Nerdens hevn

Den nye soloplata til Madrugada-vokalist Sivert Høyem (30) er et stikk til de kule gutta fra barndommen.

ANDØYA, APRIL 1993: Rockefestivalen «Rock Mot Rus» samler som vanlig mye ambisiøs rockeungdom. Blant de 60- 70 bandene dette året finner vi Ikkje peiling og Fire friske jordbær fra Andenes. Fra Melbu kommer Scurny Murny, og fra Sortland stiller Bacon Bros. Frontfiguren her er en 16 år gammel, ukjent mann. Lite ved mannens framtoning tilsier at man kan vente seg noe spesielt. Ingen har hørt om ham før. Den lange, slanke mannen går mot mikrofonen, stiller seg rett opp og ned, og begynner å synge. Da blir det stille i Andøyhallen. Gamle rockere stopper opp. Unge rockere får stjerner i øynene. Og når Rock Mot Rus-sjef Willy Oftedal tenker tilbake på den kvelden for tretten år siden, beskriver han det slik:

-  Det var en helt vanvittig sangprestasjon. Han sang så utrolig hardt, det var som om blodet sto ut av kjeften på ham.

DA DEN UNGE mannen med den helt spesielle stemmen kom tilbake på skolen etter påske, var alt som før. Bacon Bros ble riktignok kåret til det fjerde beste bandet under festivalen. Vesterålens Avis skrev at den unge mannen hadde «en imponerende stemme som vi regner med å høre mer til». Han ble til og med nevnt i den langt større Lofotposten, som mente han hadde en «praktfull stemme». Men da Sivert Høyem (16) gikk inn dørene på Sortland videregående, kom ikke jentene løpende bort til ham. Lærerne hadde ikke fått med seg hva som var skjedd.

-  Jeg ble ikke noe mer populær, nei. Det var forholdsvis få som var interessert i rock på Sortland, man skulle helst holde på med fotball og volleyball. Jeg tilhørte en litt annen krets enn den som var poppis på den tida der. Men vennene mine la jo merke til det.

VI SITTER VED et bord på «Fyret Mat og Drikke», på Youngstorget i Oslo. Det er her Sivert Høyem vil portrettintervjues, tretten år etter opptredenen på Andøya. Vel, å si at han vil portrettintervjues, er ikke helt presist. Sivert Høyem har aldri likt store, personlige intervjuer. Når han har stilt opp for pressen, har det nesten alltid vært sammen med Frode Jacobsen og Robert Burås, de andre medlemmene i Madrugada. Men siden han i disse dager slipper sin andre soloplate, «Exiles», gjør han et sjeldent unntak. Og her han sitter i mørk dress og åpen, hvit skjorte, virker han ikke spesielt ubekvem. Han virker heller ikke så mørk til sinns som avisene har pleid å framstille ham. Som hans storesøster Ane skrev i en e-post: «Det offentlige bildet av min bror er ofte annerledes enn slik jeg ser ham. Mens verden kanskje oppfatter ham som mørk og utilgjengelig, er han for meg det morsomste, snilleste og vakreste mennesket jeg kjenner.»

SIVERT HØYEM TENKER tilbake til Rock Mot Rus og Andøya igjen, han tenker på Sortland videregående, og på drømmen han hadde om å bli rockevokalist. Det var en ganske ensom drøm på Sortland.

-  Bacon Bros, ja. Du må få med at vi var veldig unge på den tida. Men da jeg ble spurt om å synge i band, så var det en jævla kul greie for meg. Plutselig var det noe jeg fikk jævlig mye positiv feedback på, og det er man jo glad i. Jeg hadde akkurat passert den alderen hvor jentene får betalt for å hate deg, da man er 14- 15 år. Det var deilig å legge det bak seg, og det var deilig å være «en som synger i rockeband». Selv om det ikke var det kuleste du kunne gjøre på Sortland, så ga det meg en viss identitet.

-  Du ble Sivert Høyem, rockevokalisten?

-  Ja ... men jeg har aldri «meldt meg inn i klubben». Aldri blitt en rocker, kjøpt hele den livsstilen. Jeg var nok jævlig opptatt av ikke å være sånn som alle andre, og jeg følte tidlig at jeg ikke var sånn som alle andre. Gjengen min, vi var liksom nerdsa. Vi var rimelig flinke på skolen, men vi spilte ikke fotball, og kjørte ikke moped. Bestekompisen min, Thomas, ble en slags lokal «rockestjerne». Han spilte i bandet Motorhubro, som sang garasjerock med slibrige nordnorske tekster og hadde langt hår og skinnjakke.

Det siste året på Sortland videregående var likevel ikke Sivert i tvil om hva han skulle gjøre. Han skulle dra til Oslo og spille i band.

-  Det hadde jeg annonsert ganske kraftig for de folkene som kjente meg. Jeg sa vel ganske tydelig at jeg kom til å bli stor, he-he.

«EXILES» ER IFØLGE Sivert Høyem klart bedre enn hans forrige soloalbum «Ladies & the gentlemen of the opposition». Det er dessuten blitt en svært personlig plate, noe han er glad for.

-  En låt som «Horseshoes» var spesielt viktig for meg. Den handler om oppveksten min. Jeg har karakterisert den som en slags «nerdenes hevn». I amerikanske high school-filmer har du alltid noen blant nerdene som viser seg å være kule likevel, og det er der jeg føler at jeg og barndomsvennene mine hører hjemme. «Horseshoes» er en liten triumf over dem som var poppis da, og som fikk alt så lett.

Han smiler igjen, tar en kort pause.

-  Alle har sin tid, tenker jeg. De som mobbet andre, som satte seg over andre og hadde så jævlig mye medgang. Det er ikke nødvendigvis slik at de blir lykkelige mennesker seinere i livet.

-  Det er vel ofte sånn at det ikke går så bra med dem?

-  Nei, det gjør jo ofte ikke det. Så jeg ga meg sjøl lov til å triumfere litt over dem. Jeg vet det er fryktelig usympatisk, men jeg hadde behov for det. For det er en del folk, meg sjøl inkludert, som var veldig upopulære på et punkt i livet. Enkelte av vennene mine ble grundig trakassert i barndommen. Og noen av dem som plaget dem, følte seg svære bare fordi de var spiss på fotballaget. Sjøl var jeg en ressurssterk kid. Men enkelte av dem jeg kjente, var ikke det. Og noen av dem som ingen regnet med på den tida, har utviklet seg til å bli de kuleste jeg vet om.

MYE PENT HAR vært sagt om Sivert Høyems evner som vokalist og låtskriver. Men scenepersonligheten Sivert Høyem har fått gjennomgå. Til tider er det blitt beskrevet som et problem at bandet og ikke minst Sivert har virket innadvendte på scenen.

-  Jeg er ganske sjenert, skjønner du. Det har jeg alltid vært. Mange av de ambisjonene jeg hadde, og mye av den sjøltilliten jeg fikk, hadde å gjøre med den enheten vi var i bandet.

-  Du virket ukomfortabel på scenen de første åra?

-  Det er jeg den dag i dag. Det er et paradoks, det der. Motsetningen mellom å være såpass selvkritisk og sjenert, og det å absolutt skulle uttrykke seg musikalsk. Av og til, mens jeg står på scenen, kan det slå meg: «Sivert, det her er jo helt feil, du skal ikke være her!» Men det er vel egentlig et sympatisk trekk.

-  Hvordan da?

-  Jeg gjør jo det jeg skal gjøre, jeg synger, det er det jeg får betalt for. Jeg har aldri hatt sansen for folk som er så veldig sjøltilfreds, som er sånn HER ER JEG! SE PÅ MEG! Det er noe det har vært mye av i norsk musikk. Man skal liksom være så veldig heftig på scenen, være den rå rockevokalisten.

-  Hvem tenker du på nå?

-  Nei, jeg orker ikke ... hvis jeg kan unngå å snakke drit om folk, så vil jeg helst slippe det. Men vi fikk jo høre det, at vi var for innadvendte, for sjølhøytidelige.

-  Og du fikk stempelet en mørk og innesluttet fyr?

-  Ja. Folk liker stereotyper. Siden jeg sang mørkt, så måtte jeg vel være mystisk og mørk. Og så var det noe sånn Leonard Cohen-bullshit. Folk er vel for faen mer nyansert enn det.

JULA 2005, SORTLAND i Vesterålen: På gården Kleiva ved Bøstrand har Sivert Høyem, moren Jørun og søsteren Ane gode dager. Også denne jula skal de feire sammen. De skal gå lange turer på ski, drikke rødvin om kveldene, ha gode samtaler. Sivert nyter dagene hjemme i Vesterålen, han finner roen, merker hvor godt det er å komme seg litt vekk fra Oslo. Året som snart er over, har vært nesten uvirkelig bra. «The Deep End», Madrugadas sjette studioalbum, har solgt i bøtter og spann. Nok en gang har de toppet listene i Norge, men ikke bare i Norge. I april tar Madrugada førsteplassen i Hellas, det fantastiske året fortsetter, og ikke minst avsluttes i samme sporet. Andre desember fyller Madrugada Oslo Spektrum, noe bare tre norske band har gjort før dem. Ei drøy uke seinere er de tilbake på samme scene, under årets Nobelkonsert. Med én milliard mulige TV-seere introduseres de av skuespiller Salma Hayek. «Dette er et norsk band som snart kommer til å legge verden for sine føtter,» sier hun, og i kulissene står en langstrakt mann fra Sortland og smiler forsiktig.

ET PAR UKER etter Nobelkonserten er Sivert Høyem hjemme igjen på Kleiva i Sortland. Han er i ferd med å få Oslo litt på avstand, han har hatt en fin jul, og nå sitter han alene på gutterommet. Han finner fram gitaren, slår noen akkorder og ser ut vinduet, mot fjellene. Og så skjer det noe rart. Mens han sitter sånn og klimprer, kommer den ene nye låta etter den andre, nesten helt av seg selv. Og det gir seg ikke. De neste par ukene opplever han en kreativ raptus han bare har opplevd én gang tidligere i livet. Han skriver de nye låtene ned, tar dem opp på bånd, han er lykkelig, og han kjenner at han må spille dette for noen. Han ringer mamma som er på jobb, og spiller litt for henne over telefonen. Han ringer Madrugada-gitarist Robert, som også er begeistret. Søsteren Ane, som bor like ved siden av, kommer stadig over, full av entusiasme over å høre på. Og Sivert fortsetter. Han kjenner at han får høy puls mens han skriver, for han vet at dette er bra. I løpet av et par uker har han låter nok til ei hel plate.

-  For meg er det det fineste som kan skje. At jeg klarer å skape musikk som jeg føler er viktig, som berører meg, og som uttrykker noe av det jeg vil uttrykke, hva nå det er for noe.

Han tar en pause. Smiler.

-  Jeg blir lykkelig når noe sånt skjer. Jeg hadde tenkt en del på å lage ei soloplate til. Og jeg hadde ideer som jeg hadde jobbet med i flere år uten å få dem ferdige. Plutselig kom alt så veldig lett.

SETT UTENFRA HAR ÅRA med Madrugada vært en stor musikalsk og kommersiell suksess. Bandet har nesten bestandig fått gode kritikker, og mange av platene deres har solgt bemerkelsesverdig godt. De siste åra har også Sivert Høyem tjent såpass mye penger at han nylig kunne kjøpe seg sin første leilighet, på St. Hanshaugen sentralt i Oslo. Tidligere varierte bostandarden voldsomt, blant annet bodde han flere måneder på Hotel Continental. Men Madrugadas suksess har ikke bare vært enkel. Særlig tida etter den første plata, og et stykke inn i den tredje, opplevde han som tung.

-  Jeg hadde lyst til å lage ei annen plate enn det vi fikk til med tredjeplata. På den tida hørte ikke Frode, Robert og jeg på den samme musikken. Samtidig var jeg ganske deprimert i den perioden. Heller ikke da vi jobbet med den andre plata, hadde jeg det særlig bra.

-  Hvorfor ikke?

-  Nei, jeg vil ikke prate om det. Det er mange grunner til det, det er ting jeg heller vil prate med mora mi og søstera mi om, enn å brette det ut i ei avis.

Han stopper opp.

-  Jeg kan si én ting: Jeg liker det ikke når ting går så fort at man ikke får vent seg til det. Det er lett å miste seg selv da. Det ene øyeblikket er du i London, det neste i Milano, og det du har brukt lang tid på å bygge opp, bare fyker av gårde. Sånn føltes det. Og jeg trenger tid på å tilpasse meg, til å tenke meg om. Jeg er ikke en sånn som finner meg til rette hvor som helst.

-  Var det derfor du ble deprimert, fordi du ikke fant deg til rette?

-  Jeg har ikke noe mer å si om det. Det går mye opp og ned med meg, det har det gjort så lenge jeg kan huske, og det gjør det fremdeles. Grunnen til at jeg føler at jeg er blitt noe mer voksen nå, er at jeg er blitt flinkere til å si at sånn er det bare.

-  Søsteren din sier du virker tryggere og gladere nå?

-  Ja, jeg har det bra nå. Og det er kult for meg å få ut denne plata nå som den er fersk. Det kjennes som om alt materialet er veldig nært, at det forteller ting jeg har lyst til å uttrykke.

SIVERT SNAKKER MER om plata, om tittellåten «Exiles» som handler om trafficking. Han sier Oslo har forandret seg, hver dag ser han menneskelige tragedier i gatene han går i, han forstår ikke hvordan folk kan snu ryggen til det. Han forteller om en annen av låtene, der han synger om et rampelys som ikke bare er behagelig. Teksten handler om at han ofte har følt at han har mer å by på, mer enn det som har kommet fram. Men så har blygsel og redsel kommet i veien, og han har ikke klart å fortelle hele historien.

-  Apropos ubehagelig spotlight, du havnet i et sånt sjøl da du i fjor datet ...

-  Lise.

-  Lise Karlsnes, ja. Hvordan opplevde du det?

-  Jeg hadde jo lenge sluppet unna de folka som var mest opptatt av den ikke-profesjonelle delen av livet. Men jeg kunne jo ikke være så dum å tro at vi ikke ville bli lagt merke til. For de bladene, Se og Hør og Her og Nå, var jo veldig obs på Lise. Nei, det var litt pussig, det der.

I noen få måneder var altså Høyem sammen med Briskeby-vokalisten. Det tok slutt på forsommeren i fjor.

-  Var det vanskelig å ha et forhold med et sånt lys på det?

-  Ja ... kanskje. Men jeg må få si noen ting om Lise. Hun er et fantastisk flott menneske, det tror jeg kanskje ikke folk har fått med seg. Og hun er en veldig, veldig god venn av meg, og av familien min. Her om dagen sto det at vi hadde vært observert mye sammen den siste tida, at vi hadde en romantisk middag, og det er så jævlig bullshit, for sånt gjør vi hele tida. Hun er en genuint bra og flott dame, veldig forskjellig fra den divaen hun ofte blir framstilt som. En ting som slo meg med henne, er hvor seriøst hun tar musikken sin, og hvor hardt hun jobber. Jeg synes Briskeby har fått forferdelig dårlig behandling, for etter førsteskiva som var så bra, har ingenting vært bra nok. Det er dårlig gjort.

HAN SIER AT Madrugada heldigvis er blitt oppfattet som «lite glamorøse», og dermed vært uinteressante for den kulørte pressen.

-  Det har passet meg utmerket, sånn må de gjerne fortsette.

Og når man først snakker om mangel på glamour, er det fristende å nevne førstesideoppslaget i lokalavisa på Sortland, dagen etter at byens store sønn hadde fått tre priser under årets Spellemann. Mens flere av hovedstadsavisene hadde plassert Sivert Høyems blanke skalle på førstesida, valgte man i Sortland å kjøre «Årets sauebonde» som hovedoppslag den dagen.

-  Ja. Jeg synes det er fint at sauebønder får litt plass i media.

Sivert flirer bredt nå.

-  Vi var jo i alle andre aviser, ja, i denne avisa også, litt lenger inni. Nei, det der betyr ingenting for meg.

-  Er det vanskelig å bli profet i eget land?

-  Jeg har inntrykk av at folk flest i Vesterålen er stolte av at vi kommer derfra.