New York noir

Colin Harrison skriver mislykkede romaner om finanshaier, advokater, mafiosi og farlige kvinner i New York. Men han skriver som en engel.

COLIN HARRISON har vært en av mine favorittforfattere siden jeg oppdaget «The Havana Room» i 2004. Den gang var hovedpersonen en vellykket advokat som mister alt og roter seg bort i gangstere og mystiske kvinner. Mange mer eller mindre skriveføre forfattere dikter om slikt, men det unike med Harrison er hans imponerende spenstige prosa. Når han nå gir ut en ny roman, den sjette, hadde jeg endelig en journalistisk unnskyldning for å intervjue mannen, som verken er eller har vært «norgesaktuell».

PÅ DAGTID er Harrison redaktør for et knippe forfattere i storforlaget Simon & Schuster, som holder til blant de massive skyskraperne ved Rockefeller Center i Midtown, Manhattan. Det er også her han finner inspirasjon til mange av sine karakterer: De er ofte hvitsnippforbrytere av ulike fasetter, mer eller mindre lovlydige typer som vikler seg inn i relasjoner med mindre hvitsnippede forbrytere. I Harrisons ferske roman, «The Finder», er hovedpersonene en aksjespekulant, direktøren i et legemiddelfirma, en tidligere brannmann, diverse mafiøse elementer fra Brooklyn og kinesere som skaffer seg informasjon om børsnoterte selskaper på snedig vis. Brannmannen, som har et forhold til den kinesiske hovedskurkens søster, er den tradisjonelle helten i historien. Men man kan også si at det er New York som spiller hovedrollen, den urbane jungelen New York City.

Artikkelen fortsetter under annonsen

JEG MØTER HARRISON til lunsj på The Primeburger, som også er åsted for en scene i «The Finder»: «Not a high-class joint, but not a low-class joint, either, rather a real old-time Manhattan luncheonette.»

- Du skriver i «The Finder» at «The permanent government of New York City, the true and lasting power, is found in the quietly firm handshake between the banking and real estate industries». Men er dette litterært spennende?

- Jeg prøver å skrive en interessant og morsom historie om den uunngåelige kampen som er amerikansk kapitalisme, og New York er fylt med folk som prøver å tjene penger. Det er gode historier i alt dette, og det er selvinnlysende for meg at hvis du vil skrive om New York, så må du skrive om penger og eiendom.

- Kunne du skrevet om dette i en annen sjanger?

- Jeg ser på thrilleren som en vid sjanger der du kan gjøre nesten hva du vil, og jeg finner den ikke begrensende på noen måte. Jeg tror ikke spørsmålet er om jeg kunne skrevet om New York i en annen form, men om jeg kunne skrevet i en annen sjanger i det hele tatt - og jeg tror svaret er nei. Jeg blåser på det hornet jeg har. William Faulkner sa at alle romaner er mislykkede, og det som teller er «the grandeur of the attempt».

HARRISON BOR I BROOKLYN med sin forfatterkone Kathryn Harrison og deres tre barn. Han skriver på kveldstid, «giret opp på koffein», med Tom Waits på anlegget. Siden 1990 har han sluppet en roman omtrent hvert tredje år. Alle har fått en rekke strålende anmeldelser, og et par et blitt middels bestselgere. En kritiker mener Harrison skriver som en engel, en annen nevner Goya, en tredje kaller ham «Rambo på amfetamin». Andre mener han har Balzacs øye for sosiale detaljer og en poets stemningssans, «Forfengelighetens fyrverkeri» møter «The Firm», like deler Raymond Chandler, William Styron og Tom Wolfe: «Harrison ikke bare kjenner byen, det virker som om han eier den.» Selv velger jeg å kalle ham romanens Michael Mann.

GOYA ELLER WOLFE? Det er selvinnlysende for meg at   hvis du vil skrive om New York, så må du skrive om penger og eiendom, sier Colin Harrison, her fotografert sammen med en bygning han har observert de siste atten månedene. Foto: Mikael Godø
GOYA ELLER WOLFE? Det er selvinnlysende for meg at hvis du vil skrive om New York, så må du skrive om penger og eiendom, sier Colin Harrison, her fotografert sammen med en bygning han har observert de siste atten månedene. Foto: Mikael Godø Vis mer

- I «The Finder» maner du fram et pill råttent New York. Har byen forandret seg til det verre?

- Nei, men byen forandrer seg. Det er mindre kriminalitet enn før, men det er fortsatt nok å ta av. Manhattan er renere, mye penger har kommet til byen, eiendom er svært dyrt, men jeg tror byen er vital. Etter 11. september spurte man seg hvordan det ville gå med byen, men det gikk bra. Det er innvandrerne som får New York til å fungere, de vet at de er velkomne, at det finnes en rekke institusjonelle strukturer på plass - mange lavinntektsyrker, som er typiske startjobber. Byen er vant til å se folk komme som ikke er amerikanske og som ikke snakker så bra engelsk, det er slik byen ble til. Og så har du de unge, «the best and the brightest», som kommer fra hele USA, og du har mektige folk her. En kontinuerlig miks. New York er trolig den byen i USA der du kan være friest. De som kommer hit drar ikke først og fremst fra noe, men til en by der de kan utvikle sin identitet. Byen er så svær at sjansen er stor for at det finnes andre som er interessert i det samme som deg. En by må være stor for å være kompleks og urolig.

Colin Harrison skriver i detalj om aksjetransaksjoner, kommunale kloakksystemer og andre tema som normalt sett ville vært daukjøtt i en roman. Så hva er det med Harrisons «penn»? En ledetråd fant jeg i et intervju der han snakket om sine inspirasjonskilder. Etter å ha vært innom William Styron, Don DeLillo, Saul Bellow, Batman, Mozart og Scorsese, nevner han også skrivelæreren John Gardner, som har skrevet en av de bedre og mest detaljerte bøkene om hva som gjør skjønnlitterær prosa god.

- JEG LESTE «The Art of Fiction» da jeg var ung og prøvde å bli forfatter, og har lest den et par ganger siden. Det var noen begreper der som var svært viktige for meg. Det ene var at fiksjon skal være «a vivid, continuous dream». Det er et interessant konsept og et vanskelig mål å strekke seg etter. Det andre var hvordan viktige detaljer tar opp i seg nye meninger når de gjentas utover i romanen. Og det tredje var Gardners diskusjon av psykisk distanse, hvordan en forfatter beveger deg inn i hodet på en karakter. I mine romaner forsøker jeg å forflytte synsvinkelen inn og ut av karakterens hode. I «The Finder» starter jeg ofte langt unna og beveger meg mot dem. Jeg finner denne bevegelsen lystbetont og jeg prøver å skape den selv.

I «The Finder» ledes leseren inn i hodet på en prostataplaget milliardær som kommer innom The Primeburger for å treffe en gammel forretningspartner: «Gray-haired businessmen like the place, some of them rich guys who the world forgot twenty or thirty years ago. But they stayed on, oblivious to being disremembered». I Midtown, som sammen med Wall Street noen kilometer unna utgjør Manhattans finansielle sentrum, preges gatene av menn og kvinner kledd for business.

- JEG TRAFF EN BEKJENT her om dagen og snakket om forretningsmenn i 40-50-årene i New York og de vrakene de er blitt etter mange år med stressende jobber. Hvis vi går ut på gata her nå, vil vi se menn som er blitt vandrende sekker av kjøtt, ødelagt av stress. Men det betyr ikke at andre har det mindre hardt. Jeg snakket med en pensjonert bygningsarbeider her om dagen, spurte ham om jobben, fagforeningen og skader han har pådratt seg - det var en utrolig liste. Å sitte på et kontor er ganske bekvemt, sammenliknet med andre jobber. Vi bør gå ut på gata etterpå, så skal jeg vise deg en byggeplass jeg har observert de siste atten månedene.

Mikael Godø er journalist og kronikkansvarlig i Dagbladet. Denne artikkelen er skrevet for ideer-spalten i papirutgaven av avisa.

New York noir