Norsk bistand som gjorde de fattige fattigere

Norge i ferd med å gjøre opp etter seg for u-hjelpen på 70-tallet.

BEHANDLINGEN av Statsbudsjettet er inne i sine siste runder, og regjeringen foreslår for budsjettet for neste år at gjelda andre land har til oss etter den såkalte skipseksportkampanjen skal slettes. Finanskomiteen sin innstilling ble nylig gitt uten anmerkninger. Budsjettet vedtas i løpet av desember. 

Dermed er et av de pinligste og langtrukne øyeblikkene i norsk bistandshistorie er i ferd med å viskes ut.

Det var den gangen vi sto sammen for Norge, faktisk, da den hjemlige skipsfarten ble reddet av bistandskroner.

I 1973 TOK KONG OLAV TRIKKEN, men det hjalp ikke på de alvorlige problemene som truet norsk skipsfart. Oljekrisa skapte krise i skipsbransjen. Fraktbehovet ble mindre. Og uten fraktoppdrag minket også skipsbyggingen.

Det ble et vanlig syn å se norske skip ligge uvirksomme i opplag i fjordene. I 1976 hadde bare halvparten av norske verft oppdrag til å klare seg gjennom året etter. Det dreide seg om en rekke hjørnesteinsbedrifter. Nye ordre for mellom to og tre milliarder trengtes for å holde folk i arbeid i 1977.

1977 var valgår. 33 000 mennesker jobbet på norske verft, og rundt 13 000 hos underleverandører. Politikerne måtte gjøre noe.


DE LANSERTE
skipseksportkampanjen. Norsk skipsfart skulle reddes av fattige land i Afrika, Latin-Amerika og Asia.

Den største flausen i norsk bistandshistorie var i støpeskjeen. Og norske politikere la ikke skjul på hensikten sin. Kampanjen ble til for å redde norske arbeidsplasser.

En rekke lutfattige land fikk bundet bistand i form av billige lån fra Norge mellom 1976 og 1980. Lånene kunne de ikke bruke til hva de ville. De skulle gå til å kjøpe norske skip.

Lånene var billige, 25 prosent av hvert lån skulle være en gave. De tre første årene var rentefrie. Renta lå på rundt fem prosent. Løpetiden var vanligvis 15 år.

For Norge dreide det seg altså slett ikke om fattige barn i Afrika. Det viktige var å redde norske arbeidsplasser, en kriserammet norske skipsverftsindustri, og det over bistandsbudsjettet.

I de fattige landene gikk det ikke så bra. Bare to av 23 land betalte tilbake som avtalt. Fortsatt i dag sliter de med gjelda.

I ÅREVIS har aktivister kjempet mot det de mener er urettferdig gjeld. Nå ser det ut som de har fått gjennomslag.

utviklingsminister Erik Solheims reise i Peru i august kom et kraftig varsel: Norge sletter gjelda Peru har til oss som følge av norsk skipseksport.

Og i oktober kom meldingen om at regjeringen ønsker å slette nesten all gjeld etter skipseksportkampanjen. Det dreier seg om 520 millioner kroner. Ecuador, Egypt, Jamaica, Peru og Sierra Leone skal slippe å betale.

PREMISSET for Norge for å innvilge disse lånene var at de var «utviklingsfremmende.» Det viste seg raskt å bli helt utvannet. Handelsdepartementet, ledet av Hallvard Bakke, var aktive i å skaffe norske verft «utviklingsfremmende» byggeoppdrag.

Man tenkte seg den gang at eksporten av skip ville gå bra, at mottakerne ville betale for skipene.

Men utviklingslandene hadde dårlig råd, skipene hadde ikke den ønskende effekten på næringslivet eller landene ville rett og slett ikke betale. Betalingsevnen til landene var ikke vurdert på forhånd. Risikoen for tap var stor. Men rammen for garantiene ble stadig utvidet.

For de norske verftene var det ingen fare. Den norske staten garanterte for prosjektene gjennom Garantiinsituttet for eksportkreditt, GIEK. Det skulle bli dyrt for skattebetalerne.

EN REKKE PROSJEKTER BLE IGANGSATT. Lektere, taubåter, kranlektere og skipsutstyr ble produsert og levert fra til sammen 36 norske verft. Norge eksporterte 156 fartøyer og skipsutstyr for 3,7 milliarder kroner til 23 land.

Mange søkte om å få komme med på ordningen. Norad ble en flaskehals i behandlingen om søknader. Men det hastet, og det ble etter hvert mer vanlig å gå utenom Norad. Bare en tredjedel av prosjektene ble derfor godkjent som «utviklingsfremmende.»

I Handelsdepartementet fantes en egen Skipseksportgruppe, som støvsugde markedet etter oppdrag som kunne passe i kampanjen, ifølge trebindsverket «Norsk utviklingshjelps historie». I virkeligheten ble ikke prosjektene forretningsmessig vurdert.

TYRKIA OG INDIA BETALTE SOM AVTALT. 21 andre land betalte ikke. En rekke private redere i disse landene gikk konkurs når rentepausen var over. GIEK tok tilbake noen av båtene og solgte dem til andre. Men fremdeles hadde den norske stat store summer utestående. Og pengene ville de ha.

Til sammen fikk GIEK overført 3300 millioner kroner fra statskassa for å dekke opp for norske tap. 510 millioner kroner av dette beløpet ble belastet bistandsbudsjetter.

TIL GHANA gikk det fire tunasnurpere og fire mindre kombinasjonsbåter til det private rederiet Mankoadze. Garantien ble gitt etter hardt politisk press mot Norad og GIEK. Den var på 192 millioner kroner.

Norge og Ghana hadde en stund slitt med bistandssamarbeidet, for eksempel erklærte den nye diktatoren Acheampong i 1966 ensidig at alle lån var opphevet. Ghana betalte ikke gjelda si til Norge, men ba likevel om mer hjelp.

Skipseksporten gjorde det hele verre. Det var feil på noen av båtene. Tunfisket sviktet utenfor Vest-Afrika og rederiet mistet grepet. Norge ville ikke gi opp på få tilbake penger for å dekke tapet fra skipseksportkampanjen, og ulandhjelpsmidler ble brukt til å dekke deler av tapene.

I 1987 hadde gjelda hadde da vokst til 300 millioner kroner. På 90-tallet bedret det seg, en del av gjelda ble ettergitt, mye ble også betalt.

ETTER HVERT fikk u-landene samlet gjeld til Norge på 4 milliarder kroner. Og den forsvant ikke. En stor del av all gjelda, mer enn 80 prosent, som disse landene hadde til Norge på 90-tallet, stammet fra skipseksportkampanjen. På grunn av strafferenten økte gjelda utover 90-tallet for hvert enkelt land.

Norske bedrifter gikk ikke konkurs. De fortsatte å sysselsette folk med frakt og skipsbygging, og fikk erstattet sine tap av garantiordningene.

I dag skylder u-land Norge til sammen rundt 4,4 milliarder kroner, og 2,9 av disse milliardene kommer fra skipseksportkampanjen.

I overkant av 1,1 milliard kroner av skipseksportgjelden er slettet tidligere. I forslaget til statsbudsjett for 2007 er de eneste landene som ikke omfattes av gjeldssletten Myanmar og Sudan. De skylder 1579 millioner kroner etter skipseksportkampanjen, men gjelda ettergis først når den politiske situasjonen endres i disse landene, eller når de kvalifiserer for gjeldsslette, som departementet sier.

- EN SKAMPLETT i norsk utviklingshistorie, sa bistandsminister Hilde Frafjord Johnson om skipseksportkampanjen i 1989.

Brundtlandregjeringen evaluerte prosjektet i 1988. Man kom fram til at risikovurderingene var mangelfulle, og at slike kampanjer ikke burde gjentas. Evalueringen førte til et mistillitsforslag mot handelsministeren, Hallvard Bakke i 1989, men forslaget falt.

Det ble slått fast at en slik type sammenstilling av bistand og subsidiering av norsk industri var uheldig. I dag gir ikke Norge denne typen bistand lenger, men på verdensbasis finner vi ofte eksempler på bistand motivert av ren egeninteresse fortsatt.

I 2000 hadde et land som Guinea, som hadde en opprinnelig gjeld til Norge på 64 millioner, kommet opp i 125 millioner i gjeld.

Flere av landene som endte opp med gjeld til Norge etter skipseksportkampanjen har fått den fjernet gjennom Verdensbankens gjeldssletteprogram. Andre land betaler fortsatt på gjelda for skip kjøpt på 70-tallet.

I Stortingsmeldingen fra 1988 om kampanjen konkluderte regjeringen med at tiltaket hadde vært svært godt for å sikre sysselsettingen ved verftene på kort sikt. I mer langsiktig perspektiv hadde dette gitt verft og ansatte et nødvendig pusterom for omstilling. På en måte kan man vel si at oppdraget var utført.

MEN VÅRT BISTANDSLERRET er fortsatt ikke helbleket.

For to år siden kom verket Norsk Utviklingshjelps historie. Trebindsverket er fullt av eksempler på mislykket og skadelig norsk bistand fra 1950 og fram til i dag.

Forfatterne kan i det hele tatt ikke slå fast om bistanden vi har gitt gjennom 50 år har hjulpet.


Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på mail.

LAGET I DRAMMEN I 1980: Rio Chone var et av fire skip som ble solgt til Ecuador i skipseksportkampanjen, som hadde som mål å redde norske arbeidsplasser.
-SI UNNSKYLD:</B> Organisasjonen Changemaker møtte Erik Solheim i sommer og krevde gjeldsslette, samt unnskyldning.
MØTTE MISTILLIT:</B> Hallvard Bakke var handelsminister og ansvarlig for kampanjen. Men mistillitsforslaget førte ikke fram.
<B>STILLESTÅENDE NORSKE VERFT:</B> Titusener av norske arbeidsplasser i skipsindustrien var truet.
GRANSKET SKANDALEN:</B> Gros regjering kom fram til at skipseksportkampanjen var svært kritikkverdig.
FORDØMTE SKIPSEKSPORTKAMPANJEN:</B> Bistandsminister Hilde Frafjord Johnsen sa fra allerede i 1989.
SAMMEN FOR LIVET:</B> Noen få år etter at skipseksportkampanjen var over, slo norske artister seg sammen. Og nå var det for Afrika.
<B>KONG OLAV TOK TRIKKEN:</B> Oljekrise i 1973 førte til krise i norsk skipsfart.
KREATIVE LØSNINGER:</B> Bilkjøringen ble erstattet av hest under oljekrisa. Men krisa i skipsfarten fortsatte.