Numme to

Det er ikke lett å være sønn av sin far. Det vet Thomas Numme (35)alt om.

RAFF, RAFF, RAFF.

Det var søndagsstille på idylliske Nordstrand i Oslo. Morgendisen danset lett over småbåthavna ved Ulvøya, og oppe i den skogkledde skråningen, i Bekkelagsterrassen, noen hundre meter over Mosseveien, i et hvitt hus fra 1974, lå Thomas Numme og sov ut rusen.

Raff, raff, raff.

Natta i forveien hadde han og kona Annette invitert til innflyttingsfest i det nye huset. Seksti gjester hadde spist tapas og drukket vin. Nå var det dagen derpå. Sneiper, ølbokser og vinflasker lå strødd rundt det innleide partyteltet. Det var da helikopteret kom. Lavt over hustakene kom det. Raff, raff, raff! Som et enormt insekt ble det hengende rett over det hvite huset. Før det la seg over på sida og forsvant.

TRE UKER SEINERE. Så trøtt han ser ut. Han sitter urolig der i stolen og er drivende bleik. Blåsvarte ringer rundt øynene. Har han ikke sovet? Riktig nok er det mandag, men vi er godt utpå dagen. Håret er rufsete. Han har svart T-skjorte og svarte jeans med buksebein tråkket i laser. Den blide fyren fra TV med det guttaktige og søvnige blikket, virker aldeles fraværende. Han er anspent, han mumler og stotrer, men er ikke uvennlig, tvert om, han er så vennlig som det er mulig å bli, men han har liksom ikke dagen. Det stopper litt opp. Tunga har slått krøll på seg.

-  Den Skavlan-biten synes jeg ikke det er noe kult å snakke om, mumler han.

Han har fylt kaffe i glasskrus med stålhank. Vi sitter hjemme i hans nye hus på Nordstrand med en fantastisk utsikt over Oslofjorden. Det han ikke synes er kult å snakke om, er helgekrigen mellom TV-gigantene. Fredagskveldene er blitt en slagmark. Der ruller NRK opp sin såkalte gullrekke anført av Fredrik Skavlan. På den andre siden står TV 2 med sine gullgutter Thomas Numme og Harald Rønneberg. Det er oss de kriger om. De vil ha oss til å se. Se på meg! Se på oss! Men Thomas Numme vil ikke snakke om det der.

-  Hvorfor ikke?

-  Det blir så gærent. «Senkveld» og «Først & sist» er veldig forskjellige programmer.

-  Men det er naturlig å sammenlikne?

-  Ja, jeg skjønner det.

-  Det er jo TV-krig?

-  Mmmm. Jeg ha\'kke den greia på det. Det blir så gærent å krige. Det er en sånn mediegreie. Jeg liker ikke det.

SANDEFJORD SYKEHUS, lørdag 28. februar 1970. Fem og en halv time etter at Kari Numme hadde født sitt første barn, kom en fotograf for å dekke begivenheten. Bildet sto på trykk over to spalter i Sandefjord blad under tittelen «Dizzie junior»:

«Kari og Yngvar Numme (fra Dizzie Tunes) fikk en sønn på Sandefjord sykehus lørdag. Gutten veide 3350 gram og var 50 cm. Her er de lykkelige foreldrene sammen med deres førstefødte».

Den lykkelige faren med kinnskjegg og heklet slips var den berømte Yngvar Numme. Frontfigur i sang- og musikkgruppa Dizzie Tunes [dizi tju:nz]. En av Norges mest populære og seiglivede band med utallige show og revysuksesser over hele landet gjennom 42 år.

-  Jeg har et sånt tidlig minne, sier Thomas Numme.

Og nå må du se for deg en liten gutt med smil og store sørgmodige øyne.

-  Jeg var fem-seks år og Dizzie Tunes hadde et sommershow i Kristiansand. Da var jeg med bak scenen og liksom hjalp påkledersken. Og jeg husker at jeg sto der i kulissene og så ryggene på de fem gutta i dress. De så på hverandre og sa «Er du klar? Er du klar?». De nikket. Og så gikk sceneteppet opp, masse lys, masse applaus og så var showet i gang. Det er et sterkt minne.

Thomas og søstera vokste opp i Sandefjord. I en stor villa på Vesterøya med svømmebasseng, bar, hvitt flygel, gullplater på veggene og kjøleskap med en bråkete isbitmaskin.

-  Fader\'n spilte i Oslo og reiste alltid hjemmefra tirsdag ettermiddag og kom hjem seint lørdag kveld. Det var alltid stas å våkne opp på søndag for da var fader\'n hjemme. En klassisk søndagsfølelse var Jon Herwig Carlsen og Kjell Kristian Rike som kommenterer en eller annen skisport på TV. Fader\'n sitter i stolen og jeg ligger ned på gulvet.

Han smiler for seg selv.

-  Mmm. Jeg får alltid den følelsen når jeg hører Rike og Carlsen. Søndag i Sandefjord.

-  Har faren din åpnet noen dører for deg?

-  Nei. Jeg har bevisst ikke brukt ham. Han kunne sikkert gjort det, men jeg har ikke villet ha den hjelpen. Jeg ville klare meg sjæl. Du ser ikke ut som du tror på meg nå?

-  Jo da.

-  Jeg har mer følt at jeg hele tida har måttet bevise litt mer. Bare fordi jeg er sønn av Yngvar.

-  Hvilket forhold har du til Dizzie Tunes?

-  Jeg har jo sett ekstremt mye av Dizzie Tunes. Så jeg har ... eh ... veldig ... jeg er veldig stolt av fader\'n, sier han, og føler behov for å understreke.

-  Jeg er fan, jeg, altså. Jeg har ikke den ironiske distansen som mange har. Det er vanskelig å ha en ironisk distanse til sin egen familie.

-  Hvordan reagerer du når andre har en ironisk distanse til dem?

-  Jeg merker det at jeg går i forsvar, ja. Jeg er ikke helt firkantet. Jeg kan se at Dizzie Tunes har vært her lenge og at det kan være morsomt å tøyse med dem. Men jeg kan liksom ikke få meg til å applaudere det heller. Jeg får meg ikke til å le høyt. Nei, jeg kommer til å forsvare dem til «the bitter end».

-  Blir du sår på vegne av far?

-  Jeg kan bli det. Jeg må innrømme at jeg synes det er kjedelig hvis han får pepper. Jeg ser det på ham at han ikke liker det, og jeg vil bare at han skal ha det bra.

I forrige uke hadde faren premiere på et show i Sarpsborg. Thomas Numme var der og kastet glans.

-  Jeg syntes det var bra, jeg er inhabil selvsagt, men det var innmari bra. Men som jeg sa til fader\'n: «Den med at eggerøra begynte å kakle, den må du ta ut. Den er gammel».

-  Hva sa han da?

-  «Ja, men du har sett så mye du, Thomas». «Jo da, men likevel: Den må ut», sa jeg.

-  Tok han ut eggerøra som kaklet?

-  Den tok han ut.

THOMAS NUMME VAR en talentfull håndballspiller. Så ble han slått ut av sjukdom. 14 år gammel fikk et skrubbsår på kneet som det gikk gule stafylokokker i. Han svevde mellom liv og død. Den 21 år gamle historien blir med ujevne mellomrom slått opp i aviser og ukeblader.

-  Den ble nettopp slått opp i Se og Hør som om det var en nyhet. Og jeg tenker: «Den igjen. Hvorfor det?»

-  Det er en dramatisk historie?

-  Jo, jeg skjønner det.

Telefonen ringer.

-  Kan jeg få lov til å ta den. Det kan være tallene. Hallo, Terje! Har vi fått noen tall eller? Ikke. Nei, men kan du ikke sende en melding, da.

Det er seertallene fra fredagens program han venter på. Hver mandag klokka ett kommer dommen.

Tilbake til håndballen. Thomas Numme trente seg tilbake til håndballbanen. Han trente seks dager i uka. Morgen og kveld. Det var håndballfeber i Sandefjord med to lag i eliteserien. Alt dreide seg om håndball, og Thomas Numme var med. Han spilte til og med på U-landslaget. Noe skjer med Thomas Numme på håndballbanen. Det var først da kjæresten Annette Walther så ham spille håndball i Volda, at hun skjønte det kom til å bli dem. Som hun hadde sagt på telefonen: «Kall meg enkel, men det er fascinerende med menn som kan noe. På banen var han sjef».

-  Hva skjer når du kommer på håndballbanen?

-  Nei, der er jeg sikker. Der har jeg selvtillit. Jeg vet akkurat hva jeg skal gjøre. Jeg blir knallhard. Det er et av de få stedene jeg føler at jeg mestrer ganske bra.

-  Og utenfor banen?

-  Da skorter det. Eh ... Jeg har selvtillit der også. Men jeg er ikke proppfull av det, for å si det sånn.

HANS MAKKER Harald Rønneberg synes proppfull av det, for å si det sånn.

-  Harald er generelt mye mindre bekymret enn meg. Han klarer å nyte at det går bra. Jeg føler bare at jeg må jobbe enda hardere. Jeg setter press på meg selv og er redd for å slappe av.

-  Hva er du bekymret for?

-  Det er ikke noe konkret. Bare at vi ikke skal være gode nok, at vi ikke er morsomme nok. At vi mister grepet. Jeg vet ikke hva det er for noe, jeg.

-  Jeg er også sånn, skyter Finn Graff inn. -  Kanskje det er fordi du er pessimist?

-  Kanskje det. Jeg er redd for å tenke tanken: «Nå går det bra». For da kan det gå gærent. Det er forferdelig dumt å ha det sånn. Jeg klarer å glede meg over et program i ti minutter eller noe sånt, men så begynner jeg å se videre mot neste program. Men når vi kommer til jul skal jeg klare å slappe av. Dersom det har vært en fin høst og alt har gått bra.

Thomas Numme kan faktisk takke Harald Rønneberg for at han har fått orden på privatøkonomien sin.

-  Han har gjort meg mer ryddig. Jeg har alltid vært en sånn som ble blakk midt i måneden. Men så kom Harald og han kan jo dette.

-  Hvilke råd ga han?

-  Du må ha flere kontoer. Først må du ha en fordelingskonto der alle pengene kommer inn. Den må du ikke ha kort til! Så må du regne ut hvor mye du har i faste utgifter. De setter du inn på en regningskonto. Samme beløp hver måned. Den må du aldri røre.

-  Aldri?

-  Jeg er ikke helt konsekvent. Og så må du ha en egen konto for forbruk. Til mat og klær og alle sånne ting. Og til slutt må du ha en sparekonto.

-  Og dermed fikk du et nytt liv?

-  Det er i hvert fall blitt mer behagelig. Før var det alltid: «Nå er vi fucked!» Hvorfor? Den skjer sjeldnere nå enn før.

-  SER DU ALLTID så trøtt ut?

-  Ja. Jeg tror det er medfødt. Jeg har arvet sånne blå ringer rundt øynene fra familien.

-  Så egentlig er du ikke trøtt?

-  Jo, jeg er ofte litt trøtt, ja. Men de ringene gjør nok at jeg ser veldig trøtt ut. Og så snakker jeg u-tydelig. Jeg har egentlig dårlig diksjon og så snakker jeg fort og mister noen konsonanter her og der. Jeg får stadig tilbakemeldinger på det. Av far spesielt. Han har det samme problemet, men er mer bevisst enn meg og klarer å snakke saktere. Jeg sliter med der å snakke sakte. Og så sier far at jeg må slutte med «eh».

-  Det sier du ofte?

-  Ja, og det er så irriterende. Slutt med «eh», sier han, det er så utrolig irriterende. «Jeg prøver», sier jeg.

-  Blir du irritert når din far sier det?

-  Nei. Jeg er jo helt enig. Og det er bra å høre det, få bevissthet på det. Men vær så snill, ikke skriv at jeg sier eh . Da blir seerne oppmerksomme på det og det blir så utrolig irriterende for dem.

TELEFONEN KNURRER på salongbordet. Det er en melding. Thomas Numme spør om han kan få lov til å se. Det er seertallene, tror han. Han tar opp mobilen.

-  Dæven, sier han.

-  Seks hundre og tre tusen. Førti fem komma tre i markedsandel. Det er kjempebra. Dødsbra. Dæven. Fy søren. Det er bra altså. Dæven. Jeg må svare.

-  Hva skriver du?

-  Da svarer jeg: «Så fantastisk!». Det er helt vanvittig.

-  Da må vel vi si gratulerer, sier Graff.

-  Nå haler dere inn på Skavlan?

-  Han er det bare å glemme. Han har over en million, han. Vi klarer aldri å slå ham, vet du. NRK har et grunnfjell, det er en annen liga det der. Men vi kan treffe ålreit mellom 20 og 40.

-  20 og 40?

-  Mellom 20 og 40 år. Men den eldre generasjonen ... Det er noen vi aldri treffer.

-  Finn Graff, for eksempel?

-  He-he, sier Graff.

-  For eksempel, sier Thomas Numme.

SELV SER THOMAS NUMME altfor mye TV, sier han. Han skulle gjerne hatt en hobby. En eller annen lidenskap. I stedet ser han TV. Han har en gedigen flatskjerm på veggen. Foran den sitter han selv om han burde trent, som han sier. Egentlig er han ikke så opptatt av sånne materielle ting, men så gikk han litt bananas da de flyttet inn i det nye huset. Han kostet på seg to flatskjermer og et skikkelig stereoanlegg. Han elsker musikk, og skulle gjerne spilt et instrument skikkelig.

Han forteller om den gangen han bodde i London og drømte om å bli popstjerne og hvordan de lo overbærende av idiotene i Sony Music som ikke ville gi dem kontrakt.

Og han forteller om den gangen han flyttet til Nice i Frankrike og drakk rosévin og spilte gitar, og om kvelden da han gikk hjem alene langs Promenade des Anglais og han fikk en pistol mot hodet. Jo da, en pistol! Raneren ville ha skjorta hans. Thomas nektet og begynte å gråte. Raneren slo ham ned, knappet av ham skjorta og gikk. For brått å snu, komme tilbake og gi en bamseklem.

-  Da ringte jeg mamma og hun ba meg om å komme hjem. Og det var like greit. Jeg var blakk.

Han forteller også om da han kjørte bil til Volda via Kristiansand - han trodde det var kortere - for å begynne på medielinja. Han forteller om tida i P 3 og i barne-TV. Og om alt hysteriet rundt «Idol», om hvordan de var omgitt av hylende fjortiser som ville ha autografer. Og han forteller om møtet med U2 i København.

-  Harald og jeg møtte Bono i København i sommer, sier han. -  Ja, og det var ikke i kraft av at TV 2 hadde trykket på noen knapper.

-  Det var heller ikke Yngvar Numme som hadde trukket i noen tråder?

-  Nei, heller ikke han. Vi møtte dem som beinharde fans. Vi fant ut at de bodde på Hotel D\'Angleterre og bestilte bord på fortausrestauranten ved siden av. Der satt vi hele dagen. Fra klokka ett. Drakk øl og spiste middag og ventet. Klokka seks kom de.

-  Hva sa du til dem?

-  Ja, der har du forskjellen på Harald og meg. Han gikk rett på, håndhilste, sa «Good luck tonight!» og hadde alle frasene inne. Mens jeg kom på halvdistanse. For meg var det 21 års kjærlighet, kortet ned til ett lite sekund. Jeg fikk blikkontakt med The Edge, han så på meg og liksom «Skal jeg skrive en autograf her, eller?». Og jeg sto der som halvveis tilbakestående 35-åring med litt åpen munn, helt stum.

-  Sa du ingenting?

-  Jeg sa ingenting! Jeg ble helt starstrucked. Fullstendig.

-  Fikk du autograf?

-  Jeg fikk autografen til Bono, men enda vi hadde sittet der i fem timer hadde jeg ikke annet å skrive på enn en serviett.

Thomas Numme går for å finne servietten. Den skal ligge i underetasjen et sted, mener han. Han blir borte lenge. Han er jo kjent for å være distré, og vi går ned etter ham. Thomas Numme stirrer inn i en skyvedørsgarderobe.

-  Jeg prøver å finne den autografen, men jeg lurer på ...

-  Det er ikke så farlig.

-  Nei. Jeg tror den skal ligge i en eller annen bag.

HAN HENTER NED et fotoalbum fra bokhylla. Han skal plukke ut noen bilder. Han blar ukonsentrert og viser bildet som ble tatt av Sandefjord Blad da han var fem og en halv time gammel. Han blir sittende med albumet i fanget.

-  Tilværelsen min nå er litt sånn at jeg hele tida må forte meg å gjøre ting. Jeg forter meg med aviser, forter meg med maten. Jeg bruker litt mindre tid på alt. Det er alltid noe som venter, noe som skal gjøres. Jeg føler at jeg alltid er på etterskudd, sier han.

Finn Graff har tatt en runde for å kikke på bildene som henger på veggene. Thomas Numme har arvet interessen for kunst av foreldrene.

-  Jeg har et forslag til hobby, sier Graff.

-  Ja?

-  Begynn å male akvareller. Du har en fantastisk utsikt. For å sitere den gamle kunstneren Gunnar S. Gundersen: «Her ligger det for hundretusener i akvareller».

RAFF, RAFF, RAFF. Tilbake til søndagsmorgenen i september. Ut på formiddagen våknet Thomas Numme i kraftig bakrus. På mobiltelefonen lå en melding.

-  Det var en beskjed fra en journalist fra Se og Hør. Han sa: «Jeg håper vi ikke vekket deg da vi fløy over huset med helikopter i dag tidlig. Hvis du har en kommentar, kan du ringe meg tilbake».

To dager seinere kunne Thomas Numme se sitt nye hus oppslått over to sider i Se og Hør. «Senkveld med fest i nytt hus», var overskriften. I teksten kunne vi lese at boligen har et totalareal på 176 kvadratmeter, er verdt minst seks millioner og har fantastisk utsikt over Oslofjorden.

-  Ringte du tilbake?

-  Jeg sendte en melding: «Helikopter? Drøyt». Med sånn smilefjes.

-  Du er et alt for vennlig menneske. Ble du ikke forbannet?

-  Det kunne jeg blitt, men det hjelper jo ikke. Jeg syntes det er litt rart at et ukeblad flyr over huset mitt med helikopter og fotograf. Men sånn er det. Det er jo litt komisk også.

Vil på TV: En liten pjokk som tidlig er klar for TV.
Venneband: Thomas er vokalist i bandet Vegas som har spilt sammen siden journaliststudier i Volda 1994. De spiller helst Elvis og Frank Sinatra.
Venn og kollega: Harald Rønneberg.
Viser muskler: Far og sønn Numme, Yngvar og Thomas, sterk og sterkest.
Dizzie junior: Yngvar og Kari Numme sammen med sin førstefødte.
Gift: Radiojournalisten Annette Walther og <p></p>Thomas Numme giftet seg i Spania i 2003.