Nedtur på Lille Herbern

Sultkjeden må skjerpe seg. Vakre omgivelser er ikke nok.

EN DEILIG SOMMERKVELD ble Robinson og Fredag med flere fraktet over med ferje til Lille Herbern, den bitte lille, sjarmerende øya som ligger et steinkast fra Bygdøy. Omgivelsene kunne ikke vært vakrere og mer egnet for en matbit en lørdagskveld med sol og vind.

Utsikten, småbåttrafikken. Ferjene som stevner ut fjorden mot løssluppent natteliv.

Sultkjeden har gjort et nytt scoop og sikret seg en sjeldenhet i indre Oslofjord. Fra før av driver Sult fjordperlene Hvalstrand Bad og nye Hukodden på Bygdøy.

God Riesling Weinzierlberg 04 i glassene (415,- for ei flaske er tre ganger polpris), servert av en blid, men travel kelner.

Så langt er alt perfekt.

Men ikke lengre.

-  NÅ MÅ SULT-FOLKA skjerpe seg, sa Fredag et stykke ut i måltidet.

-  Dette holder ikke. På Lille Herbern anbefaler jeg bare reker, hvitvin og eller kaldt øl.

-  Hvor er oppfinnsomheten, hvor er kjærligheten til maten og råstoffene, gleden ved et godt måltid? Alt finnes i kokebøkene til Sult, men ikke her.

Fredag, vanligvis ganske snill og ettergivende, var i harnisk og fikk støtte av Robinson.

-  Noe radikalt må skje for at jeg reiser hit for matens skyld, sa Robinson etter en kjedelig forrett; røkelaks med pepperrrotsalat og sennepsvinaigrette. Den smakte bare sennep.

Fredags blåskjell med aioli var grei nok.

Og så kom hovedrettene. Det skulle de aldri gjort.

DET STARTET MED AT gjestene måtte vente lenge fordi gassen tok slutt! Og fordi vertskapet måtte over på fastlandet for å hente ny beholder. Sjarmerende? Hvis det hadde vært på hytta, kanskje, og flaskeftret billigere. Men hos en restaurant?

-  En skål med oliven og feta er ikke nok til å stagge meg nå, gryntet Fredag.

Fredag bestilte Lille Herberns fisk- og skalldyrsuppe.

-  Den smaker som halvhjerta mandagssuppe på folkehøgskolen og ser ut som en sammenraska leirskole-bevertning, freste Fredag over suppetallerkenen, der det fløt store biter av oppdrettslaks i klar fiskebuljong.

-  Jeg orker ikke engang å spise opp.

Og det gikk ikke bedre med Robinsons hellebarn med småpoteter, vårløk og kremet safransaus.

-  Jo da, gul er i hvert fall sausestripen rundt fiskebarnet, men kremet? Den må være jevnet med hvetemel og smaker som safranbolledeig. Det er bare vårløken og potetene som holder mål. Fisken er også kjedelig.

SELV IKKE DRIVENDE skyer og skvulp fra seilbåtene utenfor kunne stagge kameratene nå. Men de la trøstig i vei med dessertene.

-  Pannacottaen minner om smørkrem, og kirsebær- og lakrissausen om halvfabrikkert kirsebærkompott. Hvor er engasjementet blitt av? stønnet Fredag og forsynte seg av resten av osten til Robinson. Servert med honning var brie d\'meaux og gorgonzola picante en trøst.

Bare mer vin kunne redde kvelden, og en liiiten konjakk til kaffen. Calvados har de ikke på Lille Herbern.

Ved nabobordet gikk ølet ned, men stakkars folk som ustanselig måtte på toalettet.

-  En erfaren restaurantspiser i London sa en gang at hvis du skal på ukjent restaurant, skal du sjekke toalettet først, fortalte Robinsen. -  Er det delikat og rent, er kjøkkenet det også.

Toalettet på Lille Herbern lover ikke godt for resten. Skittent og mye papirsøl. Selvfølgelig kan ikke vertskapet noe for at gjestene griser. Men de kan noe for at de ikke sjekker det med jevne mellomrom.

-  Nei, skjerp dere, Sult-folk.

Robinson og Fredag var enstemmige da de forlot den vakre øya. Medbrakt nistekurv er et alternativ neste gang.

Skjærgårdsidyll: En øy i Oslofjorden skulle være perfekt for en utemiddag. Robinson og Fredag vurderer matpakke neste gang.