Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Norsk på dansk

Er det deilig å være dansk i Norge?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

EN AV DE UUNNGÅELIGE konsekvensene av den internasjonale turbokapitalismens stadige oppkjøp og videresalg, fusjoner og omorganiseringer, er møter. Ja, det er de som mener at det er møtene som er hele poenget, at alt det andre bare er iscenesatt for å få en så rik møtekultur som mulig. Reise hit og dit, utveksle visittkort og høflighetsfraser, tjene opp bonuspoeng mens noen andre tar seg av det som koker hjemme på pulten. Sørge for at alle sjefer og mellomledere er venner - kontaktnettet gror seg tjukt og tett.

Men av og til kommer det sand i maskineriet. Som når man, av ulike grunner, må dra til Norge på møte.

DET GIKK IKKE UPÅAKTET hen da den irske mediemogulen David Montgomery gjennom sitt selskap Mecom kjøpte opp hele Orkla Media, med sin portefølje bestående i all hovedsak av norske, danske og polske aviser. Men det som har vært hemmelig fram til nå, er skandalen som utfoldet seg da de engstelige norsk-dansk-polske avisfolka skulle møte sin nye eier. Under den dramatiske oppkjøpsprosessen ble David Montgomery framstilt som en superskummel Montgomery Burns-kapitalist hvis eneste kjærlighet er klingende mynt. Nå skulle kjøper og kjøpt møte hverandre for å finne veien framover.

Lokaliteten som var valgt ut for denne viktige begivenheten, var «midt i det tomme intet» på SAS Hotel Radisson Gardermoen. På forhånd var stemningen forståelig nok spent. «Det hadde,» skriver redaktøren av danske Weekendavisen - Anne Knudsen - som selv hadde blitt kjøpt opp, «været grund til at facilitere , om jeg så må sige, situationen med noget lækker mad». I stedet, skriver hun «fik jeg det værste måltid jeg kan erindre». Det er ikke mye pent hun har å si om norsk mat, eller «norsk mad» som hun kaller det, og som får det til å høres morsommere ut.

HVA ER DET VI serverer til folk som kommer hit? Er vi glad i de besøkende, tar vi dem med hjem. Er vi kanskje noe mindre glad i dem, men likevel innstilt på at de skal ha det fint, byr vi dem på middag i en av de store byene der noen av de beste restaurantene har mat av internasjonal klasse. Eller ut på landsbygda der gjestene kan smake rare, unike og ofte gode, og i tillegg helt ekte lokale spesialiteter som de kan fortelle skrøner om når de kommer hjem.

Hva får man på SAS Hotel Radisson? Mat som er vond nok til å skape norgesomtale i den internasjonale pressen. «Der blev serveret skaldyrsuppe fra dåse, dernest tilfeldig uthuggede klodser af kalkun let stegt i pannen, og placeret oven på en klat rösti, som til gengæld hadde fået så overfladen var dybsort.» Det høres kjent ut, ikke sant? Har vi ikke alle en gang vært uheldige nok til å få liknende traktering på de mange liknende bevertningsstedene vi har i vårt langstrakte land?

David Montgomery, som hadde reist til den ytterste utkanten av sitt rike for å gjøre seg populær overfor skeptiske nye undersåtter, klaget også over den begredelige maten.

-  Den gjør meg grumpy - grinete - sa han til sine bordkamerater, muligens med et snev av anger i stemmen.

Men kjøpt er kjøpt og spist er spist, og partene dro hver til sitt med et ubehag der engstelsen tidligere holdt til. Weekendavisens redaktør avslutter med at hun «håber at jeg ikke skal til middag i Norge med det første.»

SÅNT NOE VIL VI ikke ha på oss. Dette er ikke slik vi ønsker å framstå. Derfor ringer jeg straks til Danmark for å invitere redaktør Knudsen - med følge av sin eier, hvis ønskelig - på middag.

Men, viser det seg, Weekendavisens Anne Knudsen er ikke bare en norgeshater. Hun er også litt av en eksentriker. Når jeg ringer, blir jeg fortalt at hun ikke snakker med noen i telefonen, og at hun, for å unngå forstyrrelser «har dratt ut telefonledningen».

-  Hva hvis det hadde vært en krise? spør jeg.

-  Ja, men det er det s\'gu ikke, er det vel? svarer redaksjonssekretæren blidt og nærmest uanfektet.

-  Jo, for oss er det jo på en måte det.

-  Ja, så får det vel være.

Fenalår på dansk vis

Når Anne Knudsen blir presset til å tenke på noe norsk som er godt, så har hun i det minste et forslag. Og hvilket uventet og forbløffende velfungerende forslag, en lek med det urnorske og trauste fenalåret. Jeg har ofte lurt på hva man kan gjøre med det annet enn å servere med flatbrød og rømme. Her er en framgangsmåte som, igjen i redaktør Knudsens ord, er «lækkert».

Nok til 4

200 gram fenalår, i tynne skiver

50 gram parmesan, høvlet med en ostehøvel

noen dråper god olivenolje

nykvernet pepper

1 moden avokado, i skiver

Legg skivene med fenalår utover på fire tallerkener. Ha over parmesan, olje, pepper og avokado og anrett det så lækkert som du kan.

Kyllingbryst med røstipoteter, sopp og portvinssaus

Mot Montgomery og Knudsens klaging over den norske maten kan man innvende at det norske kjøkkenet ikke akkurat springer ut i blomst på mandagsmenyen til SAS Hotel Radisson Gardermoen. På samme måte som folk som reiser til Tivoligrillen på Kastrup ikke får et helt fullstendig innblikk i rause danske kjøkkenet.

Men én ting er teori, en helt annen er praksis. Selv kjedelig hotellmat kan bli spennende hvis noen bare gjør et forsøk. Jeg har fått tilsendt menyen fra SAS Hotel Radisson Gardermoen og har basert denne oppskriften på retten Montgomery bestilte, «Kalkun medaljong, assortert sopp, røsti poteter og portvinssaus» - en av standardrettene på det utskjelte flyplasshotellet. Jeg har brukt menyen til å lage en liknende rett, bare med kylling. I mitt tilfelle en landkylling med skinnet fortsatt på. Retten må smake uendelig mye bedre enn originalen, for dette er på høyde med noe av det beste i utlandet.

Jeg bruker en blanding av sjampinjong, kantarell og litt steinsopp. Du kan bruke ulike sopp, bruk gjerne et par-tre ulike typer. Skogsopp gir deg mer smak å leke med enn bare sjampinjong. Du trenger ikke kjøpe ei flaske portvin for å lage sausen. Kjøper du billig portvinsgelé, funker det fint, men i så fall bør du kanskje ha et par spiseskjeer rødvin oppi også, for å få smaken litt friskere. Hvis du har noe tørka sopp å blande inn i potetene, blir de mye bedre, gjerne også litt frisk timian. Jeg synes det er godt å bruke både kokte og rå poteter i røstiene - med rå blir røstiene litt søtere.

Nok til 2

1 stort kyllingbryst av landkylling med skinn, eller 2 mindre kyllingbryst, helst med skinn

2 ts frisk estragon

salt og pepper

4 middelsstore poteter

eventuelt 1 ss tørka sopp

eventuelt 1 ts timian

2-4 ss smør

eventuelt 2 ss finhakket bacon

200 gram assortert sopp

2 fedd hvitløk, finhakket

1 ss finhakket persille

1 dl portvin eller 4-5 ss portvinsgelé

og 4 ss rødvin

Gni kyllingbrystet inn med estragon. Krydre med salt og pepper.

Riv poteter på et rivjern eller bruk en potetpresse. Bland inn tørka sopp, eventuelt litt timian. Varm 1 spiseskje smør i ei panne. Form potetene til «klatter» eller aller helst lekre runde former. Stek ved middels varme til de er gjennomstekte - det tar omtrent 10-12 minutter hvis de er rå - eller gjennomvarme. Vær veldig forsiktig når du vender dem.

Stek kyllingbryst i panna ved middels varme i 10-15 minutter, enten med bacon eller i smør. Snu flere ganger underveis. Sett til side, gjerne i en varm stekeovn. Ikke vask panna. Stek sopp og hvitløk. Dryss over persille.

Kok ut panna med portvin eller portvinsgelé og rødvin. Krydre med pepper og eventuelt litt timian. Rør eventuelt inn litt smør før du serverer.