Når hver dag er lik

Når livet er over, sørger familien Nilsen for en verdig avslutning.

NÅ GJELDER DET ikke å ta feil!Wegard og Ann-Helen har akkurat tatt av seg dressjakkene og iført seg lange, hvite kapper og gummihansker. De har skrudd opp den hvite kista med synkroniserte bevegelser og fjernet lokket. Nå åpner Wegard døra til kjølerommet. Det durer kraftig fra det gigantiske kjøleskapet med ni luker. Bak fem av dem ligger det døde kropper.{ndash}Mitt verste mareritt er å ta feil person. Det har aldri skjedd, men jeg tenker ofte på det, sier Wegard.Han sjekker med papirene sine at navnet stemmer med lappen på lakenet som kroppen er pakket inn i. Båra trilles inn i «pynterommet». Ann-Helen tar tak under beina, Wegard under armene. Den nesten nakne mannskroppen løftes forsiktig over i kista. Hendene foldes på magen. Munnen lukkes. En hvit skjorte med åpning i ryggen tres på. Deretter finner Ann-Helen fram en kam og grer hår og øyebryn. Også nesa og rynkene pyntes litt på før kroppen pakkes inn i dyner og puter og ansiktet dekkes av en ansiktsduk. {ndash}Vi skal være nøye selv om vi vet at ingen skal se ham, sier Ann-Helen.Ute i regnet gaper bakdøra på likbilen dystert. Kirken er neste stopp for søskenparet.DET ER RART å se et lik for første gang. Wegard og Ann-Helen ser lik nesten daglig. De utgjør to av de ansatte i det familiedrevne begravelsesbyrået Tore E. Nilsen AS i Skjeberg utenfor Sarpsborg. Her jobber sju nære familiemedlemmer med å gi østfoldingene en verdig slutt på livet.{ndash}Ungene har fått dette inn med morsmelka, de vet ikke om noe annet, sier familiefar Tore Nilsen (56).Han er sjef og gift med Gunni (53). Sammen har de tre barn: Wegard (32), Ann-Helen (30) og Jarle (27). Eldstesønnen er gift med Kine (26), og yngstesønnen med Vibeke (27), som nylig ble firmaets regnskapsfører. Alle er de vennlige, forståelsesfulle og sindige i stemmen. Og alle har de arbeidsplassen sin i familiens lysegule enebolig, der barneværelsene i kjelleretasjen er omgjort til kontorer. Bare et lite skilt på veggen og de fem svarte bilene utenfor røper hva som foregår innenfor husets fire vegger.{ndash}Men vi har ikke lik i kjelleren, bare kontorer. Og kistene i garasjen er tomme, påpeker yngstesønnen Jarle.Tore og Gunni startet byrået i 1983. De jobbet i 13 år uten ferie med å bygge det opp. Siden har behovet for arbeidskraft vokst i takt med familien. I dag er det ikke lenger så lett å ansette noen utenfra.{ndash}De vil neppe ha like lett for å gå i brødboksen til mor og forsyne seg når de er sultne, for å si det sånn, sier eldstesønn Wegard.RUNDT 90 PROSENT av alle begravelsesbyråene i Norge er familiefirmaer. De opererer i en bransje omgitt av taushet og tabuer. Da for eksempel byrået Svanholm i Trondheim nylig ønsket å annonsere i Adresseavisen, nektet redaktøren. Han mente annonsene for designerkister og smekre bårebiler var for provoserende. Nå løftes på mange måter kistelokket av bransjen. Dramaserien «Seks fot under» bretter ut innsida av begravelsesbransjen på NRK hver fredag. I England har realityserien «Don\'t drop the coffin» fra et begravelsesbyrå fått mye oppmerksomhet. Også byråene selv ønsker å avmystifisere det de driver med, for å fjerne tabuet som er knyttet til døden og fordommene rundt yrket. Ann-Helen Mathisen, som er utdannet førskolelærer og nest eldst av søsknene, har for eksempel reist rundt til skoler og konfirmanter og fortalt om yrket sitt, og hun har snakket om barn og døden for barnehagepersonell.{ndash}Det handler om å få folk i alle aldrer til å tenke på døden som noe naturlig, sier hun.Familien i Skjeberg er opptatt av å få fram at det fjernsynsseerne får servert, er hakket mer dramatisk og grotesk enn hverdagen for et landsens norsk byrå. {ndash}I USA har de andre tradisjoner for å sminke og «reparere» de døde, med drenering av kroppsvæsker og så videre. Vi sminker bare for å dekke over sår og skader fra ulykker, og har enkelte ganger fjernet pacemakere hvis den døde skal kremeres. Og hvis vi for eksempel blir spurt om å ta på kvinnelige avdøde leppestift, gjør vi selvfølgelig det, forteller Ann-Helen.Det kommer fram mye sant om bransjen i «Seks fot under» også: Familien Nilsen har også fått besøk av oppkjøpere fra de store kjedene, de må ut på jobb til alle døgnets tider, og de jobber ofte under stort tidspress. Og i likhet med serien på tv kjører yngstemann Jarle rundt i en avdanket bårebil som har fått satt inn ekstra seter.Nå står Jarle og klør seg i panna i påvente av dagens første begravelse.{ndash}Bare sytti? Det er altfor lite! Bare se hvor mange blomster det er her. Og det enda familien skrev at de heller ønsket en gave til kreftforeningen! sier den kvinnelige organisten oppskjørtet før hun forsvinner opp til instrumentet sitt.Jarle har på oppdrag fra de etterlatte trykt opp sytti program til begravelsen. Det kan vise seg å bli for få. Utenfor den lille kirka i Sarpsborg har de pårørende allerede begynt å samle seg under klaser av svarte paraplyer.Sammen med storebror Wegard har han pyntet kirka til begravelsen. Kista er trillet inn, blomsterkransene plassert på stativer, påskriften på båndene kontrollert, og hvite lys tent. Brødrene stiller seg på trappa for å dele ut programmene. Når vi treffer dem igjen etterpå, er de lettet. {ndash}Siden vi visste at det kunne bli for få, ga vi bare ett program til hvert par. Dermed gikk det akkurat opp, forteller Wegard.Jobben handler mye om å gi de avdøde og pårørende en verdig avskjed. Når folk er på sitt mest sårbare, er tabber utilgivelig. {ndash}En gang trykket vi feil årstall på et program. Da fikk ikke jeg sove, for å si det sånn. Jeg fikk ikke ro på meg et sekund før vi hadde ringt og sagt unnskyld, sier mor Gunni.Heldigvis har familien unngått verre tabber. Wegard Nilsen vet ikke helt hvorfor han valgte å gå i sin fars fotspor. Det bare ble sånn, etter at han hadde hjulpet til i feriene i mange år. Wegard var 14 år første gang han var med på å hente et dødt menneske. Faren passet på at alle barna var konfirmert før de ble tatt med ut. 18 år gammel skulket han skolen for å holde begravelse på Hvaler. Da han fikk sertifikat, var hans første kjøretur i bårebilen for å hente et lik. Etter militæret begynte han å jobbe for fullt.Det er to jobber som har brent seg fast i minnet hans. Den ene var da han for første gang var med på å hente et lite barn på Rikshospitalet. Den andre var da en person begikk selvmord ved å hoppe foran toget.{ndash}Pappa og jeg gikk i to timer. Vi plukket kroppsdeler som lå spredt over et 200 meter bredt område langs skinnene og la dem i en hvit katastrofepose. Når han er på vei til slike oppdrag, prøver Wegard å forberede seg psykisk ved å sette opp en sperre. Stort sett har han klart det, selv om svigermor iblant er litt bekymret for ham. Det er guttene og faren som tar de tøffeste oppdragene.{ndash}Jeg har opplevd å måtte hente et lik som har ligget i sommerheten i over en måned, sier familiefar Tore.{ndash}Ingen fikk varslet oss tidligere, for personen hadde bare fjern slekt, og de var på ferie. Da jeg gikk inn i huset, var det voldsomt med lukt {ndash} en litt søt og veldig gjennomtrengende lukt. Kroppen var full av mark og fluer. Men jeg fikk den med meg uten å brekke meg. Da jeg var yngre, hendte det jeg måtte ut og trekke frisk luft på slike oppdrag. I dag reagerer jeg ikke på lukt. Men vi kan også benytte masker, som er tilsatt en frisk duft.{ndash}NÅ MÅ VI GÅ! Det begynner om en halvtime! Pappa skjærer gjennom. Det er nok en begravelse, denne gang i kapellet i Sarpsborg krematorium. For anledningen er halve familien {ndash} far, sønn, datter og svigerdatter {ndash} på jobb, så forberedelsene går raskt unna. Når seremonien er i gang samles korpset av svartkledde nede i pauserommet i krematoriets kjeller. Varmen fra den oransje ovnen kan så vidt anes. Ut fra en høyttaler på veggen strømmer prestens preken fra etasjen over. På den måten vet familien når det er på tide å gå opp igjen. Driftssjefen på krematoriet, begravelsessangeren og de fire familiemedlemmene forteller morsomme historier.{ndash}Det er jo mange som spør oss om bilene våre er daukjørte, spøker familiefar Tore.Alle ler.«Kjærlighet fra Gud, springer like ut, som en kilde klar og ren,» lyder det fra høyttaleren i bakgrunnen.Mange triste toner, men også mye latter på bakrommet. Sånn er det å jobbe i begravelsesbyrå. Du kan ikke ta andres sorg for mye inn over deg i en bransje som dette. {ndash}Den enes død, den annens brød?{ndash}Ja, men det er jo sant. Vi lever jo av at folk dør. Det er litt rart å tenke på. Men det gjelder jo kisteprodusentene og blomsterhandlerne også, det. Jeg håper at folk ikke ser på oss som gribber. Vi har så vi klarer oss. Og mange tenker kanskje ikke på at vi ofrer mye fritid. Vi må være klare til å rykke ut til alle døgnet tider, sier Tore.FOR HAM ER YRKET et kall. Han ønsker å være til hjelp for de som opplever det tyngste her i livet, og yrket gir ham en følelse av å være noe for noen.Siden starten har det blitt noen tusen begravelser på den muntre og inderlige familiefaren med indremisjonsbakgrunn. Han har sett de fleste måter et menneske kan dø på {ndash} mord, branner, trafikkulykker, selvmord. Ingenting sjokkerer lenger. Men han har sine tunge stunder. Som når et lite barn dør. Eller det gangen det var hans egen far som skulle stelles og begraves.{ndash}Det var det siste jeg kunne gjøre for ham. Han har alltid stilt opp for meg, så jeg kunne ikke betro noen andre det. Men det er også det tyngste jeg har gjort. Tore blir litt stille. I et yrke som dette er det ikke til å komme fra at man tenker på sin egen død også. Farens store ønske er at barna skal ta over. Han tror Wegard, Ann-Helen og Jarle har det som trengs.{ndash}Som treåring sa et av barnebarna: «Når jeg blir stor, skal jeg bli som bestefar. For han jobber med døde mennesker», sier familiehøvding Tore E. Nilsen og smiler stolt.

    magasinet@dagbladet.no

<HLF>Siste finpuss:</HLF> I pynterommet i kjelleren på Halden sykehus gjør søsknene Ann-Helen Mathisen og Wegard Nilsen seg klare til å flytte den avdøde over i kista. Først må lakenet fjernes.
<HLF>Svart korps:</HLF> En viktig oppgave er å plassere blomster og å sjekke kransebånd.
<HLF>Du skal høre mye...: </HLF> Mens begravelsen pågår oppe, er stemningen i etasjen under en annen. Begravelsessanger Bjørnar Spydevold (t.h.) er også en dyktig revyartist og moromann.
<HLF>Exit:</HLF> Ved Sarpsborg sykehjem fraktes de avdøde ut nødutgangen.
<HLF>Familie og kollegaer:</HLF> Familien Nilsen samlet foran eneboligen der begravelsesbyrået har kontorer i underetasjen. Fra venstre Wegard Nilsen (32), Kine Nilsen (26), Tore Nilsen (56), Gunni Nilsen (53), Jarle Nilsen (26), Vibeke Nilsen (27) og Ann-Helen Mathisen (32).
<HLF>Alltid beredt:</HLF> - Svært få ønsker å ha den døde hjemme lenger enn nødvendig, forklarer Tore og Unni.
<HLF>Bybilde:</HLF> Pipa fra Borregaard Fabrikker, Esso-stasjonen med åpent til klokka 23 og bårebilen fra Tore E. Nilsen Begravelsesbyrå AS. Alle er de en del av hverdagslivet i Sarpsborg.
<HLF>Omsorg til siste slutt:</HLF> Ann-Helen Mathisen grer den avdøde før kistelokket settes på.