FARLIG DEBATTSTYRING: Når forskningsresultatene tas ut av sin sammenheng, eller blir tatt til inntekt for noe mer enn de har utgitt seg for å være, så er det farlig når det får styre debattene, skriver Håvard Tjora. Illustrasjon: LISA AISATO
FARLIG DEBATTSTYRING: Når forskningsresultatene tas ut av sin sammenheng, eller blir tatt til inntekt for noe mer enn de har utgitt seg for å være, så er det farlig når det får styre debattene, skriver Håvard Tjora. Illustrasjon: LISA AISATOVis mer

- Når noen sier «Forskning viser at ...» er det grunn til å bli skeptisk

Forskerne er uenige, skriver Håvard Tjora.

(Magasinet): «Løgn, forbannet løgn og statistikk»

Dette sitatet ble udødeliggjort av den amerikanske forfatteren Mark Twain, og illustrerer at statistikk kan brukes - eller misbrukes - på utallige måter for å tale en sak. Han kunne gjerne slengt på forskning.

«Forskning sier...» trumfer enhver debatt og brukes flittig av politikere og beslutningstakere, ja, jeg tar meg i å bruke det selv også.

Men når forskningsresultatene tas ut av sin sammenheng, eller blir tatt til inntekt for noe mer enn de har utgitt seg for å være, så er det farlig når det får styre debattene.

Det er vanskelig å diskutere utdanning. Etter å ha ment noe om utdanning gjennom tv-programmer, foredrag og avisartikler over flere år, har jeg erfart at det ikke finnes ett tema som ikke har en haug av motstridende forskningsresultater og ikke minst ulik forståelse hos politikere.[sitat]

For å beholde et snev av tillit til demokratiet, må vi gå ut fra at politiske føringer springer ut fra forskning og råd fra forskere. De enorme forskjellene i Skole-Norge sier i så fall noe om den store uenigheten i forskningsmiljøene, at forskere kan ta feil og at de ikke alltid ser konsekvensene av sine egne råd.

Skulle du være så frimodig å snakke imot forskningen, og hevde at erfaring har noe å si, er du et lett bytte for de som mener at du er bakstreversk eller ubelest.

Uenighet

Men forskere er uenige. Det er jo det som driver forskningen framover - og det er slett ikke alltid forskerne har tatt høyde for alle eventualiteter.

La oss ta en kikk på Oslo. Der ble det innført baseskoler, eller åpne klasserom, i stor stil. Dette var basert på forskning og gode resultater blant annet i Sverige. Advarslene fra lærere som hadde prøvd dette på 70-tallet ble ignorert.

Gjennomføringen kostet millioner, og krevde en total omstilling for lærere, barn og foreldre. Så kommer forskning som sier at dette ikke har så mye for seg likevel, og baseskoler er ikke lenger så viktig.

Mange av de enorme klasserommene ble lukket igjen, noen steder med provisoriske løsninger som å sette opp skap for å skille elevgrupper fra hverandre.

Et annet eksempel er innføringen av skriftlig vurdering i skolen. Flere kommuner tenker at kvalitetssikringen av kunnskapen ligger i å skriftliggjøre den i omfattende vurderingsskjemaer. I skjemaene skal barna vurderes i noen utvalgte fag, og mange skoler vurderer også barnets sosiale kompetanse.

Store mål

De første skjemaene jeg så som hadde med sosial kompetanse, ba læreren vurdere barnets grad av empati. Det er i beste fall drøyt å sette en yrkesgruppe til å vurdere et barns empatinivå, og bedre blir det ikke når ingen av oss er utdannet til å gjøre det.

For å knekke koden og slippe å uttale seg om tilfeldige og lite målbare mål, satte man seg ned i lange lærermøter og fant felles mål for sosial kompetanse.

Noen steder er det de omfattende målene til adferdsprogrammene i skolen som ligger til grunn, som i stor grad gjennomregulerer hver minste detalj av et barns oppførsel.

Andre steder er det lærerne på den enkelte skole som har funnet hva de kan måle. Uansett er resultatet mange steder at alle elevene, ned til de minste førsteklassingene, skal sette seg mål om å kunne oppsøke venner, løse konflikter på egenhånd og ta sosialt initiativ.

Det er ikke små mål som lesses over på de små i deres første år i skolen.

Over natta

Dette sammensuriet av mål, måloppnåelse og noe å strekke seg mot, har tatt evig lang tid å finne ut av rundt om på skolene. Men det er likevel en brøkdel mot tiden det tar å lage disse skjemaene i det daglige.

28 elever med fire til seks fag som vurderes, med tilhørende mål til neste gang det er vurderingstid. Det produseres hundrevis av mål og hundrevis av sider per klasse, hvert eneste halvår.

En lærer har cirka ti timer i uka til alt for- og etterarbeid. Det innebærer forberedelse til timer, sette seg inn i nytt stoff, retting av prøver, møtetid, etterutdanning og oppfølging av mail, telefoner og møter med foreldre.

Innføringen av skriftlig vurdering er noe av det mest omfattende og tidkrevende innført i skolen, og det skjedde over natta.

For å kunne møte papirmølla, har mange skoler standardisert vurderingene sine. De setter opp mål som de sjekker om elevene kan, og så krysser læreren av «eleven kan» eller er «underveis».

Andre steder lager de et par vurderingsrapporter og copy-paster, og skifter ut elevenes navn, slik at rapportene stort sett ser like ut.

Men hvor er kvalitetssikringa i dette? Er intensjonen med skriftlig vurdering at elevene skulle ha de samme vurderingene? Det finnes mye forskning som sier at sluttvurdering har svært liten læringseffekt.

Mange av oss har opplevd at svært mye av det vi kunne etter endt utdanning, ble fullstendig borte bare måneder etter eksamen. Hvis den skriftlige vurderingen hadde hatt stor læringseffekt, skulle ikke de kommunene som ikke har det, hatt samme framgang.

Bedt om å tie

Den største skoleforskningen  gjennom tidene, er foretatt av professor John Hattie. Han har sett på 800 forskningsarbeider og silt ut det disse har kommet fram til som suksessfaktorer i skolen.

Han har blitt applaudert og lyttet til over store deler av verden, ikke minst i Norge.

Noe av det han har kommet fram til, er at klassestørrelse har svært lite å si for resultatene i skolen. Dette klamrer skoleeiere og politikere seg til, og klassestørrelsene kan økes med god samvittighet.

Lærere med flere tiårs yrkeserfaring blir bedt om være stille, for «forskning sier...». Alle som har prøvd, vet hvilken himmelvid forskjell det er å undervise store klasser, og å undervise små.

Det skoleeiere ser ut til å glemme, er at Hattie påpeker at mindre klasser kunne gitt gode resultater, hvis lærerne samtidig hadde fått opplæring i hvordan de kunne utnytte fordelen ved små klasser bedre.

Hans forskning er altså ikke et argument for å øke klassestørrelsen, men at reduksjon ikke nødvendigvis gir resultater alene.

Kalles gammeldagse

Det siste som har skapt berettiget rabalder, er Oslo kommunes oppheving av bemanningsnormen i barnehagene. Fra nå av er ikke Oslo-barnehagene bundet til et minstemål av voksentetthet per barn. Kanskje er det Hattis forskning på klasse-størrelse som ligger til grunn?

Jeg har i hvert fall ikke hørt et forskningsbasert grunnlag for kuttene. Igjen ser vi at politisk retorikk henstiller erfarne fagfolk om å tie. Barnehagebyråden kaller motstandere av dette for gammeldagse. Akkurat som de som var mot baseskoler for noen år siden var bakstreverske.

«Pass deg for folk som sier «forskning viser at ...»» Håvard Tjora

De minste barna har ikke det stabile følelseslivet som de eldre barna. De har ikke den oversikten over alle situasjoner som skoleelever har. De trenger mer oppfølging, trøst og nærhet.

Det trengs ikke mye forskning for å se at for få voksne til for mange små barn, får konsekvenser som går utover barna. Det krever knapt en times observasjon i en barnehage.

Min egen, høyst uakademiske forskning, basert på tusenvis av samtaler med pedagoger, viser at de som jobber med barn, først og fremst har barnets trivsel og verdighet for øyet. Det fokuset er ikke alltid like lett å få øye på hos politikere.

Denne kommentaren sto på trykk i Magasinet 2. mars 2013.