for to nære venner å snakke sammen om en tredje venn de er bekymret for?

- Vi snakker om våre ordentlige venner når vi vil dem vel. En syretest på om du skal snakke eller ikke kan være en variant av offentlighetsprinsippet - ville vennen tålt å høre det? Det er lett å forestille seg at to venner som snakker sammen av oppriktig bekymring ville bli tilgitt dersom tredjeparten skulle høre dem. Men hvis du snakker om dine venner bak ryggen deres og kanskje godter deg over at de møter motgang, er du ikke en venn lenger. Da røper du samtidig at du ikke ser på vedkommende som en venn.

Hvordan definerer du baksnakking?

- Å snakke om en person som ikke er til stede på en negativ måte som du ikke ville gjort om personen var sammen med deg. Det kan også være en måte å skape et bånd mellom to personer på, men på bekostning av en tredjepart. Det kan skape et tillitsbrudd hvis en venn får vite at du har baksnakket ham eller henne, men det kan også forgifte relasjonen mellom dem som baksnakker, og skape en mistanke om at de vil gjøre det mot hverandre også.

I hvilken grad kan vi søke råd hos en tredjepart når vi ligger i konflikt med en venn?

Når er det greit å snakke om vennene våre med andre?

- I ekte vennskap skal man egentlig bare snakke med vennen selv. Å trekke inn en tredjepart blir å gå rundt grøten. Dessuten, hvis du opplever at noen snakker med deg om venner de har, kan det si noe om hvordan de snakker om deg når du ikke er til stede. Men det går fint an å si til noen at du har en konflikt med en nær venn, uten å nevne navn. Da er det egentlig deg selv du forteller om, ikke vennen. Men det finnes mennesker som buser ut med all mulig privat informasjon til alle. Det virker som om de opplever andres problemer som sine egne, og spør hele verden om råd. Det synes jeg er en uting.

Er dette en ting i tida?

- Vi lever i ei tid der all mulig informasjon legges ukritisk ut i det offentlige, særlig på Internett. Jeg synes vi skal ta vare på både det offentlige og det private rom. Det er viktig at det er noe som unndrar seg andre fora. Jeg har sans for den dannede hemmeligholdelse. Det ligger en viss dannelse i det å vite når man skal holde noe for seg selv. Hvis ikke kan vi fort ende opp med et stort nettverk og ingen venner. I dag er det å krype under dynene til andre noe ukeblader og aviser lever av. Vi ser hvordan venner selger informasjon om andre og private bilder. Det vekker interesse, men disse personene mister også aktelse.

I hvilken grad kan vi forvente at våre venner snakker om oss?

- I samme grad vi selv snakker om dem. Men hvis dette er noe vi går rundt og bekymrer oss over, tenker vi kanskje ikke på forholdet som et riktig vennskap likevel.

Hva om vi blir frustrert over gode venner, og har behov for å lufte litt irritasjon over dem. Har vi rett til å gjøre det, med andre?

- Det er et legitimt behov, men alle metoder for å lufte ut er ikke like akseptable. Egentlig synes jeg det er synd at vi ikke har den katolske skrifteordningen her til lands, slik at vi kunne snakket ut og vært trygge på at det ikke gikk videre. For meg er tanken på at vi «trenger å lufte ut» nærmest ideologisk. Jeg tror ikke mennesker er hus. Vi er ikke så behovsstyrte. Vi kan si til oss selv at dette vil jeg ikke røpe. Men det er mulig å snakke om problemer uten å være utleverende.

Så for å summere opp, hva er retningslinjene? - Ikke gi videre informasjon du har fått fordi du er noens nære venn. Det er vennskapelig utroskap. Hvis du ikke anerkjenner vennskapets eksklusivitet, dreier det seg ikke om noe egentlig vennskap. Dersom du skal snakke om en venn bør det være med andre nære venner, og i oppriktig bekymring. Uansett bør du la være å nevne navn.

SPØR EKSPERTENE: Har du spørsmål, reaksjoner eller innspill til leserne? Kontakt oss på e-post. Illustrasjonsfoto: SCANPIX
SPØR EKSPERTENE: Har du spørsmål, reaksjoner eller innspill til leserne? Kontakt oss på e-post. Illustrasjonsfoto: SCANPIX Vis mer

Spør ekspertene: Har du spørsmål, reaksjoner eller innspill til ekspertene? Kontakt Inger Merete Hobbelstad — imh@dagbladet.no

VENNSKAP:- I ekte vennskap skal man egentlig bare snakke med vennen selv. Å trekke inn en tredjepart blir å gå rundt grøten, sier filosof og etikkekspert Einar Øverenget.