Nordlands trompet

Nobelkomiteens sekretær Geir Lundestad (58) er vant til at verden lytter når han snakker. Men kona er lei av skrytet hans.

- Æ GJØR AV OG TIL STEIKE merkelige ting, sier Geir Lundestad liksom lavmælt til seg selv og humrer hoderystende. - Og nåkka av det merkeligste æ ha gjort nå, er at æ har latt meg intervjue av Bonytt. Og så av Bonytt!! Der gjør han det igjen. Hans nordlandske tonefall bølger rolig langsetter, men så blir han brått engasjert og spenner stemmen opp i et ivrig, hvin, en slags pubertal falsett. Det skjer hele tida, og herfra og ut markerer vi hans hvin med to utropstegn. Den lange, rastløse kroppen sitter nå på andre timen i en ukomfortabel antikvitet av en stol ved det høye vinduet i annen etasje med utsikt over Drammensveien. - Jeg lurer ennå på hvordan det gikk til. Grunnen til at jeg sa ja , var vel at jeg håpet å få si litt om Nobel og Fredsprisen og sånne ting, men Bonytt var ikke det ringeste interessert i det. De ville ha meg til å fortelle om 15 ting som jeg hadde et forhold til. - Og?- Det var da det gikk opp for meg hvor få ting jeg egentlig har et forhold til. Jeg er jo ikke det minste opptatt av ting!! Jeg tok med noen jazzplater og et par bøker. Så tok jeg med en papirkniv og skrivebordet, men jeg har jo ikke noe forhold til de tingene. For å fylle opp kvoten måtte jeg ta med brunosten, som er det eneste jeg savner når jeg er i utlandet. Og så tok jeg med Triomar. - Trio-hva?- Triomar. Høydosert omega 3. - Jaha.- For sånne statussymboler som bil og sånne ting er jeg helt uinteressert i. Men Triomar er fantastisk!! Det er jo vår tids vidundermedisin.ONSDAG DELES ÅRETS Nobels fredspris ut, og den utvalgte denne gangen er den relativt ukjente advokaten Shirin Ebadi fra Iran. - Prisen er først og fremst en aldeles utmerket mikrofon, sier Lundestad og gjør slikt menn med slips gjerne gjør - han drar i det. - Ingen visste hvem Shirin Ebadi var før vi annonserte at hun var årets vinner. Plutselig var verdenspressen etter henne. Hvert et ord hun sa, ble plutselig referert. Presidenter, statsministere og ledende aviser over hele verden kommenterte hennes innsats. Og det tar nordmenn helt for gitt!! Sånn skal det være. - Skal det ikke være sånn? - Men dette er jo et under!! Landet vårt ligger langt opp mot Arktis, fullstendig isolert fra alt, nordmenn utgjør mindre enn en promille av jordas befolkning. At verden skal bry seg om hva fem mennesker herfra måtte mene, ja, det er jo er intet mindre enn et stort under. Det slår meg hvert år. - Hva sier du når du ringer til vinnerne? - Hva jeg sier? Nei, hva jeg sier... Hello, this is from the Norwegian Nobel Committee... Noe sånt. Det er jo gildt å ringe rundt. Folk blir så glade.- Det blir som når de ringer fra Hamar og forteller om sju rette i Lotto?- Og vår premie er jo ganske stor, da. Ti millioner svenske kroner. GEIR LUNDESTAD ER FØDT i Sulitjelma, men vokste opp i en lærerfamilie i Bodø. Hans far, onkel, kone, samt flere av hans søsken, er lærere. Selv ble han historiker. - Det sies at historie er vitenskap og kunst? - Historie er vitenskap i den forstand at vi forsøker å beskrive virkeligheten sånn som den har vært, men virkeligheten er såpass komplisert at vi aldri får det helt til. Derfor forenkler vi. Vi lager resonnement og konstruksjoner, og noen av disse konstruksjonene kan bli fine byggverk, og noen ganger blir vi så opptatt av skjønnheten i byggverket at det blir viktigere enn virkeligheten. Dette bør være kjente ting for en journalist. - Hva mener du nå? - Journalister er jo bare opptatt av det ekstreme, ikke det normale, sier Lundestad, og der er han allerede i gang med sin mediekritikk. Det er ikke første gang han kritiserer media, han har sågar skrevet om det i sin spalte i Aftenposten: «Media skriver om brua som ramler ned, ikke om de mange som fortsatt står.»- Journalistikken bidrar til at folks normalitetsoppfatning endres. Ta kriminalitet. Mediene bombarderer oss med kriminalitet, og folk blir livredde. Men folk flest kommer aldri til å oppleve kriminalitet!! De kan leve ganske trygt. Men begrepsapparatet blir ødelagt. - VI KAN IKKE UNNLATE å skrive om at kriminalitet eksisterer?- Nei, men det har med doseringen å gjøre. - Det ville vært kjedelige aviser dersom vi til stadighet skulle skrive om alle bruene som fortsatt står. - Det ville vært steike kjedelige aviser. Men det artige er at hver gang jeg sier dette, kommer redaktørene trekkende med ytringsfriheten. Journalister er noe av det mest hårsåre som finnes. - Det er fordi vi er så usikre. - Jo, jeg kjenner meg litt igjen der. Hvis du er usikker, tal høyt . Det eneste journalister i dag er opptatt av, er ratings. De er pikadø verre enn politikere! Politikere er tross alt litt begrenset av ideologien sin, men journalister har fanken meg ingen annen ideologi enn ratings og løssalg. Der fikk du den. - Takk. Tilbake til det vi snakket om: Det er mange som sier at historien gjentar seg?- Ja, det sies det. Og derfor er det mange historikere som tror at de kan spå om framtida. Jeg bruker alltid Paul Kennedy som eksempel. En briljant historiker som solgte tre millioner eksemplarer av boka «The Rise and Fall of the Great Powers». Der spådde han at USA kom til å falle, men ikke før boka var kommet ut, så kollapset Sovjetunionen, sier Lundestad, og nå snakker han fort. - Så skrev han ei ny bok, jeg kjenner ham jo godt, han var jo her på Nobelinstituttet og presenterte tankene sine, og jeg sa til ham at han aldri måtte finne på å publisere dem. Han spådde at det 21. århundret tilhørte Japan!! Ikke før var boka ute så gikk Japan inn i en økonomisk og politisk krise, og der er de blitt. Jeg blir selv alltid bedt om å spå hvem som blir president i USA.- Der bommer du. - Der bommer jeg ofte. Etter å ha tabbet meg ut på dette er jeg kommet fram til at det er lettere å spå om mer strukturelle ting. Jeg spådde en gang hva som ville skje i Øst-Europa etter den kalde krigen. Og den gikk ganske bra. - Kan vi av alt dette slutte oss til at historien ikke gjentar seg? - Nei. Det er nok riktig at historien gjentar seg, men det er forferdelig vanskelig å si hva det er som gjentar seg. Det er tusenvis av parallelle historier der bak. Det vi kan slutte av dette, er at historikerne har en tendens til å gjenta seg. DET ER TRE ORD som har gjort Geir Lundestad internasjonalt kjent som historiker - «Empire by invitation». - Jeg er blitt en slags handelsreisende i det der. Det går på forholdet Europa og USA de første åra etter 1945. Empire var den enorme amerikanske innflytelsen, og invitation var at europeerne faktisk inviterte amerikanerne hit. De ville ha økonomisk hjelp, militære garantier og amerikansk kultur. - Det høres opplagt ut?- Ja, men det er vel ofte slik at det opplagte først blir opplagt når noen har satt ordene på det. Litt av vitsen med det begrepet var å forene venstrefløyen og høyrefløyen. Førstnevnte var glad i empire , og sistnevnte i invitation . To flotte ord, som da laget en syntese. Men nå var jeg lei av det der.- Du er kommet med ny bok?- Ja, den siste boka mi er en slags oppsummering. Så nå raser jeg rundt og foreleser igjen, jeg har vært i Italia og England. Og jeg må få si det, sier han, og mumler noe om at nå kommer kona til å bli sur igjen . - JEG VAR PÅ LONDON SCHOOL of Economics. Det største auditoriet. 470 plasser. Helt smekkfullt!! De måtte tape hele konferansen for å vise den for alle studentene som ikke kom inn. - Bare for å høre på deg?- Bare for å høre på meg!! Og da tenkte jeg: Dæven, dette er gøy. Kona mi sier at nå må du slutte med den der skrytinga. Men at jeg kunne trekke så mye folk? Jeg skjønner det ikke. Geir Lundestad kom fra Universitetet i Tromsø da han ble direktør for Det norske Nobelinstitutt i 1990. Det ble litt av en overgang fra det frilynte nordnorske og til det knusktørre, pompøse, humørløse svenske Nobel-systemet. - Jeg er ingen stor tilhenger av teorien om at Norge og Sverige er så like. Tvert imot. Vi er meget forskjellige, sier han.- Sverige har jo et aristokrati, et kjempesterkt byråkrati og et sentralistisk sosialdemokrati. Mens vi nordmenn ikke har hatt et aristokrati, byråkratiet besto av utlendinger som skulle tuppes ut, og sosialdemokratiet var bønder og fiskere. Så vi er en uregjerlig sort i Norge, halvveis anarkister. Det var jo Carl Bildts klassiske kommentar til Gro: Du må oppdra ditt folk . Og hun gjorde jo ikke annet!! Men det hjalp ikke. Mens i Sverige tenker maktapparatet: Du får det sånn som du vil . Folket er mer veldresserte der borte. - Hvordan ser de på deg i Nobel-systemet? - De ser jo på meg som en rabulist. En som kanskje ikke helt følger spillereglene. Men jeg var mønster-eleven til den forrige lederen, baron Stig Ramel. Det var den gangen pengene ynglet. Han var så opptatt av at vi skulle bruke masse penger, og jeg hadde mange ideer om hvordan vi kunne bruke dem. EN AV IDEENE var å rydde loftet på Nobelinstituttet i Drammensveien. Han bygde kontorer, startet et forskningsprogram og fikk flydd inn forskere fra hele verden. - Jeg vil gå så langt som å si at alle de sentrale bøkene om den kalde krigen delvis er skrevet på loftet her. Alle de tunge navnene. Amerikanere, italienere, franskmenn, russere og kinesere. Skuffelsen..., sier Lundestad og tar en kunstpause. - ...var at norske akademikere ikke tok del. Vi arrangerte seminarer med topp folk, men norske akademikere møtte ikke opp. De satt på Blindern og holdt på med sitt. - Er det fremdeles masse penger her? - Nei, nå har det gått nedover. Nå sparer vi. Ti prosent dette året. Det er jo ikke riktig så gøy.To ganger i året isolerer Geir Lundestad seg fra omverdenen. Det er da han skriver bøker. Ei bok hvert 5. år er hans ambisjon. - I januar og august gjemmer jeg meg bort. Da sitter jeg alene på hytta på Tjøme, jeg skriver og spiller fotball. HAN SIER OFTE AT det er ingen som har fått så mye PR ut av så få kamper på Bodø/Glimts A-lag som ham. To ganger i uka spiller han fotball med en gjeng han traff da han flyttet til Oslo i 1990. - Jeg prøver å være der hver onsdag og lørdag, men eh... knærne begynner å bli dårlige. Huff, ja. Jeg holdt på å legge opp for fem- seks år siden. Etter å ha spilt sov jeg ikke om natta, jeg hadde så ondt. Det var slik jeg oppdaget Triomar. I tillegg til å være reisende i Empire by invitation kunne jeg begynt som reisende i Triomar. Jeg har fått så mange til å begynne med Triomar, inkludert min egen lege. - Hjelper det mot utslitte knær!?- Det er vår tids vidundermedisin, som hjelper for kretsløp og hjerte og sånne ting. Det smører leddene og hjelper mot lettere depresjoner. Harvard har gjort store undersøkelser med 15000 personer. Jeg anbefaler det til alle jeg treffer, og en gang i et selskap holdt jeg på som vanlig, og da viste det seg at en av dem var produsenten av Triomar!! Han spurte om jeg kunne tenke meg å stå fram, men det får da være grenser. LUNDESTADS FAVORITTLAG i fotball er Bodø/Glimt, Tromsø og Wolverhampton Wanderers. - Jeg har bare møtt to mennesker i mitt liv som holder med Wolverhampton Wanderers, og de er begge som meg født i 1945. Den ene er jeg i familie med, og den andre er Aung San Suu Kyi.- Var det derfor hun fikk fredsprisen?- Nei, det var en bonus etterpå. Midt på 50-tallet var Wolverhampton på sitt beste, og dem har jeg holdt fast på gjennom mange mørke år. Det er ikke bare i fotball han har favorittlag. Han har det også innen baseball, basketball og amerikansk fotball. - I baseball er det Minnesota Twins, i amerikansk fotball Minnesota Vikings og i basket Timberwolves. Det første jeg gjør når jeg kommer på jobb om morgenen, er å sjekke på nettet hvordan det går med lagene. Han ramser opp de siste resultatene med tabellplassering og avslutter med et så dette kan jeg .GEIR LUNDESTAD TRAFF den to år eldre kona Aase på gymnaset. Det er hun som forteller at de egentlig var ganske ulike, men at «vi er blitt mer og mer lik med åran». - Jeg var jo en tørrpinne som leste bøker og levde i min egen verden, mens hun var et følelsesmenneske som var med på alt. Og nå har vi nærmet oss en god del, og det gjør tilværelsen litt enklere, sier Lundestad. - Du virker svært utadvendt nå?- Jeg er egentlig en sky person, og det å ha personlig kontakt med masse mennesker har vært ganske vanskelig for et reservert menneske som meg. Men man må tørre. Det har jeg delvis lært av kona mi. Jeg er veldig opptatt av det der, å tore mer. Når ekteparet Lundestad inviterer hans internasjonale forskerkolleger til fest i den store leiligheten på Frogner, skal det synges. - Alltid. Det er min kone som vil det. Hjemme er det kona mi som bestemmer. Derfor er det masse farger, grønt og rødt og all verdens ting. Og i selskaper er det god mat, rikelig med drikke - og sanger. Jeg har forsøkt å ymte frampå at det kanskje ikke er alle som synes at det artigste er å synge, at kanskje noen heller vil ha en dyp intellektuell diskusjon, men nei. - Du synger du også? - Jeg synger. Men - det finnes forskjellige former for hukommelse, og du kan spørre meg om historiske data og jeg kan alt. Men jeg kan ikke en eneste sang. Da jeg gikk på skolen, sang vi «Alltid freidig når du går» minst én gang i uka. Den skulle sittet spikret hos meg. - Men du kan den ikke? - Jeg kommer til veier du tør kjenne ...Han stanser opp, leter, smiler og sier brydd: - Nei, så er det stopp. - JEG MÅ FÅ SI DET, sier Lundestad brått og aldeles umotivert.- Jeg er enormt glad jeg er nordlending. Vi nordlendinger har enorme fordeler. Vi er klare og kontante i meldingene. Og så har vi heldigvis humor. Verden trenger humor og klare meldinger.- Fem milliarder nordlendinger ville blitt voldsomt?- Det kunne blitt litt mye. - Skal du flytte nordpå igjen? - Vi er jo nordpå hvert år, og vi skal jo arve et sted i Lofoten hvis onkelen til kona dør. - Hvis ?- Før sa vi når han dør, men nå sier vi hvis han dør. Han er jo blitt 95 år og har gjort absolutt alt galt!! Han har røykt, drukket og jobbet som husmaler og sniffet løsemidler hele livet. Så hvis han dør, arver vi et sted og der kommer vi nok til å bo i perioder. Da skal jeg sitte på tunet og lese Hamsun. Vanligvis leser han i den innerste stua på Frogner. - Vi har jo tre stuer, og den innerste er liksom min. Etter Dagsrevyen trekker jeg meg stille tilbake i mine indre gemakker med bøker og aviser, og der sitter jeg alene og leser og spiller jazz. Som min kone sier: Der inne er jeg bare på julaften .

    hallgeir.opedal@dagbladet.no

<HLF>I søkelyset:</HLF> Når fredsprisen offentliggjøres i oktober hvert år, står komiteens sekretær i giv akt bak formannen. Nå ledes Nobelkomiteen av Ole Danbolt Mjøs. Foto: SWcanpix
Nobels mann:</HLF> Historiker Geir Lundestad er sekretær for Nobelkomiteen, og direktør ved Nobelinstituttet. Foto: Scanpix
<HLF>Geir & Jimmy:</HLF> Lundestad og fjorårets prisvinner Jimmy Carter. Foto: Scanpix
<HLF>Åpnet snart:</HLF> Geir Lundestad foran det som skal bli Nobels Fredssenter på Vestbanen i Oslo. Senteret skal åpne i juni 2005 (les mer om Nobels Fredssenter <LINK http://www.nobelpeacecenter.org/>her</LINK>). Foto: Tom Martinsen
Foto: Scanpix