Nina, 23 år

Jeg snakket mye til meg selv de første åra etterpå. Jeg gjør det fortsatt, men ikke som da. Igjen og igjen gikk jeg gjennom hendelsesforløpet, spesielt om kveldene når jeg la meg med tankene mine. Følelsene ble lettere å håndtere slik, jeg kunne ta meg tid, beholde kontrollen, gå tilbake da jeg følte meg klar. Jeg pleier å si: Jeg ble min egen psykolog.

Ronald

«Jeg hadde ødelagt livet mitt. Jeg hadde ingenting lenger.»Les mer→

Hedda, 45

«Et nytt barn begynte å vokse i magen min, et barn som ikke har noe av mitt arvemateriale.»Les mer →

Per

«Du vet, man ble dytta på en del forskjellig under krigen.»Les mer →

Andrè

«Etter noen måneders romanse sa hun: "Jeg er gravid", mens jeg svarte: "Jeg tror jeg er homofil"» Les mer →

Aisha

«Jeg var ung og dum og erklærte: Jeg trenger ingen utdanning, dere ser bare en taper!»Les mer →

Jeg var tolv år den morgenen pappa ringte. Lillebroren min skulle snart fylle elleve og vi pleide å dra til skolen sammen med mamma. I telefonen spurte pappa om hvordan det var med oss, han hadde fått følelsen av at noe var galt da han reiste på jobb, nå ville han sjekke. Klokka var over åtte, jeg lå fortsatt i senga, så noe var definitivt galt. Hadde dette vært en vanlig dag ville vi allerede vært ute av huset, men det var dagen vi mistet moren vår.

Fra soverommet hennes durte vekkeklokka.

Jeg hørte den intense lyden før jeg så henne.

Nå har det gått ti år. Broren min, jeg tror ikke han hadde en stemme i hodet som trøstet og hjalp ham med å bearbeide. Vi hadde hverandre, sov sammen i lang tid etterpå og ble veldig nære, men han stengte flere av følelsene inne, ble utagerende og aggressiv, før det gikk bedre også med ham. Selv snakket jeg, til meg selv og til andre, til broren min, til pappa, til naboen og bestevenninna mi, men også til en lærer. Spesielt henne husker jeg. Hun var som mamma, lyttende, en som tok seg tid. Mange år etter at mamma døde hørte hun fortsatt på meg, blank i øynene, og det betydde så mye mer enn hva hun sa. Hun var slik jeg selv ønsker å bli, når jeg nå snart er ferdig barnevernspedagog og skal møte barn i livets krevende faser.

Da skal jeg dra tilbake til hjembyen min Drammen. Der har jeg familien min og vennene mine – mine nærmeste – og jeg vil ha dem nær, for jeg vet hvor fort livet skifter.

Den ene dagen var mamma frisk, den neste natta sviktet hjertet hennes.

logo

Trykk på knappen under for alle historiene.

Gå til Benken ➞