Når helvete blir utrrykk for Guds kjærlighet

Helvetesdebatten fortsetter.

Professor Ole Hallesby truet de uomvendte med helvete i 1953. Tanken var at man skulle frelses ved hjelp av frykten for helvete. Man kan si mye om Hallesby, men her var det i hvertfall klar tale. 55 år senere følger en diakon, kunsthistoriker og professor ved UiB, Henrik Louis von Achen, opp med å gjøre helvete til et uttrykk for Guds kjærlighet.

Professoren og diakonen spør oss hvorfor det er så enormt viktig ”å kreve at DnK nå, i 2008, velger side i forhold til en frontlinje fra 1953?”

Selv ønsker von Achen å presentere sin forståelse av Den katolske kirkes syn på helvete hvor helvete angivelig er et uttrykk for Guds kjærlighet. Det er interessant i seg selv, men ikke relevant for hva Den norske kirke mener. I biskop Schjelderups tro hører “læren om evig helvetesstraff ikke hjemme i kjærlighetens religion”. Dermed er vi tilbake til utgangspunktet: forholdet mellom Hallesbys fryktingytende Gud og Schjelderups kjærlige Gud.

Når det gjelder von Achens presentasjon av hva Den katolske kirke lærer om helvete så er det ikke enkelt å trekke en entydig konklusjon om hva han, eller Den katolske kirke, mener.

Utrolig nok hevder von Achen i flere medier at helvete er et eksempel på Guds kjærlighet (BT 03.01.08, Dagbladet 08.02.08). I biskop Schjelderups tilsvar til Hallesby kjentes det personlig ”som en uløselig motsigelse å forene både troen på Gud som en kjærlig far og troen på rettferdighet i menneskenes liv med læren om evig helvetesstraff for alle ikke-troende” (Aftenposten 31.01.53).

Som et ekko av Hallesbys ord fra 1953, mener også von Achen at Schjelderup og velvillige kristne fremsetter Kardemommeby-inspirerte og ”imperialistisk umyndiggjørende...holdninger”. Slik sett kan man få inntrykk av at von Achen og Den katolske kirke er på Hallesbys side i helvetesstriden.

Samtidig forsøker von Achen å helgardere seg ved å stille spørsmål om fortapelsens realitet. Han mener at ”fortapelsen er en mulighet, en helvetestilstand likeledes, men om noen faktisk går evig fortap vet vi ikke, det må overlates til Gud”. Med andre ord, helvetes ild finnes, men om noen faktisk skal kjenne den, vites ikke. En konsekvens av dette vil da være at helvetes flammer bare har den funksjon at de ikke-troende skal skremmes inn i himmelen. Schjelderups holding til en slik vanvittig pedagogikk var at den er ”direkte skadelig” (Aftenposten 31.01.53). von Achens budskap om at helvete er et utrykk for Guds kjærlighet til mennesket kan da sees som et praktisk eksempel på virkningen av en slik skade.

von Achen mener å vite at vi ”ikke har særlig sans for Kirkens [Den katolske] forestilling om helvete, men heller ingen dypere forståelse av den”. Dette er et eksempel på at tekstlesing er viktig. Vårt poeng var jo akkurat det motsatte. I innlegget i Dagbladet (30.01.08), som tydelig var adressert til Den norske kirke, observerte vi at det tilsynelatende var lite samsvar mellom von Achens redegjørelse om helvetes fysiske straff (BT 03.01.08) og hva pave Johannes Paul 2. uttalte 28. juli 1999.

VARM KJÆRLIGHET: -Utrolig nok hevder von Achen at helvete er et eksempel på Guds kjærlighet, skriver artikkelforfatterne. Illustrasjonsfoto: SXC.com
VARM KJÆRLIGHET: -Utrolig nok hevder von Achen at helvete er et eksempel på Guds kjærlighet, skriver artikkelforfatterne. Illustrasjonsfoto: SXC.com Vis mer

Siden ingen av oss er katolikker så skal ikke vi tørre å mene noe sikkert om motivasjonen bak pavens taler om onsdagene slik professoren gjør. Uansett, så er det et faktum at innenfor Den katolske kirke er det helt vanlig at det refereres til uttalelser fra onsdagenes audienser når man vil støtte opp om et argument.

Det er mulig at den her omtalte onsdagsaudiens er spesiell og derfor ikke skal regnes med i tradisjonen som diakonen er så opptatt av, men det er i alle fall slik at pavens ord fra 28. juli 1999 selvsagt fikk stor oppmerksomhet over hele verden. New York Times hadde overskriften ”Hell Is Getting A Makeover From Catholics” (18.09.99), mens nyhetsavdelingen til det katolske EWTN brukte ordet ”kontroversiell”. Vi kan ikke huske at noen ledende katolske talsmenn korrigerte paven den gangen, men vi tar kanskje feil?

Biskop Skjevesland påpeker at det fins ”vanvittige helvetesforestillinger som kirken [Den norske kirke] fortsatt sliter med å rydde opp i” (Dagbladet 04.02.08). I von Achens verden synes dette uproblematisk fordi disse bildene er metaforer og hvis vi ” ikke ser det metaforiske i slike forestillinger, er det ikke så mye mer å si” (På Høyden 06.02.08). Vel, det kan anføres et par aspekter. Det kan virke som om von Achen ser på metaforer som bilder uten innhold eller relasjon til virkeligheten.

Vitenskapelig sett er det heller slik at fenomener og virkeligheter som er umulig å beskrive med det vanlige språket kan konkretiseres og begrepsfestes med metaforer på en annen og mer presis måte. Hvor smertefullt fraværet av Gud er, kan da illustreres med ild fordi det relaterer seg til personlige opplevelser alle har av å bli brent. Ved å benytte metaforer kan man belyse kompliserte forhold ved bruk av få ord eller visualisere det uten språk. Metaforer muliggjør derfor begrepsfesting av verden og virkeligheten på en unik måte fordi det kombinerer det verbale og det ikke-verbale, som for eksempel bilder. Hvis man følger von Achens tilnærming hvor kristendommen ikke forstås som en bokreligion, så befester det metaforenes virkelighet i forståelsen av helvete fordi det er umulig å erkjenne kjernen i religion gjennom vanlig verbalt språk.

Når von Achen hevder at selv i middelalderen ble bildene av helvete forstått metaforisk, så er det mer en kunsthistorisk tolkning anno 2008 enn en historisk realitet. Dette viderefører en elitistisk holdning hvor geistlige skal tyde og allmuen adlyde. Siden majoriteten av tidligere tiders befolkning var analfabeter, ble virkeligheten tydeliggjort nettopp gjennom metaforer. Tapet av Gud fører med seg smerte, ”og man bruker de bilder og metaforer som til enhver tid blir funnet velegnede til dette” (På Høyden 06.02.08).

Når ild - kanskje den verste av alle tenkelige smerter - brukes som metafor for å forkynne denne virkeligheten, vil det ut fra von Achens forståelse hvor dette bare er bilder, implisere at den virkelige straff er mer smertefull. Dermed er vi ikke tilbake til middelalderens fysiske smertehelvete, men til et enda verre. Og dette skal angivelig være et uttrykk for Guds kjærlighet i 2008.

Diakonen forkynner helvetes smerter, men i følge han selv må det være lov å ”utøve grunnleggende kritikk eller være fundamentalt uenig…på grunnlag av noe i og for seg rent menneskelig” (På Høyden 04.02.08). Dette var nettopp Schjelderups anliggende i kritikken av Hallesby.