Observatøren

Gjesteredaktør Lars Saabye Christensen (55) har en sjel som synger blues.

Forfatter Lars Saabye Christensen lever på mange måter som en pensjonist. Han alfabetiserer platesamlinga si. Setter tøflene pedantisk pent fra seg. Finner ro i rutinen. Men han har en sjel, og den synger blues.

- I bluesen er det alltid en forteller som skriker ut sin lykke og smerte. Men han synger også på vegne av de andre. Han synger sin smerte, som er de andres smerte. Det er noe som handler om litteratur.

Selvsagt skulle vi vært på en røykfull bule der man kaster et ekstra blikk over skuldra. I stedet vil Saabye Christensen møtes på Hotel Continental i Oslo. Fritidsklubben for eldre damer med høyt hår. Som sagt - han er delt. Man kan godt leve et helt liv på Oslos beste vestkant og samtidig lengte til en støvete landevei i Louisiana. Det er denne lengselen vår gjesteredaktør har levd ut i denne utgaven av Magasinet.

- Den første låta jeg hørte av Tom Waits var «Invitation to the blues». Etter det kjøpte jeg alt han hadde gitt ut. Ventet på neste plate. Waits sa en gang at han sov musikalsk hele 60-tallet. Jeg sov hele 70-tallet, helt til jeg hørte den låta.

- Waitz synger mye om det skakke og skeive?

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Ja, han representerer en undergrunns melankolsk linje gjennom hele den amerikanske kulturen. Han har hatt en enorm innflytelse på moderne popmusikk. Jeg anser ham som en stor amerikansk kunstner. Han er også eksemplarisk trofast til sitt talent. Han har aldri solgt seg. Tvert imot. På mine gamle dager har jeg faktisk fått en helt.

- Bluesen har også betydd mye for deg?

- Ja. Jeg er opptatt av poesien i bluestekstene. De har en faenskap og kraft og styrke jeg ikke finner i klassisk europeisk sangtradisjon. Det har inspirert meg veldig.

TOK TUREN I TOM WAITS-FOTSPOR: Lars Saabye Christensen reiste via
amerikanske omveier i jakten på sin store
inspirasjon Tom Waits. Du kan lese reportasjen i dagens Magasinet. Foto: LARS EIVIND BONES
TOK TUREN I TOM WAITS-FOTSPOR: Lars Saabye Christensen reiste via amerikanske omveier i jakten på sin store inspirasjon Tom Waits. Du kan lese reportasjen i dagens Magasinet. Foto: LARS EIVIND BONES Vis mer

Rock. Sirkus. Klisjé. Dette var noen av stikkordene gjesteredaktøren ga Magasinets redaksjon. Selv dro han på en roadtrip til Tom Waits-land for å lete, og se om den melankolske tonen av drømmer som går i dass, fremdeles finnes.

- Hvorfor sa du ja til å bli redaktør?

- Boka og fortellingen er min hovedarena. Men det var fristende å takke ja fordi det innebar et samarbeid med folk jeg synes er spennende. Det er litt som å ta julaften på forskudd, man kan få alt det man ønsker seg. Det er en fin følelse.

- Da Ane Dahl Torp var redaktør fikk hun først panikk, fordi hun ikke visste hva hun ville si. Var du noen gang i tvil?

- Jeg er alltid i tvil om hva jeg vil si. Man er selvfølgelig redd for at det skal oppfattes som selvopptatt. Denne utgaven skal ikke handle om meg. Samtidig må den gjenspeile noe av mitt univers. Mine referanser, bilder og musikk og temaer og mennesker som interesserer meg.

- Hva har du ønsket å peke på?

- Først og fremst denne reisen vår gjennom USA. Vi reiste dit på en spesiell tid, mens det amerikanske valget pågikk. Men vi hadde en annen synsvinkel på tingene rundt oss.

- Hva var denne vinkelen?

Observatøren

- Vi skulle ikke dekke de politiske øyeblikkene. Vi var interessert i det som skjedde utenfor. Det kan være like interessant. Det er en viktig del av historien som ofte er usynlig. Jeg prøver å formidle noen av klisjeene vi forbinder med USA, på godt og vondt. Når man reiser slik og leter, finner man alltid noe annet. Det fascinerer meg.

- Hva fant dere?

- Vi fant ikke Tom Waits. Han finnes ikke, har jeg kommet fram til. Men vi fant sporet av sangene hans. Vi fant den kulturelle tradisjonen han står i. Og vi fant baksiden av alle klisjeene.

Han er, som overveldende mange forfattere, ikledd kulturuniformen. Svart jakke. Svarte bukser og sko. En framtredende blekhet som signaliserer en sterkere interesse for litteratur enn friluftsliv.

- Hvorfor er du så opptatt av dem som står litt utenfor?

- De som står i søkelyset får alltid fortalt sine historier. De som står i hjørnet, eller på sidelinja, det er dem jeg som forfatter interesserer meg for. Det er deres historie jeg ønsker å fortelle.

- Hvorfor, er deres historier mer spennende?

- Ikke mer spennende, men nødvendige. Vinnernes historier blir alltid skrevet ned. Den blir vår kollektive historie. Romanen forteller individets historie i det samme rommet.

- Har du selv kjent på følelsen å stå utenfor?

- Jeg trives som observatør. Jeg er ømfintlig overfor inntrykk. Påvirkelig. Det er nok en del av en forfatters talent.

Du kan si at boka«Beatles» ble hans skjebne. Ikke bare fordi den solgte hinsides godt. Men fordi en hel generasjon så sine egne guttedager i den. Folk er som elefanter. De glemmer ikke. Fremdeles kommer de bort og takker for at han satte ord på det de en gang har følt. Klart han blir glad - etterpå. Det er bare hele den sosiale settingen med varme og blikk og småprat han aldri blir komfortabel med.

- Hvis du skulle laget et soundtrack til ditt eget liv, hva hadde det vært?

- Helt i begynnelsen var det Cliff Richard. Så var det Beatles. Etter det tar jeg et sprang over til Tom Waits, før vi avslutter med Howlin`Wolf.

- Flere av dine kollegaer synes poptekster er ulidelig banale. Hvorfor er det annerledes for deg?

- En tekstlinje i ei poplåt kan gjerne være enkel og banal. Men når du legger sjel og mening i det, kan det få kraft likevel. Men jeg må også legge til at jeg synes mye av dagens popmusikk er forferdelig. Når en artist på noen og tjue år sier etter sitt andre album at de nå er blitt modne, da vet jeg at det ikke er bra.

Han husker fremdeles lukta av hest og popcorn i Scotts sirkustelt i København. Foreldrene tok ham med da han var liten. Hadde de visst hvor uslettelig inntrykk disse opplevelsene skulle gjøre på guttungen, hadde de kanskje vært preget av et større alvor.

- Du vil vi skal skrive om sirkus, hvorfor det?

- Sirkuset er en klisjé. Og jeg er ganske opptatt av klisjeer. De inneholder alltid en sannhet. Den er bare blitt gjentatt for ofte. Da handler det om å finne nye måter å fortelle den sannheten på. På Scotts sirkus opplevde jeg som barn utelukkende latteren og fryden. Men i voksen alder ser jeg også melankolien i et sirkus. Truppen som reiser videre. Klovnen som tar av seg sminken. Vasken som henger ute mellom vognene. I denne verden finner jeg mye. Derfor finnes ofte sirkus som en referanse og et sted i mine bøker.

Når Saabye Christensen snakker, kommer ferdige setninger ut. Ingen nøling, hakking eller halvferdige meninger. Han er som han skriver. Stødig. Bare hendene hans flakker, som om de hele tida leter etter et sted å gjøre av seg.

- Bøkene dine har nesten alltid en dyster undertone. Men jeg opplever deg ikke som en mørk og dyster person?

- De fleste historier er ganske mørke hvis man tenker etter. Chaplin er for eksempel verdens morsomste mann. Samtidig er han er en hjemløs, familieløs, tragisk vandrer. Det er skildringen av hans menneskelighet og humor som gjør ham universell. Når jeg skriver, kommer jeg alltid inn i et stoff som er mørkt. «Beatles» begynte som ei lys bok om gutters begeistring for vennskap og Beatles. Men jeg klarte ikke å styre unna at den gikk mot et slags mørke. Jo mørkere et stoff blir, jo lysere må skriften bli. Hvis begge deler er tungt, synker det til bånn. Her har jeg lært noe av bluesen. Du må fortelle det mørke med energi og lyst.

Det er poesien i bluesen han savner. Du kan si hva du vil om Britneys salgssuksess, men poesi - det finner han ikke.

- I dag har popmusikken overtatt poesiens funksjon. Det finnes bare en håndfull, kanskje bare en, genuint folkekjær poet igjen.

- Hvem er det?

- Kolbein Falkeid. Men også hans tekster har nådd ut til flere mennesker gjennom musikken.

- Er ikke det litt trist at han er den eneste?

- Jeg er den første som skulle ønske poesien hadde en langt større plass i offentligheten. Det fortjener den selvfølgelig. Samtidig så lever poesien et slags geriljaliv. Den leses opp, siteres, dukker opp i ulike tidsskrifter, faktisk de fleste steder. Selv i dødsannonser.

- Som redaktør, er det noe du savner i nyhetsbildet?

- Utenrikspolitikk. Jeg savner en bredere dekning av intet mindre enn verden. Jeg skulle også gjerne sett hardere debatter. Man skal ikke være redd for konflikter. Det er nødvendig. Selv er jeg en svært konfliktsky mann, det er derfor jeg løper hver dag. Men åpne konflikter er interessante. De kan gjerne være så harde de bare vil.

- Så lenge du slipper å delta?

- Ja, ja. Jeg skal være observatøren. Han som står på sidelinja.■