Nyhetsjegerne

Krimreporterne synes de gjør en viktig samfunnsjobb. Men politiet mener de mangler både etikk og moral og er mest opptatt av å selge aviser.

KRIMREPORTERNE ER PÅGÅENDE, beregnende og får politiet til å plumpe ut med ting de ikke hadde tenkt å si. Dessuten mangler de både etikk og moral.Slik opplever politifolkene det, ifølge Siv Thomassens hovedfagsoppgave i kriminologi, «Den profesjonelle kilden».De fleste av politifolkene mener media har reell innflytelse på hvordan politiet etterforsker en sak, blant annet gjennom vinklinger som gjør at politiet må prioritere andre ting.{ndash}Det som kan skje er at du begynner å gjøre litt panikkartede ting for å tekkes media, og det har nok skjedd i en del større saker, sier en av politifolkene i avhandlingen. SEPTEMBER 1999. Gangen utenfor Nedre Romerike forhørsrett er full av pressefolk. Per, Veronica, Kristin og Lars forklarer seg bak lukkede dører. Plutselig går døra opp, og som på signal reiser alle seg og flokker seg rundt kvinnen i blå uniform, politiets nye pressetalskvinne i Orderud-saken. {ndash}Jeg fikk sjokk da jeg forsto hvor voldsom pågangen var. Journalistene ringte hver dag, fra alle redaksjoner, noen ganger flere ganger hver dag, forteller Kristin Barth-Larsen.{ndash}Det verste er journalister «på fisketur». Av og til lå det forutsetninger i spørsmålene som jeg ikke oppdaget før det var for seint. Det hendte at jeg avkreftet eller bekreftet ting de spurte om, uten at jeg hadde tenkt det.ADVOKATFORENINGEN og Riksadvokaten nedsatte i 1999 et utvalg for å finne felles retninglinjer for hvordan politiet og forsvarere skal uttale seg til pressen. I undersøkelsen som ble gjort i den anledning, svarte hver fjerde politimann at det var vanskelig å besvare spørsmål fra journalister i riksmedia. Rundt halvparten av de spurte i Thomassens oppgave mener pressen noen ganger overtar kontrollen over informasjonsutvekslingen.{ndash}De profesjonelle pressefolkene har en egen evne til å lese ting som skjer i etterforskningen, de kjenner de ulike fasene i politiets arbeid. De fanger opp elementer fra etterforskningen som politiet vil holde skjult, forklarer en av politifolkene i oppgaven. KRIPOS-SJEF ARNE HUUSE forsøker å innprente sine etterforskere at de ikke skal snakke med journalister.{ndash}For hvert sekund man har en telefonsamtale med en dreven krimreporter, øker faren for at man gir opplysninger uten at man selv er klar over det, sier Huuse. {ndash}Jeg tror politiet lekker mer enn de er villige til å innrømme i min avhandling, sier Siv Thomassen.Noen av politifolkene innrømte at det forekom bevisste lekkasjer fra politiets side, men det store flertallet mente at det var forsvarerne som i størst grad lekket bevisst til media.Politiet mener det skjer ubevisste lekkasjer fordi de ikke er profesjonelle nok til å takle pressen. {ndash}Politiet opplever store deler av pressegruppa som beregnende, med et variert sett av teknikker og taktikker for å overliste kilder og vitner, sier Thomassen.POLITIET OPPLEVER at media har reell innflytelse på hvordan de etterforsker en sak. Det overrasker ikke Dagbladets krimreporter Gunnar Hultgreen.{ndash}Ofte vil det dukke opp viktige opplysninger i media, som i noen tilfeller kan føre til framgang i saken. Men vi styrer jo ikke hvordan politiet skal drive sin etterforskning, sier han. {ndash}Mange journalister driver ren etterforskning, parallelt med politiet, mener Kripos-sjef Arne Huuse.Han ønsker en innstramning i hva pressefolk har lov til å gjøre og hva de kan offentliggjøre. {ndash}Jeg er usikker på om en lovregulering er det riktige, men journalister burde ikke ha anledning til å vanskeliggjøre politiets arbeid. Man burde stramme inn journalisters mulighet til å intervjue vitner og til å ringe etterforskere som de vet ikke skal uttale seg om saken, sier Huuse. Dagbladets sjefredaktør John Olav Egeland sier at politiet ikke kan avgjøre hvordan media skal jobbe.{ndash}Vi skal ikke etterforske, men drive journalistiske undersøkelser. Og det er helt nødvendig. Det er slett ikke sikkert at politiet sitter med den fulle oversikten hele tida og at kvaliteten på det arbeidet de gjør er hevet over tvil, sier Egeland. AUGUST 2000. Det er snart tre måneder siden Stine Sofie Sørstrønen (8) og Lena Sløgedal Paulsen (10) ble funnet drept i Baneheia. Kveldsvakta i NTB skal sjekke om svarene på DNA-sporene er kommet. Etter 40 minutter på venting hører hun et sukk i andre enden av røret. Så trekker mannen pusten og sier «Arne Pedersen». {ndash}De første månedene brukte jeg nok i alle fall tre timer daglig på å svare på spørsmål fra journalister. Det var nødvendig. Det var en bevisst strategi fra vår side. Jeg stilte opp og forsøkte å være mest mulig tilgjengelig. Snur man ryggen til media, blir ikke mediebildet korrekt, sier Pedersen. {ndash}Vi fikk enormt mange tips takket være media. Stiller man opp for pressen, får man også mye tilbake.Han følte seg aldri presset og ble aldri forsøkt lurt av journalistene som dekket saken. {ndash}Jeg var imponert over hvordan journalistene opptrådte. Dyktige journalister er dyktige etterforskere, og etter hvert hadde enkelte begynt å få ut sensitiv informasjon. Men da jeg forklarte at den informasjonen kunne ødelegge dersom den ble offentliggjort, ble den ikke offentliggjort. Men kriminalsjefen i Kristiansand var slett ikke like glad for alle oppslagene som kom i saken. {ndash}Man må kanskje forvente noen overtramp i det konkurransebildet som journalistene opererer i. Hadde Dagbladet et stort oppslag den ene dagen, følte jeg meg trygg på at VG ville ha en førsteside dagen etter. De hadde et press for å finne nye ting. Men jeg synes ikke det var så mange overtramp. AUGUST 1999. 12 år gamle Kristin Juel Johannessen er funnet drept i et skogholt i Hedrum utenfor Larvik. Utenfor huset til Kristins familie slår naboer opp et telt, hvor de sitter på vakt for å beskytte den dreptes familie mot pressen. Det blir døpt «skammens telt». {ndash}Ut fra det mine informanter sa, virker det som om etikk og moral er mangelvare hos journalistene, sier Thomassen. {ndash}Kriminaljournalister beveger seg i et minefelt. Det er lett å trå feil. Men når de gjør en god jobb, gjør de samfunnet en betydelig tjeneste, fordi de er det viktigste bindeleddet mellom rettsapparatet og allmennheten, sier Per Edgar Kokkvold, generalsekretær i Norsk Presseforbund.I rapporten «Full skjæring», som ble skrevet på oppdrag av Norsk Journalistlag, kom nesten en samlet norsk presse dårlig ut for sin dekning av Hedrum-saken. Rapporten var en av årsakene til at pressens Vær varsom-plakat ble endret. I den nye plakaten er det understreket at presseetikken gjelder i hele prosessen, også under innsamlingen av informasjonen, og ikke bare for presentasjonen. Politifolkene i Thomassens oppgave kritiserer medias oppførsel overfor de pårørende i krimsaker. {ndash}Dagbladets policy er at vi aldri tar direkte kontakt med pårørende. Det skjer eventuelt via en mellommann, som familiens talsmann eller prest, forklarer sjefredaktør John Olav Egeland i Dagbladet. DEN KLASSISKE MYTEN om forholdet mellom krimjournalister og politifolk hører hjemme på en brun kafé hvor politimannen lekker fra etterforskningen til sin fortrolige journalistvenn over et par øl. {ndash}Mitt inntrykk er at forholdet mellom journalister og politifolk var mye mer uformelt før, da det ikke var så mange journalister på de store sakene. Overvekten av mine informanter mente at politifolk ikke skulle ha journalister som venner, og det hadde de heller ikke, forteller Thomassen. Thomassens avhandling er blant annet basert på tolv dybdeintervjuer av politifolk. De fleste av dem hadde vært med på i gjennomsnitt 30{ndash}50 drapsetterforskninger så langt i karrieren. TV2s krimreporter Karianne Solbrække tror at journalister ikke har så mange «hemmelige kilder» i politiet som mange tror og som enkelte journalister liker å gi inntrykk av. {ndash}Jeg kan gå ut med kildene mine etter jobb, men det skjer ikke så ofte. Og jeg vil ikke betegne noen av dem som venner, sier hun.Dagbladets krimreporter Gunnar Hultgreen sier at bruken av anonyme kilder varierer fra sak til sak.{ndash}I noen saker er det helt nødvendig å snakke med uoffisielle kilder, andre ganger ikke. Men når man jobber som journalist, finner man snart ut at alle parter har interesser i saken. Alle kan ha behov for å komme med informasjon, og alle kan ha sin grunn for å lyve, sier Hultgreen. MAI 2002. Etter å ha vært savnet siden desember, blir 16 år gamle Jonas Fredbo funnet død i Hemsedal. Politiet sier at ingenting tyder på at det er noe kriminelt bak dødsfallet. Samtidig får TV2s reporter Karianne Solbrække tak i en rapport som viser at likhunder har markert i en bil i Hemsedal. Politiet ber henne om ikke å offentliggjøre informasjonen, og nekter å kommentere den. {ndash}Jeg lagde en sak om det likevel. Jeg vurderte disse opplysningene som så oppsiktsvekkende at de måtte ut. Jeg syntes ikke at politiet kunne drive en drapsetterforskning i det skjulte, sier Solbrække.I januar i år skrev VG at politiet helt fram til da hadde mistenkt en navngitt person for drap på tenåringen Fredbo. Først da ble saken henlagt. ETTER FEM ÅR som krimreporter opplever Solbrække at hun stadig sjeldnere er i konflikt med politiet. {ndash}De gangene jeg er det, skyldes det at politiet vil holde tilbake informasjon av hensyn til etterforskningen, mens jeg mener at behovet for offentlighet er større. Jeg har forståelse for at enkelte opplysninger må holdes tilbake, men av og til har jeg inntrykk av at politiet gjemmer seg bak uttalelsen «av hensyn til etterforskningen kan vi ikke kommentere». Hun vedgår at også frykten for å tape nyhetskampen teller med når hun vurderer om informasjon skal ut. {ndash}Det har vært ganger hvor jeg har hatt en dårlig magefølelse etter å ha laget en sak. Men jo mer erfaring jeg får, jo mer bevisst blir jeg på at jeg godt kan tape en sak fordi samvittigheten min tilsier det. SALG. SALG. SALG. Det er motivasjonen for journalister som dekker krimsaker, mener et flertall av politifolkene som Thomassen har intervjuet i sin oppgave. {ndash}Alle medier er avhengige av å nå et stort publikum, men det er en kortslutning å tro at salgbarhet er den eneste grunnen til at vi dekker krimsaker. Kriminalitet er i bred forstand et samfunnsproblem. Prosessen fra politiet kommer til åstedet til gjerningsmannen er pådømt, gir et meget viktig innsyn i sentrale sider av det norske samfunnet, sier Dagbladets sjefredaktør John Olav Egeland. Ifølge en studie presentert i innstillingen «Politiets og forsvarernes forhold til mediene under etterforskning av straffesaker» mener det store flertall av politifolkene at media stort sett gir det riktige bildet av en straffesak. Det samme sier informantene i Thomassens hovedfagsoppgave. anne.kristin.hjukse@dagbladet.no

Artikkelen fortsetter under annonsen

<B>Kastet ut i det:</B> 29 år gammel, etter bare tre år i politiet og med minimal presseerfaring, ble Kristin Barth-Larsen valgt ut til å fronte politiet i Orderud-saken.
<B>Konflikt: </B>TV 2s krimreporter Karianne Solbrække sier at hun stadig sjeldnere er i konflikt med politiet. Her intervjuer hun Tor Erling Staff i en rettssak.
Oppgave: Siv Thomassen har skrevet hovedfags-<EP>oppgaven «Den profesjonelle kilden».