Nilssens metode

Nylig holdt forfatter Olaug Nilssen (28) festtale. For en gangs skyld handlet det verken om pikk eller puling.

-  JODA. DET ER JO KJEKT.

Si hva du vil om Olaug Nilssen, men stor i ord er hun ikke.

-  Kjekt, sier altså forfatteren for å beskrive 2005. Året er kalt hennes endelige gjennombrudd.

Det er mer i vente.

DEI NYNORSKE FESTSPELA har invitert henne som festspilldikter i juni. Romanen «Få meg på, for faen» var på anmelderes favorittlister da fjorårets bokår ble oppsummert. Før jul fikk hun Førdes kommunale kulturpris. Sist torsdag fikk hun Bergensprisen av Natt & Dag. I går kveld holdt hun festtale for Noregs Mållag som fyller 100 år i dag. Men da hun forrige fredag fikk tilbud om å være gjest i selveste «Først og sist», takket hun nei.

-  Jeg hadde ikke tid. Og jeg hadde ikke lyst. Nå er det så mange som har fått det med seg, at det føles som jeg har sagt nei til kongen eller Gud.

-  Du kunne jo fått promotere nynorsken på selveste gullrekka?

-  Gullrekke og gullrekke, jeg kjenner nesten ingen som synes det er kjekt å se på «Først og sist». Det er et overflatisk program som bekrefter en rekke stereotyper, men later som om det er innovativt, friskt og dypt. Og når det blir snakk om nynorsk i slike sammenhenger, kommer alltid spørsmålet om hvorfor nynorskfolk er så sure.

Artikkelen fortsetter under annonsen

-  Og hva svarer nynorskfolket?

-  Vi er ikkje sure, vi er blide og sjølironiske! Men eg for min del er jo sur, så den promoteringa hadde ikkje vore så mykje verd, sier hun på plettfritt nynorsk. Og smiler forsiktig.

Denne lille utblåsningen må være unntaket, for ellers sier alle det samme: Olaug Nilssen fra Førde er tøffest på trykk, smålåten i virkeligheten. Uten manus gruer hun seg for å si navnet sitt i fremmede forsamlinger, og har mareritt om å delta i debattprogram. Hun er visst ikke så glad i avisintervjuer heller, og høres knapt i sofaen på Theatercaféen. Ingen store fakter, kledd i lys rosa genser og svarte bukser. Men det ville være en overdrivelse å si at hun er som alle andre. «Olaug Nilssen representerer noe nytt og eget i norsk litteratur», skrev Morgenbladet etter hennes forrige roman.

-  Uff. Skriver du nå at jeg egentlig ikke vil bli intervjuet og framstår som utakknemlig? Men jeg har ingenting å klage på, det er bare det at meningene mine kommer best fram skriftlig. Nei, nei, ingenting å klage på. Ok, ferdig. Fortsett.

«ENKELTE VIL TRULEG oppleve desse skildringane som støytande».

Det skrev Olaug Nilssen i forordet til sin siste roman «Få meg på, for faen». Det var mora hun hadde i tankene. Boktittelen er lånt fra Dagsrevyen og Knut Magnus Berge, reporteren som brølte «få meg på, for faen» da han trodde han ikke var på lufta. Sekundet etter smilte han det han var god for. Boka handler om trangen til å bli sett. Om Maria som vil på tv, kona til Sebjørn som vil at noe skal skje, og 15 år gamle Alma som vil at noen skal ligge med henne. Det blir en del kåtskap, pikk og puling. Men til en forandring er det ikke unge frustrerte menn som onanerer og fantaserer. Det er en tenåringsjente som «grip rundt kantane av vasken og kjenner ein vill trong til å putte heile vasken opp i underlivet». Alma er omtalt som den kåteste 15-åringen i norsk litteraturhistorie.

-  Jeg visste at tittel og innhold var lett å lage overskrifter av. Men er det noe poeng å skjule tematikken? Jeg er overbevist om at langt flere unge jenter skammer seg over sitt begjær, enn dem som ikke gjør det. Du kan få inntrykk av at det er helt motsatt, men jeg tror ikke det. Jeg kunne ikke skrive historien uten at den handlet om sex.

-  Men måtte det være så mye av det?

-  Sexhistoriene mine er veldig annerledes enn sexsaker som blant andre nettsidene til Dagbladet presenterer. Alma er en utstøtt, stygg og litt rar jente som er kåt. Ikke en veldig fin, polert og oppblåst jente som du ellers leser om.

EN FORFATTERKOLLEGA overhørte følgende samtale mellom to eldre damer under en opplesning i Førde. Damene snakket om Olaug Nilssens siste:

-  Det er visst slikt eit fælt språk i boka, sa den ene.

-  Ja, det må vera ilt for mora, stakkar, svarte den andre.

Damene er ikke alene. Samboeren Jens sier han ble flau da han leste. Søstera hennes det samme. Andre har anbefalt å sende Alma til psykolog i oppfølgeren. Og forfatteren sjøl tør ikke lese høyt fra scenene der Alma fantaserer som verst.

-  Det er jo flaut, men det er det fine med bøker. Du kan lese dem alene og rødme så mye du vil uten at noen ser det.

-  Tok mora di advarselen i forordet på alvor?

-  Ja, men hun leste boka likevel.

-  Det sies at hun ikke var så veldig begeistret?

-  Riktig. I den forrige romanen min var det også sexscener, men da fikk hun lese manuset på forhånd.

-  Hvordan gikk det?

-  Hun klarte ikke å lese ferdig, hun synes det var så fælt. Hun synes det er så mye sex overalt at hun blir frustrert og oppbrakt av det. Og når jeg, hennes egen datter, utsetter folk for mer sex, synes hun ikke det er så kjekt. Det skjønner jeg. Men etter at hun har lest kritikkene og hørt min forklaring, skjønner hun det bedre.

-  Er det sant at faren din har vært med i «Pappaer mot Porno»?

-  Ja, men hvordan vet du det? Det er noe jeg er veldig stolt over. De gikk i demonstrasjonstog i Førde med plakater og hadde appell framfor rutebilstasjonen. Mange synes det var kjempeteit.

-  Hva synes du?

-  Det var kjempeflott! De kjempet for at Narvesen skulle sette opp skyggeglass foran pornobladene.

-  Førte det fram?

-  Nei. Pornobladene står i øyehøyde og er det første du ser når du går inn. Det er fortsatt flaut å komme inn på Narvesen på rutebilstasjonen i Førde.

FORELDRENE JOBBER SOM lærere, faren er tidligere kateket. Stadig blir det gjort poeng av Olaug Nilssens kristne bakgrunn. I familien hennes hjemme i Solheimsdalen, 17 kilometer fra Førde sentrum, vokste hun opp med fire søstre. Av familien på sju er én utmeldt av statskirka. Jepp; Olaug. Hun meldte seg ut da hun var 15 år. Nektet å synge bordvers og gå i kirka. Tenåringsopprøret har vokst seg større i takt med antall intervjuer og solgte bøker. Det blir lett sånn.

-  Foreldrene og søstrene mine har reagert på hvordan det er blitt framstilt. Men jeg har aldri sagt at det var mørkt og trist hjemme hos oss - tvert imot. Ordet «kristne» har så mange fordommer knyttet til seg. Mamma og pappa er folkekirkekristne, jeg var med i Ten Sing og reiste på kristne ungdomsleire. Det var en veldig snill kristendom. Mange har en kristen familie, det er ikke noen stor sak.

-  Hvorfor meldte du deg ut av statskirka?

-  Mest for å få oppmerksomhet. Det var et regissert opprør, og det innrømmet jeg da jeg ble eldre. Men det føles greit likevel.

-  Hvorfor?

-  Fordi jeg ikke tror på Gud. Men å ha hatt en kristen oppvekst ser jeg på som en stor verdi. Det var trygt og godt, og jeg heier på kristne i mange sammenhenger.

Olaug Nilssen flyttet til Bergen for å studere da hun var 18 år, og romandebuterte da hun var 20. Nå lever hun av å skrive, er sin egen sjef og regnskapsfører. Det sies at hun tar godt vare på søstrene sine, er en kløpper på tradisjonell husmannskost, lei av matjåleri, og liker aller best å gnage på kjøttbein.

Om du vil lese mer om dette og hint, kan du logge deg inn på bloggen til Olaug Nilssen. I det hvitmalte hjemmekontoret, med fryseren i hjørnet og utsikt til bergensk brostein, skriver hun daglig på bloggen kalt «Eit eige rom med utsikt». De lærde nerder strides om hva som er blogg.

-  Jeg synes alt er greit. Det finnes politiske blogger, men en sånn har ikke jeg. Min handler veldig mye om meg sjøl. Jeg kan nok ikke nekte for det.

-  Noen sammenlikner din type blogg med å ha utlagt tarm?

-  Det stemmer nok litt. Jeg har skrevet mye som jeg skjemmes over, og et par ganger har jeg sensurert meg sjøl i ettertid. Jeg hadde en idé om ikke å gjøre det, og skulle heller si unnskyld.

«KVIFOR SKRYT TENÅRINGAR uhemma av sine pinlege seksuelle tilnærmingar og tåpelege alkoholvanar?»

Det skrev Olaug Nilssen på bloggen sin 23. januar, 2004 klokka 12.39. Hun tok for seg en strofe i en av artistens Maria Menas tekster. Det kom flere innlegg fra andre. En måned etter surfet Maria Mena på nettet og kom over Nilssens blogg. Artisten svarte, og kom med et lite råd på tampen: «Livet er for kort til å henge seg opp i detaljer, og sitte for lenge foran en dataskjerm.. ut og lek små (STORE) barn! takk for meg. Mvh. Maria Mena».

Olaug Nilssen la seg flat. Hun sa unnskyld opptil flere ganger.

-  Det var helt forferdelig, og noe jeg virkelig har angret på etterpå. Maria Mena er så ærlig og fin, og så kommer jeg og slenger med den latterlige leppa mi. Jeg tok feil, og jeg overdrev. Det hender jeg får øyeblikk av klarhet og tenker at «dette må jeg slutte med». Jeg har innsett at jeg utleverer meg på en måte jeg ikke vil.

-  Hvorfor fortsetter du?

-  Mest fordi jeg er litt ensom.

-  Det hørtes da stusselig ut?

-  Ja, men jeg sitter hjemme alene og jobber. Det er jo ikke nødvendigvis hver kveld jeg går ut og møter venner, og det er dager jeg ikke prater med andre enn kjæresten min. Så da er bloggen den plassen jeg forteller ting som jeg ellers ville fortalt andre. Jeg har gjort meg helt avhengig av det.

I FJOR KOM FØRSTE nummer av litteraturtidsskriftet «Kraftsentrum». Redaktører er Olaug Nilssen og forfatterkollega Gunnhild Øyehaug. Første nummer hadde temaet «Drit i litteraturen». De kritiske kalte det en utkledd russeavis. Olaug mener de har laget et inkluderende blad, som de sjøl ville like å lese. Manifest 1.2 lyder: «Minst 30 prosent av tekstane skal vere skrivne på bokmål, og minst 20 prosent skal vere skrivne av menn». Klart hun blir omfavnet i den nynorske verden. Men hun har bare vært medlem av Noregs Mållag i 26 dager.

-  Da jeg ga ut min første bok, ble jeg spurt om å være med, men jeg ga dem et kaldt og hardt nei. Jeg mente de var for fundamentalistiske, mest fordi jeg trodde de ville ha nynorsk som eneste riksmål.

-  Du liker ikke spørsmålet, men mange av dem virker litt sinte?

-  Ja, jeg har også hatt det inntrykket.

-  Mangler de litt humor?

-  Det er også en av fordommene jeg hadde, men det er jo ikke sånn. Mange er bare så glade i nynorsk at de blir på gråten når de snakker om språket. Jeg har vært på et møte med temaet «Trong, vid eller begge delar» der folk har reist seg og sagt det finnes en setning på nynorsk som kan skrives på 24 forskjellige måter. Og så begynner de nesten å grine.

-  Hvilken setning?

-  «Nokre vener slæst». På nynorsk kan du faktisk også skrive «Noen venner slåss». Klart det vekker sterke følelser.

-  Du har sagt du er redd for bli en nynorsk surpomp?

-  Jeg er blitt litt surpomp.

-  Hvorfor det?

-  Fordi jeg klager så mye. Men når nynorsken blir diskriminert og mobbet, blir jeg veldig sint og innbitt. Rett og slett lei meg. Det er nesten som da jeg var liten og hørte folk banne; jeg synes det var så grusomt fordi jeg trodde de ville komme til helvete...Ja, det blir vel ikke helt det samme.

I 2002 avslørte TV2s «Rikets tilstand» et massivt fusk og fanteri med medlemstallene i ungdomsorganisasjonen Målungdommen. Da andre meldte seg ut, meldte Olaug seg inn.

-  Jeg fikk en voldsom reaksjon, og grein da jeg så programmet. Det var flaut å være nynorsk, men på den andre siden synes jeg synd på dem. Jeg følte det var min feil at de hadde jukset, siden jeg ikke hadde meldt meg inn. Så da gjorde jeg det.

Olaug Nilssen ypper stadig til språkbråk. Hun har vært sint på Dagbladet, Aftenposten og Unge Høyre etter de laget brosjyren med bilde av ei ku og teksten: «La dem raute nynorsk så lenge vi slipper». Bedre ble det ikke da en av lederne for de unge blå på tv kastet ei nynorsk ordliste i søpla.

-  Jeg ble svett, kvalm og rasende. For en barnslig fyr! Og nå beviste jeg at jeg ikke er så flink til å argumentere muntlig. Jeg blir bare sint, og kaller folk for barnslige. Der er Mållaget bedre, og har fornuftige argument de legger fram på en rolig måte.

I 2004 KÅRET MORGENBLADET henne til en av de ti viktigste forfatterne under 35 år. I 2003 håndplukket Dag Solstad henne som «Nye stemmer», da han var festspilldikter under Festspillene i Bergen. På tampen av fjoråret fikk også motebladet Elle tro på den unge forfatteren fra Førde. Hun ble invitert til intervju og fotoseanse i hovedstaden med de andre unge og lovende. Men ikke alt gikk som planlagt - verken for blad eller forfatter.

-  Egentlig hadde jeg ikke lyst til det, jeg liker ikke tanken på å bli stylet. Men forlaget mente jeg måtte stille, at jeg ville nå ut til en ny type publikum. Det var jeg enig i. Men nei; skal jeg orke å fortelle hele historien?

Olaug har denne frykten for å framstå som sutrete, sint og sur. Men hun er ikke det. Helt sant. Hun forteller videre at hun fikk beskjed om å ta med seg to passende antrekk.

-  Casual pyntet, som om du skal ut med jobben på en fredag, sa Elle.

-  Men jeg har jo ingen jobb, tenkte forfatteren og pakket ned to antrekk hun følte seg fin i.

Rett fra flytoget skulle hun pyntes for gruppebilde.

-  De var en hel gjeng som ordnet og de var ikke fornøyd med klærne mine. Da de begynte å rote gjennom kofferten min, ble jeg så paff at jeg ikke klarte å si noe. Til slutt måtte de ut for å låne klær til meg fra en butikk. Håret mitt ville de krølle, men så var det altfor glatt, de hadde visst aldri sett så glatt hår. De andre ble ferdig pyntet på et blunk, bare ikke jeg. Jeg ble mer og mer deprimert, prøvde meg på litt sjølironi uten at noen syntes det var morsomt. De var bare irriterte på at det var så vanskelig å få meg til å se bra ut. Da vi endelig skulle fotograferes, var en stadig borte med hårspray på krøllene som ikke satt, mens en annen dro i skjorta mi som sklei opp mellom hvert bilde. Jeg har aldri følt meg så ydmyket, og kan se på bildet at jeg er veldig utilpass. Hele greia var en dårlig klisjé, sier hun.

Etter fotograferingen var det tid for intervju.

-  De hadde misforstått, og trodde jeg skulle være festspilldirektør for Dei Nynorske Festspela, ikke festspilldikter . De var tydelig skuffet, så jeg fikk beskjed om å ringe dersom boka mi plutselig skulle begynne å selge, om jeg skulle være med i en film eller gi ut en cd.

-  Hva sier du om bladet ringer igjen?

-  Om de vil ha en spalte, svarer jeg ja. Den første skal hete: «Korleis leve med flatt hår - ei heilt sann historie frå røynda».