Når villmannen våkner

Med den omstridte Nokas-dokumentaren er NRKs Arne O. Holm (48) tilbake i rampelyset han en gang måtte rømme fra.

-  DET ER LITT SYKT. Men jeg skal gi deg historien.

Påtroppende «Brennpunkt»-redaktør Arne Oscar Holm lener seg framover i skinnsofaen på kafeen Min Plass i Bodø. Han er sliten. Som vanlig ser han ikke ut. Det svære håret, alt skjegget, tennene stablet hulter til bulter, fillete bukser. Holm forteller om de siste dagene. Dager som har vært preget av reising mellom familiehytta på Hamarøy utenfor Bodø og NRK-kontoret i Oslo.

Han skulle ha sittet på hytta og skrevet bok. I høstferien skulle familien ha kommet for å besøke pappa. Men så er det denne Nokas-dokumentaren han er ansvarlig for, og Arne kommer seg aldri av gårde. Familien reiser på hytta mens Arne blir sittende i Oslo og jobbe. Onsdag i forrige uke tar han likevel et fly til Bodø. Han har fått beskjed om at dokumentaren må utsettes.

-  Men idet jeg går om bord på flyet får jeg beskjed om at vi skal sende det likevel. Jeg har skjønt at det går den veien, men er så jævla gira på å komme meg nordover. Så jeg flyr til Bodø og kjører bilen til hytta i et vanvittig uvær. Dette er natt til torsdag, og siden familien reiser tilbake til Oslo søndag, begynner det å haste dersom jeg skal få sett dem. Og så, på vei til hytta, krasjer jeg med en elg.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Han rister litt på det lange håret. Ber om en kopp kaffe mens han stapper tobakk i pipa.

-  Klokka er halv tre om natta og plutselig står den der midt i veien. Det er jævlig dårlig vær, full storm og bekmørkt. Jeg kjører ikke fort. Heldigvis har jeg en sånn Caravelle som er helt flat i fronten. Hadde jeg hatt bil med vanlig panser hadde jeg knekt beina på elgen og fått den gjennom frontruta. I stedet treffer jeg den flatt i bogen. En fryktelig opplevelse. Jeg går ut av bilen og begynner å leite, men finner den ikke i mørket. Halv fire om natta er jeg framme på hytta, sliten, dyvåt og temmelig skjelven. Morgenen etter får jeg beskjed fra NRK om å komme meg sørover igjen. Det skal være tv-debatt om dokumentaren, og de vil at jeg skal være med. Jeg skjønner jo at jeg ikke kan sitte på hytta mens det rabalderet foregår. Men i og med at bilen er krasja, ender det med at jeg må bestille helikopter for å rekke flyet til Oslo. Klokka fem lander det på jordet foran hytta. Halv seks går flyet til Oslo, så vi har en halv time på oss. Vi flyr gjennom et sykt vær, piloten er i ferd med å gi opp flere ganger. For å kompensere for min dårlige samvittighet har jeg tatt med ungene i helikopteret, så de skal få oppleve noe morsomt. Idet vi lander i Bodø dundrer han i bakken, jeg har aldri vært med på maken. To timer etter at jeg dro fra hytta, lander jeg på Gardermoen.

Han legger pipa fra seg.

-  Etter tv-debatten reiser jeg endelig tilbake til hytta igjen. Vi fikk en og en halv dag sammen. De reiser i kveld.

DET HAR VÆRT tøffe dager for Arne Oscar Holm. Eller riktigere, tøffe måneder. Da han begynte å jobbe med dokumentaren om Nokas tidlig i år, forsto han at det var sprengstoff. Han skjønte det ville bli mye jobbing. Kveldene forsvant. Helgene. Sommerferien ble borte, og Berit og ungene måtte dra nordover alene. Sammen med en redigerer, journalister i Novemberfilm, kollegaer og ledelse i «Brennpunkt», NRKs jurister og ledelse, jobbet Holm til han ble rød i øynene. Samtidig satt de på et materiale som deler av det kriminelle miljøet, og ikke minst sterke krefter i politiet, hadde interesse i å stoppe. Først da programmet endelig kom på lufta, kunne de puste ut.

-  Så snart katta er sluppet ut av sekken, er det ikke mye de kan gjøre med det. Men før det gikk på lufta må jeg innrømme at jeg sjekket bremsene på bil og motorsykkel før jeg startet. Samtidig er jeg nok den politiske journalisten som kjenner flest banditter. Mye av min journalistikk handler om å ta parti med dem som har det jævlig. Jeg tror de fleste av dem som ble påstått å kunne være en trussel for meg, ser at de i så fall ville tatt en støttespiller.

ARNE O. HOLM er blant Norges mest erfarne gravejournalister. Han har jobbet 15 år i Dagbladet, seks år i Dagens Næringsliv og tre år i Svalbardposten. De siste tre åra har han laget tv-dokumentarer for NRKs «Brennpunkt». Holm har vunnet en rekke journalistpriser. I 1995 var han med på å skrive en reportasjeserie om rasisme i Norge, som blant annet avslørte Frp-politiker Øystein Hedstrøms kontakt med høyreekstreme miljøer. Da Hedstrøm gikk ut fra det såkalte Godlia-møtet, satt Holm og Dagbladets fotograf i bilen utenfor og ventet. «Da jeg så Hedstrøm komme ut derfra, gikk det for meg,» skal Holm ha sagt i ettertid.

Tre år tidligere avslørte han det lukkede avlønningssystemet til NHO. Avsløringen endte med knall og fall for blant annet direktør Pål Kraby og NHO-president Ragnar Halvorsen. En kveld etter at saken hadde rullet en stund, satt Holm og drakk på Theatercaféen i Oslo.

-  På det tidspunktet trodde jeg saken var over, at det ikke var mer å skrive om. Det var den første kvelden på byen med gode venner, og vi drakk noe vanvittig med snaps. Så kom telefonen om at NHO-presidenten hadde trukket seg. Jeg ble bedt om å delta i en nyhetssending der han fortalte hvorfor han trakk seg. Så jeg dro rett til tv-studio. Det var veldig ålreit. Han takket meg faktisk for jobben jeg hadde gjort.

-  Hvor mye hadde du innabords da?

-  Bra mye.

-  Kunne man se det på tv, tror du?

-  Man kunne i hvert fall ikke lukte det. Nei, jeg tror jeg snakket både klart og tydelig. Etterpå dro jeg til Dagbladet og skrev ut saken.

DET FINNES FLERE historier som bygger myten om Arne O. Holm, eller Arne «Null» som Trygve Hegnar kalte ham etter en krig de hadde på nittitallet. Denne historien fra 1986 viser hvordan Holms utseende til tider har skapt visse problemer:

-  Jeg skulle studere næringslivsjournalistikk i Colombia, Missouri. Da jeg kom dit fikk jeg beskjed om at vi skulle bo på «campus» på Universitetet. Første kvelden var det et «come together-party» i hagen til rektor. Jeg hadde ikke hilst på ham og visste ikke hvem jeg skulle være sammen med. Jeg hadde bare et ark der det sto hvor vi skulle møtes. Så jeg ruslet bort dit og kom inn i hagen. Jeg er forferdelig dårlig på small talk, jeg hater det. Jeg menger meg ikke med folk og sier «How do you do?» uten videre. Så jeg gikk bort til ei tønne med iskald øl, tok meg et par, og begynte å rusle rundt i hagen for meg sjøl. Sånn er jeg. Det endte med at jeg ble kastet ut fordi de trodde jeg var en jævla uteligger som stjal øl. Jeg skjønte at det ikke var noe lurt å ta en konflikt første kvelden, så jeg tok ølene og gikk.

Han ler litt.

-  Men jeg har en mye bedre historie fra Dagens Næringsliv, som viser hvor barnslig jeg er. Jeg kom på den nå. Du skjønner, jeg elsker berg-og-dal-baner. Det kom en invitasjon til Dagens Næringsliv om åpning av Tusenfryd. Det var jo ikke noe for DN, men jeg stakk invitasjonen i min egen lomme, tok med meg en kompis og ga beskjed til sekretæren om at jeg måtte i et viktig møte. Så dundret vi ut på Tusenfryd på motorsykkel, og jeg fikk sitte helt først i vogna på berg-og-dal-banen. Jeg måtte riktignok spenne bein på noen 12-åringer som av en eller annen grunn også var invitert. Men jeg kom tilbake på jobb og lot som ingen ting. Dagen etter var det en helside i VG, som også hadde vært på åpninga. De hadde bilder, og gjett hvem de hadde bilde av. Jo, meg som satt helt forrest i vogna med hvite knoker rundt håndtaket og storflirte.

MEN OFTEST HANDLER DET om nyhetsjegeren Arne O. Holm. Om den kompromissløse, knallharde journalisten med sterk rettferdighetssans og et kreativt hode. Som tar så mye plass at det blir lite rom for andre. Som kan være sta, ha et stort selvbilde og være krevende å samarbeide med.

-  Du tar mye plass?

-  Sikkert.

-  Hvor bevisst er du på det?

-  Ikke veldig, antakelig. For jeg er så fokusert på det vi gjør. Nå ser man seg sjøl helt annerledes enn det andre gjør, jeg ser jo ikke plassen jeg tar. Men jeg aksepterer det som en observasjon.

-  Tror du det kan være et problem, at du tar opp så mye plass at andre ikke får komme til?

-  Hvis jeg står i veien for noen, blir det jo et problem. Men siktemålet mitt er det motsatte.

I Dagens Næringsliv jobbet Holm tett med Kåre Valebrokk. Sistnevnte ansatte Holm etter en motorsykkeltur i USA, og skal ha sagt at «den eneste ulempen med Arne O. Holm er alt håret man får når man sitter bak ham på motorsykkel».

-  Var dere to for sterke personligheter til å kunne jobbe sammen?

-  Kåre og jeg var to ulike personer som falt for hverandre, og vi hadde et fantastisk journalistisk prosjekt: Vi ville lage en uavhengig avis. Det fikk vi til. Men så valgte jeg etter en stund å gå tilbake til Dagbladet. Jeg ble overhodet ikke presset ut.

-  Hvorfor sluttet du i Dagbladet?

-  Jeg hadde permisjon fra Dagbladet da jeg flyttet til Svalbard. Men jeg syntes det var litt feigt å sitte der oppe i Longyearbyen og ha en retrettmulighet. Jeg ville ha den samme frihetsfølelsen som de andre som bodde der, så da valgte jeg å kappe ankerfestet. Jeg ville føle at jeg dinglet fritt i lufta. Det er jo så fantastisk med Svalbard og Longyearbyen at det du har gjort før du kommer dit overhodet ikke spiller noen rolle. Du blir bare bedømt for det du gjør der. Da følte jeg at det var riktig å si opp i Dagbladet. Men jeg har angret på det mange ganger. Hver gang jeg gjør et jobbmessig brudd, har jeg det djævelsk tøft og angrer noe inni helvete. Da jeg sluttet i Dagbladet første gang sa jeg bare «Ha det!» til en venn, Ragnar Kvam. Så gikk jeg bare ut av Dagbladet og ble borte.

-  Du sa ikke «Ha det!» til Alf R. Jacobsen?

-  Nei, vi er nok for forskjellige. Vi hadde en idé om at vi til sammen kunne lage ganske mye god journalistikk. Men det fikk vi ikke til fordi personkjemien ikke stemte.

-  Hva var det som skjedde?

-  Jeg tror ikke det skjedde noe egentlig, annet enn at Alf valgte å slutte. Og jeg har ingen harde følelser over det. Det er ikke alle som får til et samarbeid.

Ifølge folk som jobbet i Dagbladet på denne tida, var Arne O. Holm og Alf R. Jacobsen en dårlig kombinasjon. Gravegruppa de to jobbet i, skal nærmest ha sprengt seg selv i lufta.

-  Det holder kanskje med et stort nordnorsk ego i en sånn redaksjon?

-  Jeg oppfatter meg ikke som et stort ego, så det er vanskelig å parere det spørsmålet.

-  Men du har sagt at noe av grunnen til at du flyttet til Svalbard, var at det ble for mye oppmerksomhet rundt din person?

-  Mm. Det bygde seg langsomt opp, og jeg syntes det var veldig vanskelig å takle. På slutten av nittitallet opplevde jeg gang på gang at jeg møtte meg sjøl i stedet for saken når jeg våknet. Det orket jeg ikke. Jeg holdt det rett og slett ikke ut. I tillegg utviklet jeg en voldsom prestasjonsangst. De som måtte tro at selvbildet er stort, vet med andre ord ikke hva de snakker om. Jeg syntes kravene jeg stilte til meg sjøl ble så voldsomme. Dette var i 1999, og da var jeg nettopp ferdig med en stor avsløring om barnepornografi som gikk veldig inn på meg. Etterpå søkte jeg om å bli fangstmann på Svalbard, det var det som var planen. Jeg ville bo der alene et år, på fangst i ei havn som het Musehamna.

-  Bare deg og familien?

-  Nei, helt alene. Bare meg i hele verden.

-  Og dette hadde du diskutert grundig med familien?

-  Grundig er nok en overdrivelse, men vi hadde diskutert det.

Han ler i skjegget. Tennene spriker.

-  Jeg fikk ikke den hytta jeg ville bo på. Men så ble redaktørjobben ledig i Svalbardposten. Og det å begynne der var en reparatør på prestasjonsangsten. Jeg var nødt til å begynne helt på nytt igjen, med journalistikkens grunnleggende ABC. Jeg måtte lære meg å ta de enkle telefonene, jeg måtte lære å dekke basarer.

ETTER TRE ÅR MED BASARER og storpolitikk er Arne O. Holm delvis tilbake i Oslo. Inntil nylig var han fortsatt guide for turister på Svalbard. Men med Nokas-dokumentaren er han tilbake i det søkelyset han rømte fra. Nå er det i stedet Christer Tromsdal som er på rømmen, etter at tv-dokumentaren gjorde ham til Norges mest kjente politiagent.

-  Har du fortsatt kontakt med Tromsdal på telefon?

-  Nei. Men det er ikke min skyld. Han har fått beskjed av sin advokat om ikke å snakke med meg.

-  I dokumentaren antydes det at politiet spiller et høyt spill med Tromsdals liv. Gjør ikke dere det samme?

-  Jeg mener ikke det. Men det er påstanden vi er blitt møtt med hele tida, ikke minst fra politiets side. Det er flere ting å si om det. Det ene er presseetisk viktig å få fram: Når vi blir presentert for dette «trusselbildet», ber jeg gjentatte ganger i møter med politiet om å få se de vurderingene som forteller meg hva som er blitt farligere. Hvilke situasjoner er blitt farligere av at vi viser denne dokumentaren? Han er jo allerede skutt en gang. Det kriminelle miljøet, som han eventuelt skulle være redd for, vet godt at han er politiagent. Aftenposten har skrevet at han er politiagent. Men den informasjonen jeg spør politiet om, får jeg aldri. Det skal ikke være så lett å stoppe journalistikken. Det andre er at den bekymringen jeg hadde for hans liv og helse tapte seg ganske betraktelig her om dagen. Det tok bare noen timer fra dokumentaren var sendt før Tromsdal og advokaten plutselig begynte å snakke om erstatning.

Han tar en kunstpause.

-  Mennesker som er livredde er ikke først og fremst opptatt av å søke erstatning. Når jeg så ser at politiet gjør et svært nummer av at han er ført til et hemmelig sted i all hast, konstaterer jeg at han har gitt cirka hundre intervjuer til journalister fra det hemmelige stedet. Så et veldig behov for beskyttelse kan det ikke være.

-  Hvem presset på for at dokumentaren ble sendt, etter at dere fikk rettslig forbud?

-  I siste instans er det Bernander som tar den beslutningen.

Han blir stille. Smiler:

-  Ja, men det er jo det.

-  Det er ikke Arne O. Holm?

-  He-he. Nei, det er Bernander.

-  Noen vil si at Bernander ikke har mye valg når Arne O. Holm presser på.

-  Nei, det er helt feil. Bernander har all verdens valg. Og han er en mann med all verdens integritet i forhold til dette. Han er jo i tillegg jurist, så han har jo et profesjonelt forhold til rettskjennelser.

-  Men han har respekt for Arne O. Holm?

-  Det håper jeg han har.

ARNE O. HOLM drar den gipsede armen over bordet. Han kler gips, men nå klør den.

-  Hva har egentlig skjedd med armen din?

-  Jo, jeg var inne i en veldig god treningsperiode, før dette her kom. Men på vei til jobb fikk jeg plutselig trafikken mot meg i stedet for med meg. Da måtte jeg gjøre en kjapp manøver som endte på trynet. Jeg gikk rundt i et par dager og herjet med Brennpunkt, før jeg kom meg til lege. Da viste det seg at hånda var brukket. Den dagen den brakk hadde jeg syklet hjem, 16 kilometer, med brukket hånd. Det var djævelsk vondt. Først om kvelden den andre dagen gikk jeg på legevakta.

Arne Oscar Holm reiser seg fra sofaen og går ut. Folk på kafeen ser etter ham med en blanding av beundring og ærefrykt. Han setter seg i Caravellen og fyller pipa med dansk rulletobakk. Kjører mot Bodø lufthavn med bilen som for tre dager siden meiet ned en elg. På flyplassen står kona Berit og ungene Sigri (18) og Eirik (16), som skal tilbake til Oslo. Han får så vidt sagt ha det til dem. Setter seg i bilen. Røyker pipe. Kjører fire timer tilbake til hytta. Han møter ingen elg denne kvelden. Han møter ingen i det hele tatt. Han liker det i grunnen best sånn.

Ung og hårete: To år gammel. Allerede langt hår.
Snømannen Arne: Redaktøren i Svalbardposten med is i skjegget.
Brennhet redaksjon: Anders Magnus (t.v.), Per Anders Johansen og Holm.
Fikk pris: Journalistprisvinneren 1992 flankert av Thor Viksveen og Bjørn Simensen.