Nummer 6

Gro Harlem Brundtland (63), generaldirektør i WHO. Familie: Gift, fire barn.

{ndash}Når opplevde du første gang at du hadde reell makt?{ndash}Den første og sterkeste opplevelsen av makt fikk jeg da jeg plutselig ble statsråd 35 år gammel. Selv om jeg konsulterte andre, og satte i verk en bred prosess for å få alle faktorer på bordet, visste jeg at det til slutt var jeg som måtte treffe beslutninger og undertegne vedtak. Jeg husker veldig godt en vernesak fra de tidlige åra som miljøvernminister. Da var det en voldsom konflikt om de gamle sjøbodene i Halden, med folkemøter og greier. Noen ville verne, andre ville rive og bygge nytt. Jeg var under sterkt press fra mine egne partifeller i byen. Det var vanskelig, men jeg gikk inn for vern. Og når jeg kommer til Halden nå, er de fleste veldig glade for at sjøbodene fremdeles står. {ndash}Hva slags makt utøver du i dag? {ndash}Som leder av WHO har jeg stor innflytelse på hvordan vi best klarer å fremme folkehelsen i verden. Myndigheten jeg har nå, ligger veldig mye i det å forvalte helsekunnskap og spre den slik at man kan gjøre noe med det som er galt. Det ligger en stor påvirkning i hva jeg tar opp i mine taler og hva jeg foreslår å legge vekt på, for eksempel tobakksproblemet. Men jeg må ha tilslutning fra våre styrende organer. {ndash}Har du gjennom dine store nettverk fortsatt politisk makt i Norge? {ndash}Nei. Allerede den dagen jeg gikk av {ndash} og da hadde jeg ikke tatt stilling til hva jeg skulle gjøre seinere {ndash} var jeg klar på at nå skulle andre drive den prosessen. Og jeg skulle ikke blande meg oppi. Jeg har ikke sansen for rollen som politisk bakspiller. Det er best å holde rene linjer. {ndash}Du er blitt et symbol på kvinnemakt. Hva har motivert deg til å ta makt? {ndash}Jeg ble bedt om å bli statsråd, jeg ba ikke om det selv. Jeg var lege og hadde ikke noe mål om å bli leder eller statsråd. De første ukene var tunge, og det hendte {ndash} etter netter med lite søvn {ndash} at jeg ønsket noen andre kunne ta en del av ansvaret. Men så gikk det opp for meg at det nettopp var fordi jeg hadde det overordnede ansvaret, at jeg kunne øve den innflytelsen som er i samsvar med rollen. {ndash}Hvorfor støtter du kvotering? {ndash}Det er ingen vei utenom. Det er fortsatt slik at på de aller fleste områder, bortsett fra i hjemmet, så er det flere menn i ledende funksjoner. Det går for seint. De som prøver seg med andre argumenter, synes vi har god tid. {ndash}Har du hatt noen forbilder? {ndash}Forbildene var politiske ledere, Einar Gerhardsen og Martin Tranmæl. Det var menn som i generasjonene før meg brøytet vei og var lederskikkelser for det å forandre Norge. Av kvinner har jeg spesielt beundret Elise Ottesen Jensen, en prestedatter som kjempet for seksuell opplysning og familieplanlegging blant fattige kvinner på 1920- og 1930-tallet. Hun var en pioner i kampen for kvinnefrigjøring. {ndash}Hva slags forbilde ønsker du selv å være? {ndash}Man kan bare være seg selv. Hvis man er ekte, gjør det man mener er riktig og gjør sitt beste, er det fint om det kan inspirere andre. Men det er slitsomt å være først. Både medsøstre og menn har meninger om kvinner som er tidlig ute med ting kvinner tradisjonelt ikke har gjort. Det vekker alltid motstand. Det som har trøstet meg i den situasjonen, er at det blir lettere for seinere kvinner. {ndash}Det kostet å være Norges første kvinnelige statsminister? {ndash}Absolutt.Det var mye mobbing og kjønnsdiskriminering hele veien.

Pioneren: {ndash}<TH>Det er slitsomt å være først, konstaterer Gro Harlem Brundtland, <EP>tidligere miljøvernminister og Norges første kvinnelige statsminister. Når det <EP>har stormet som verst, har banebryteren funnet trøst: {ndash}Trøsten har vært at det blir lettere for kvinner som kommer etter meg.</BTEK0>