Nye brubyggere

Spisestedet Ved Brua har fått nye koster. Det koster.

– SÅ SATT VI HER igjen da, snart ett år etter forrige besøk, for å sjekke om femmeren på terningen fortsatt holder, sa Robinson og lot blikket saumfare Ved Bruas fargeglade interiør. De signalfargede pleksiglasstolene, Widerberg-trykkene og øvrig blikkfang var uforandret, men som Fredag hadde postulert med uimotsigelig kraft:

– Nye folk driver stedet, og det er deres prestasjoner som må måles mot de forriges.

– Og de la lista ganske høyt, tenkte Robinson, mens en ung kvinnelig servitør hilste blidt velkommen og åpnet for fritt bordvalg i det nesten tomme lokalet. Hun redegjorde for hvilke av menyens tilbud som ikke gjaldt denne dagen, før hun informerte om dagens rett, samt ukas og kveldens 3-retter.

Deretter trakk hun seg tilbake til gjøremål ved bardisken.

– Avokadosuppe! utbrøt Robinson etter å ha studert det beskjedne, men originale og karibiskinspirerte spisekartet.

– Et funn på en kjølig høstkveld.

– Den er neppe varm, repliserte Fredag.

– Men prøv suppa, du, mens jeg koser meg med scampi i chilisaus med papaya. Og hvitvin, var det alsace og chablis de hadde på glass til 65 kroner? Alsace for meg, takk.

FREDAG HADDE RETT. Avokadosuppa var kald, men med chilivarme, brødkrutonger og biter av kokt egg og spansk spekeskinke var den etter Robinsons oppfatning en både raus, lett og velsmakende start.

– Scampiene holder mål, de også, meldte Fredag.

– Saftige og passe spicy, men dette granateplet ble i syrligste laget for meg. Jeg håper ikke at den limemarinerte fiskefileten jeg bestilte som hovedrett er fullt så syrlig.

– De er ivrige med fruktene her. Men hovedretten min, oksefilet med stekt banan og aprikos, virker i alle fall syrefri, sånn sett, svarte Robinson, og skrapte i seg siste rest av avokadosuppa med det ristede nøttebrødet som først var blitt satt fram idet forrettene kom på bordet.

OKSEFILETEN VISTE SEG å være en chilimarinert, men langt fra ubehagelig sterk entrecôte som var lovlig lite stekt etter Robinsons smak. Til gjengjeld ankom den med særs tiltalende følge av rødvinssaus, brokkoli, paprika, blomkål, gulrot og potetskiver. Og selvsagt fruktene, som satte en sveisen søtsmak på retten.

– Jammen har jeg fått granateple til fisken også. Men den smaker mer lime, er hvit og fin i kjøttet og helt ok, sukket Fredag.

– Var det Pegasus hun kalte den? En asiatisk flyndrefisk? Vel, vel, er vi globaliserte, så er vi globaliserte. Søtpotetpureen var uansett kjempegod, gulrøttene og brokkolien passe møre, og mango, papaya og granateple er jo grusomt sunt, da…

– … så da kan vi tillate oss dessert også, grep Robinson sjansen.

– Brownies og is på meg, tør jeg tippe gorgonzola med syltet fiken til deg?

Sånn ble det. Denne gang trakk Fredag det lengste strået. Osten var akkurat så moden som Fredag foretrekker, mens Robinsons brownies og is var sørgelig uglamorøs.

– SÅ HVA SIER DU, spurte Robinson prøvende da regningen var betalt og kvelden hadde senket seg.

– At standarden på maten har sunket et hakk, og at servitøren var hjelpsom og vennlig, men litt ukonsentrert, slik at det oppsto noen misforståelser, lød svaret.

– Likevel synes jeg at Ved Brua fortsatt er et trivelig spisested med noen spennende retter på kartet, så et tapt øye på terningen skal ikke avskrekke meg fra et nytt besøk.

robinson&fredag@dagbladet.no

BRU-BRU-BRILLE: Ved Brua har fått høyere priser, men det betaler seg ikke i form av stjerner.