Nice Try

Reklamemaker Kjetil Try (48) sliter med å få statsministeren til å innse at han virker homo.

Uten å stå til ansvar for velgere eller være tvunget til politikkens langsomme kvern, rådgir han landets mektigste. Han er Jens Stoltenbergs nære venn. Han driver Norges beste reklamebyrå og er priset herfra til Cannes. Mens andre forfattere sliter seg søvnløse over sitt store kall på hjelpepleierlønn, gir denne millionmannen nå ut sin tredje bok, en krim han skriver bare fordi det er morsomt og for å se hvor godt han kan klare det. Finnes det noen som er mer irriterende vellykket enn Kjetil Try?

Åpen, morsom, omsorgsfull og sjenerøs er han også, drittsekken. La oss få den hårløse skallen på blokka. For er ikke dette også mannen som er så effektiv med sine slagord at han får folk til å sløse bort trygda på Lotto mens de dytter enda flere grandiser ned i gapet?

Mannen som nå sitter i det åpne landskapet i Try reklame er ikke som andre millionærer.

I hettegenser og en sægge-liknende bukse over klumpete joggesko forklarer en nylig influensasyk hypokonder hvorfor han har porno på pulten.

- Cupido er kunde hos oss, sier Kjetil Try.

OG DETTE SKAL VÆRE ARBEID for en tidligere hockeyspiller fra Manglerud. Vi drar heller hjem til ham for å sjekke om han har Arne Jacobsen-stoler slik Ingrid Schulerud klaget over at alle vennene hennes har. I slapseværet opp mot Akersborg terrasse på Ullevål i Oslo er det godt å kjøre i den ukorrekt store CO{-2}-bomba av en Tuareg som han bare må ha fordi Volkswagen også er en kunde. På reklamespråket heter det «living the brand». På norsk: Spise, drikke og bruke alt som Try selv prøver å pushe på det norske folk. Nå skal han selge seg selv og boka si, «La de små barn komme til meg.»

Debuten i 1997, «Stø Kurs», var på 199 sider. Den neste, «Pavlovs hunder», presset tekstforfatteren opp til 298 sider. Nå ligger 348 krimsider i hendene på potensielle slaktere.

- Det er litt barnslig, men jeg var fornøyd da boka ble lengre enn den forrige. Jeg følte at jeg var kommet lenger som forfatter. Det er selvfølgelig bare sludder. Men jeg er så vant til å tenke 40-sekunders historier at det er en utfordring å plapre mer, sier Try og skjenker kaffe.

- Jeg er godt fornøyd med opprullinga på slutten. Jeg ser for meg at den vil gjøre seg bra på tv eller film. Noen produsenter er interessert i å lese. Hvis det hadde blitt noe av, ville det vært stas, selv om det viktigste for meg er at jeg igjen har klart å skrive ei bok som blir utgitt.

- Tror du ikke ordentlige forfattere blir provosert over at du bare skriver av rent kjekkaseri? - Jeg har fått min dose av «du må ikke komme her og tro du er noe». Det var heller ikke noen parademarsj for meg å bli utgitt første gang. Gyldendal var klare på at det måtte forbedringer til. Jeg tror det slår begge veier: Det er positivt for meg å ha et navn slik at jeg får mer oppmerksomhet. Men det slår kanskje negativt ut i forhold til anmeldelser.

HAN HAR NOK AV FLINKE FOLK

til å hjelpe seg. Samboer Kari Marstein er redaksjonssjef i samme forlag. Hans gode venn Roy «Seierherrene» Jacobsen ga ham tidlig tilbakemeldinger i margen på manuset: «Ikke Ibsen akkurat», «Fy faen så femi» og «Homo».

- Jeg vet virkelig ikke om jeg får så mye hjelp av Roy.

Uansett hvilken dom anmelderne gir det siste krimlitterære forsøket, vil han huskes mest for kortere tekster. «Steikje fine gardine». «Vi snakker ekte kjærlighet». For femte gang ble Try kåret til Norges beste reklamebyrå i fjor. Han har så høy selvtillit at han til og med ironiserer over egne fadeser med «Hvis pølse er viktigst».

- «Hvis velferd er viktigst» var akkurat like god eller dårlig som de fleste andre politiske slagord, men stemningen var så negativ mot Ap etter valget i 2001 at man bestemte seg for at det var det dummeste man hadde hørt. Det var ikke jeg som laget det, men jeg måtte stå for det. Jeg var så jævlig irritert for det forfulgte meg i månedsvis. Og kritikken kom først etter valget da det var to sider i Ap som slåss. Noen ville henge det på Jens og hans gode venn.

DEN TETTE FORBINDELSEN TIL statsminister Stoltenberg er grunnen til at Dagbladet i romjula kåret Try til en av de femti mektigste i Norge. Det var Jens som fikk den villstyrige klassekameraten og ishockeyspilleren inn i AUF mens de gikk på gymnaset.

Helt siden 1989 har han vært brukt av partiet som PR-rådgiver og reklamemaker. På tross av millioninntekter og suksess i en vestkantdominert bransje, vil han ikke flytte i villa. Her i Trys rekkehus, klemt mellom Ullevål Hageby og Ullevål sykehus, er i det hele tatt langt mer Manglerud enn Montebello. Sosialdemokratene er ikke bare kundene hans og Ap en hvilken som helst merkevare. Drabantbyen er opphavet, lagidrett oppveksten og mangelen på utdannelse ikke noe å skamme seg over.

I stedet var det så mye vedding, spill og strøjobber at Jens var dypt bekymret for Trys retningsløse liv. Men da han skulle bli pappa som 23-åring, måtte han få seg fast inntekt. Forenede Annonsebyråer tok ham inn fra gata. Og på åttitallet gikk det raskt oppover. I 1990 følte han seg på topp: Dagens Næringsliv portretterte ham med tittelen 90-årenes reklameguru. Tjue år seinere sitter vi her med en forkjølt fyr i hettegenser som virkelig kjenner makta og markedet.

- Jeg har ikke jobbet med reklame for å forandre Norge. Jeg er en kommersiell og populistisk reklamemann som prøver å få folk til å kjøpe Golf istedenfor Toyota. Det forandrer ikke Norge. I den grad jeg har vært med på å forandre Norge, er det på grunn av det politiske engasjementet, men det er beskjedent, sier mannen som på det tidspunkt det ikke skulle være mulig å få flere nordmenn til å fortære flere Grandiosa’er, økte salget med 40 prosent.

- Ikke forandret Norge? Du har vel gjort matvanene våre enda dårligere?

Slik biter ikke på Try. Han starter en entusiastisk beskrivelse av hvordan de begynte med å la folk stemme på sin favorittgrandis, fortsatte med lørdagspizza og så «Full pakke», en låt som lå på toppen av VG-lista i 11 uker.

- Har du lyst til å se den neste filmen vi skal kjøre?

Try setter dvd’en i det slanke anlegget og en nynorskversjon av en amerikansk åttitallshit dunker for enda en ny pizzavariant.

- Dette kommer til å funke som faen! Dette kommer til å selge! sier Try og gliser.

- Er du stolt over å få folk til å kjøpe drit?

- Men det er ikke drit. Grandiosa er egentlig som et ostesmørbrød og mye sunnere enn pølser. Nei, det har jeg ingen problemer med. Jeg synes ikke Grandiosa er så forferdelig. Det er liksom ikke pizza, men grandis. Det er godt av og til. Jeg har ikke problemer med at folk spiser det. Og det forholdet nordmenn har til grandis er helt unikt. Nå er det nesten blitt en kult.

- Spiser du det selv?

- Ikke så ofte, jeg blir så gær’n i magen av smeltet ost.

MULIG DET. DET KAN OGSÅ skyldes kaloriene. Try er tung. Og svært opptatt av det. Hver dag veier han seg på et nærmest umoralsk dyrt instrument. I dag stoppet nåla på 95 kilo.

- Når jeg har vært på tv, ringer mora mi og sier: Nå har du mye dobbelthaker. Det skjer hver gang. Det er så fælt.

Sier mannen som selv nære venner mener er irriterende vellykket.

- Jeg går ikke rundt og tenker på meg selv sånn. Jeg ser at jeg lykkes og det er morsomt når firmaet går bra, vinner priser og jeg er i media. Men jeg må slåss for plassen hver dag. Det er garantert mange i reklamebransjen som er drittlei av å se meg overalt og som vil ha meg og byrået ned. Det blir en viss misunnelse à la Rosenborg.

Men Try er trygg, så sikker på seg sjøl at han innrømmer at det kan tippe over til arroganse. Skamfølelsen er så mangelfullt utviklet at han ikke merker når han tråkker over streken.

- Jeg våkner aldri av fylleangst. Når venner sier at jeg har oppført meg som en idiot kvelden før, skjønner jeg ikke hva de snakker om.

- Er det ingenting du fortjener kritikk for?

Try tenker seg uvanlig lenge om.

- Det ville vært dumt å svare nei. Men jeg føler at jeg er et rimelig skikkelig menneske. Jeg går ikke rundt med dårlig samvittighet for det livet jeg lever. Men når du er en reklamemann, særlig en som er på tv, må du alltid forsvare deg. Du skal tas for du er vellykket, har god råd og lager kommersielle reklamer for produkter vi egentlig ikke vil ha. Det lærte jeg tidlig. I den grad det finnes noen etiske regler i hodet mitt, er det at jeg må kunne forsvare det jeg gjør offentlig.

Lykke er navnet på hovedpersonen i boka hans. Etter å ha snakket med Trys venner, kunne det kanskje vært et navn på ham selv.

- Du er dum hvis du bare går rundt og er lykkelig. Men jeg er god til å flyte, til å komme meg over i den andre fila hvis det er noe som plager meg.

APROPOS FEIL FIL. I 1996 satte noen ut et homserykte om landets finansminister, det satte seg fast, formerte seg ukontrollert - helt til Jens Stoltenberg følte seg tvunget til å avkrefte legningen i Norges største avis. Noen har ment å vite årsaken til at sladderen startet: At Jens og Kjetil tidligere på året uforvarende ramlet inn på damefilmen «Broene i Madison County». Flere aktuelle partnere florerte i strømmen av slarv.

- De homsegreiene var slitsomme. Jeg fikk høre via slektninger på andre sida av landet at jeg hadde flyttet sammen med Jens. Husk at dette var før Internett. Likevel spredte teoriene seg noe helt vanvittig. En ting er å sette ut rykter om en einstøing, men jeg bodde sammen med Ingunn, og Jens med Ingrid - begge med barn. NRK ringte og sa de visste Jens var homo.

- Det var du som rådet ham til å gå ut i VG?

- Sikkert. Jens sa han aldri ville gjøre det, og Ingrid var svært lite lysten på å stille opp på bilde. Men ungene fikk høre at faren ikke bodde med henne lenger. Noe måtte gjøres. Samtidig var det vanskelig å turnere fordi Jens ikke kunne framstille det som om det var noe galt med å være homse. Han var det bare ikke selv, sier Try.

Han tror ikke «Broene i Madison County» startet sladderen.

- Enten ville noen bevisst skade Jens, eller så kan det være… Husker du fredagsprogrammet «Wiese» på NRK? Spør Try.

Der viste de et videoopptak Kjetil hadde gjort under gutteturen på Kolahalvøya på begynnelsen av nittitallet. Jens og Kjetil ble arrestert av russisk politi.

- Mens vi ble ført inn i cella, leste jeg inn på fleip, selv om det var ganske alvorlig situasjon, at dette er det siste stedet de fikk se oss i live. Vi fniste og Jens fniste enda mer. Han er som vi vet ganske fnisete. Da jeg så opptaket, tenkte jeg at folk lett kunne tro Jens var homse, forteller Try.

Men steinerskoleeleven Jens skjønner det ikke. Det gjør en hockeyspiller fra Manglerud.

- Jens er naiv på dette. Selv etter hele det absurde homoåret, da han var statsminister i 2000, skulle jeg møte ham, men han måtte kjøpe en dress først. Jeg ble med og han sto der og prøvde og spurte hva jeg syntes. Så kommer ekspeditøren og kjenner hvordan buksa sitter, og spør Jens: Er det her du vanligvis har livet? «Ja, er det ikke det da, Kjetil?» spør Jens. Skjønner du?

Det er slike ting Kjetil prøver å lære Jens, gutten som verken har fantasi til å tenke over hvordan folk kan misforstå eller tid til å virkelig gjøre noe utover det et livvaktbeskyttende, døgnkontinuerlig statsministerliv presser ut av ham. Trys jobb er å fortelle Stoltenberg hvordan verden utenfor regjeringskontorene ser ut. Jens sier til Magasinet at «Kjetil er brutalt ærlig. Ingen andre sier så rett ut til meg at jeg har driti meg ut. Det gjør han.»

TRY LEGGER BEINA PÅ bordet, tygger halskarameller og reflekterer over hvor mye vennen går glipp av.

- Når han har fri, er det hauger å lese. Når vi en sjelden gang skal trene, må han ringe livvaktene. En middag kan ta måneder å planlegge. Han kan ikke plutselig stikke på kiosken. Han kan ikke drikke seg full, for han kan ikke tillate seg å være fyllesyk. Han må være skjerpet hele tida. Med Jonas er det noe av samme greia.

Der kom enda en flinkis han er på fornavn med, tilfeldigvis en utenriksminister som også er en god venn. Trys kompiser har en tendens til å være portrettintervjuet alle sammen. Det tette uformelle forholdet til Jens ble et funn for konspirasjonsmakerne da Valla-saken sprakk. Carl I. Hagen skrev det i boka si, forfatteren Vetle Lid Larssen påsto det i en kronikk: Stoltenberg ville fjerne den brysomme LO-lederen. Ingunn Yssen var redskapet. Hennes eks-mann og fortsatt nære venn Try var det behjelpelige bindeleddet. Og hadde ikke han bekreftet selv i media at han ga Yssen råd før hun sto på forsida av VG?

- Jeg har kjent Ingunn i over tjue år, og vi har barn sammen. Hun sto foran en tøff periode og spurte meg underveis. Jeg ville i utgangspunktet ikke at hun skulle gå ut med oppsigelsen. I den grad jeg ga henne gode råd, var det for å hjelpe Ingunn, ingen andre. Om noen hadde glede av sluttresultatet, er det en helt annen sak, sier Try i dag, lett oppgitt.

- Hvorfor ser det ut som om de flinkeste rotter seg sammen?

Try smiler og sier han skal tenke på det mens han er på do. Hvis vi hadde reist oss og sett ut av vinduet, kunne vi i samme veistump fått øye på to av Trys kolleger i VGs jury som kårer Norges mektigste: Avisens Anders Giæver og professor Guri Hjeltnes. Gros sønn Knut Brundtland er en annen god venn av Jens, Jonas og Kjetil. Tidligere statssekretær Morten Wetland en annen. Er det rart folk der ute i partiet blir mistenksomme mot denne Oslo-mafiaen? Try kommer tilbake.

- Jeg ser at det kan se litt sånn ut, men det er lettere for dere å plukke ut de navnene. Du har ikke ringt Harald på jobben fordi han ikke er kjent. Derfor kan det utad virke som om vi ikke har andre venner. På den andre siden kan jeg ikke skamme meg over de kjente kompisene jeg har. Mange av dem har jeg fått fordi vi deler den samme interessen for politikk.

- Hvordan er det når dere som er så fordømt flinke møtes?

- Tja, vi sitter mye sammen og snakker om hvor flinke vi er da, sier Try og flirer rått.

- Nei, jeg tror ikke vi tenker så mye over det. Jonas er jo virkelig flink, nærmest «untouchable». Når jeg og Roy blir litt fulle, prøver vi å ta Jonas. Men han greier å parere det også. Han blir ikke engang sur. Han er virkelig et bra menneske. Det er vanskelig å få noe på ham.

Det er heller ikke mulig å ta Try for det vi kom for: Arne Jacobsen-stolene er ikke å se.

tgj@dagbladet.no

UNG FAR: 24 år gamle Kjetil med Kaya (1) som han fikk sammen med Ingunn Yssen.
ENGLANDSBÅTEN: En noe mer langhåret Kjetil enn i dag, en 12-åring på vei med mamma til Newcastle og London.
ETTÅRSDAG: Mamma Brit og pappa Knud lar Kjetil få første bit.
TRYS JENTER: Jenny (3) og Kaya (24)
PÅ FJELLET: Med samboer Kari Marstein (41) og deres Jenny (3).
PÅ ISEN: Pappa Knud og Kjetil prøver skøytene på Østensjøvannet.
I SVERIGE: Kari (41) og Jenny (3) i båten sør for Strømstad hvor de har sommerstuga.