Og TV 2 skapte kvinnen

Etter ti år med «God kveld, Norge» føler Dorthe Skappel (44) seg mindre og mindre som et menneske, og har mer og mer behov for fysisk kontakt med menn.

- De har begynt å ta på meg en sminke som er spesialtilpasset skjermtypene til det nye, digitale bakkenettet, fortalte Dorthe Skappel nesten litt ivrig.

– Den skal flate ut ansiktshuden min fullstendig. Jeg ser mer feilfri ut enn noensinne. Også på det siste av tv-skjermer. Det er helt sånn amerikansk. Du skal ikke ta stilling til at jeg sitter der og er et menneske.

– Jeg tror kanskje folk fortsatt vil komme til å ta stilling til deg, altså.

– Jo da, de vil jo det. I aller høyeste grad. Enkelte gjør det nesten for mye. Jeg kikket i den nye kokeboka til Anne-Kat. Hærland og Eyvind Hellstrøm. I ett kapittel skal han tilberede en vårhøne, og så spør Anne-Kat. hva en vårhøne er for noe, og så svarer han noe sånt som at det er «en gammel, seig høne som prøver å være kjempeung». «Med andre ord: Dorthe Skappel,» legger Anne-Kat. til. Og egentlig så tenkte jeg når jeg så det: «Fy faen, så slem du e.»

På Ekebergåsen, øst i Oslo, omgitt av det nybygde kjærlighetsreiret til Mia Gundersen og Marcel Leliënhof, Christer Falcks platemogulvilla og OBOS-leilighetene til veldig mange journalister i Dagbladet, finnes et svartmalt, treetasjes funkishus uten ringeklokke. Når du banker på vinduet ved siden av døra, kommer en krysning av en border collie, collie og Berner Sennenhund løpende. Hun heter Mira. Hun er ikke, selv om det ett øyeblikk virker tenkbart, oppkalt etter Mira Craig.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Etter at Mira har stått der og bjeffet en stund, dukker det opp en cirka tre meter høy kvinne som ville sett litt ut som Morten Harket, dersom hun var mann. Hun heter egentlig Anna Dorothea Riseng Skappel, men har så lenge noen har kjent henne operert med Dorthe som fornavn, og er programleder på tiende året for et av de mest spesielle konseptene i nyere norsk fjernsynshistorie: Kjendis- og sladdermagasinet «God kveld, Norge». Hun er kledd i hullete olabukse, filttøfler og ullgenser, fordi hun jobber hjemmefra i dag, og serverer nykokt kakao fra Venezuela, fordi det er noe helt spesielt med den fyldige aromaen til kakao fra Venezuela.

Hun har ikke bakkenettilpasset ansiktssminke på seg. Hun er et menneske.

– Jeg er verken blitt psykisk ustabil eller mentalt ødelagt eller hva det var de sa. Nei da. Jeg greier meg fint, jeg, sier Dorthe Skappel.

Hun hadde spurt hvor vi ville «ha» henne, men før hun fikk et svar, hadde hun buktet seg ned i sofaen med beina oppunder seg, og begynt å snakke om VGs forsidesak på henne i september. Den handlet om ulykken som tvang henne til å trekke seg fra «Isdans», programmet hun selv hadde krevd realisert av TV 2-ledelsen, fordi hun var overbevist om at hele nasjonen kom til å like å følge «folk som kælver». Hun har ikke sett opptaket fra treninga før finalerunden, hvor hun smalt hodet i isen da makkeren Janusz Komendera mistet balansen. Umiddelbart fryktet hun at hun hadde knust ansiktet. Det hadde hun ikke. Men hun går fortsatt på smertestillende medisiner og har hva hun i øyeblikket frykter vil være varige migreneplager.

– Du ble sitert i VG på at du i tida etter fallet har følt «en slags sorg som du ikke kunne definere»?

– Jeg husker jeg sa det. Men jeg kan definere den nå.

– Hva går det på, da?

–  Dels er det en sorg over at jeg oppdaget at jeg ikke er usårlig, som jeg inntil da trodde at jeg var. Men mest tror jeg at jeg føler en sorg over at det ikke er lov å være så tett med Janusz lenger.

– Hvorfor det?

– Hvis du tenker deg om: Det er ikke veldig mange ganger du gjør noe annet med mennesker enn å sitte og prate med dem. Altså, hvor ofte tar du på en annen person? Stryker på dem? Hvis du er i lystig lag med venner, sitter du ikke og holder dem i hånda. Sånn er vi ikke. Derfor var den fysiske kontakten jeg følte med dansepartneren min, at jeg gikk ut av privatsfæren og helt inn til en person som ikke var kjæresten min, at jeg kjente lukten av ham og varmen av ham og nærheten til ham, det var veldig besnærende. Uten at det var seksuelt eller mann/kvinnebetont. Det var bare den derre følelsen av å være barn igjen, å ha lov til å klemme og ligge i armkroken på hverandre.

Dorthe Skappel har alltid kommet i kontakt med mennesker gjennom skøyter. Det var sånn hun møtte sin ektemann gjennom snart 25 år, Jon Skappel, som nå jobber som bygningsingeniør, men som på 1970-tallet var en ivrig ishockeyspiller. De traff hverandre en kveld Dorthe Skappel paraderte over hockeybanen på Ekebergsletta i kunstløpsskøyter og skjørt. Det gikk mye bedre enn den skjebnesvangre kvelden med Janusz og aerobickostymet i Manglerud ishall i vår.

– Jeg tror jeg først var forelsket i en kamerat av ham som var en sånn bråkjekk bajas som gutter var på den tida. Jon var mye mer sånn lugn, en sånn rolig type. Men veldig, veldig flott. Og siden har det på en måte vært oss to.

– Hvordan kom han og Janusz overens?

– Janusz var her masse, på middager med oss og med døtrene våre, og det var veldig hyggelig. Jeg var innstilt på at her har jeg en ny venn, sånn skal det fortsette å være selv om vi ikke danser lenger. Men etter hvert spurte jeg meg selv: Vil jeg at han skal være en del av livet mitt? For det var jo bare en konstruert situasjon som hadde ført oss sammen, sier Dorthe Skappel.

Hun tar en pause for å tøye det ene beinet, som man vel er nødt til innimellom, når de er så lange.

– Nå snakker vi på sms innimellom, men vi har ikke daglig kontakt lenger. Det er trist og rart. Men jeg tenker at det er dette som … det er dette som skjer når man blir voksen.

– Hva mener du?

– Etter som barna dine vokser opp, blir du vant til at de ikke lenger vil sitte på fanget eller krype opp i senga di. Men så en dag kommer datteren din og sier: «Mamma. Jeg trenger en klem.» Både de og jeg har i mellomtida glemt at den fysiske kontakten faktisk er ganske viktig. Men plutselig blir du minnet på det. Slik jeg ble på ny med Janusz. Jeg tror egentlig fysisk kontakt er kjempeviktig. Det er ikke så rart at folk har et veldig nært forhold til hundene sine, for eksempel, for man kan sitte og kjæle med dem når som helst …

Hun stopper opp. Kikker ned på Mira, som har sovnet foran henne på pelsteppet.

– Nå blir jeg veldig filosofisk her, men ...

Hun kan visst bli det noen ganger. Det finnes et fotoalbum fra Dorthes år som modell i Paris. Der er det et bilde av henne med kort guttesveis og oppsperret Audrey Hepburn-blikk. I en bildetekst har hun skrevet: «Jo da, kanskje fant jeg litt av meg sjæl. Men fant jeg det jeg ventet? … Det finnes andre verdier i livet som må tas vare på.» Ved siden av henne er det bilde av en fyr som likner på Ashton Kutchers rollefigur i «That ’70s Show». Han er limt inn opp-ned. I en kommentar er det skrevet: «Til tider står ting kraftig på hue.» Det er Jon, det. Etter at Dorthes kunstnerforeldre skilte seg, og hun ikke orket å flytte med noen av dem, fordi «det var så mye kaos», ble de samboere i barndomshjemmet hans, 17 år gamle.

– Jeg fikk et rom i andre etasje, rett over gangen for ham. Mora hans var helt rå. Hun var veldig åpen for sånne ting. Hun syntes det var den naturligste ting i verden.

– Men det var vel ganske spesielt?

– Ja, jeg husker det var mange andre som syntes at Jon og jeg plutselig ble veldig sammen. Og om jeg ikke akkurat mistet vennene mine, så ble han da den viktigste i livet mitt. Hvilket han fremdeles er den dag i dag, egentlig. Jeg har aldri hatt noe veldig behov for det derre med voldsomt mange venninner. Jeg mistet kanskje deler av ungdomstida mi. Men så flyttet jeg jo til Paris. Det var vel min måte å komme ut av tosomheten på.

– Hva syntes kjæresten din om det?

– Jon har egentlig støtta meg bestandig, han. Vi har alltid vært to, aldri vært én. Vi har aldri hatt sånne heftige diskusjoner på hva han skal gjøre og hva jeg skal gjøre. Hvilket jeg synes er veldig ålreit.

Etter at hun vendte tilbake til Oslo («Hvem faen sa at det å være modell er da ingen sak?» har hun skrevet i fotoalbumet), og etter en kort periode som shippingassistent, gjorde Dorthe Skappel et videoopptak hvor hun fortalte inn i kamera at hun ikke hadde noen som helst erfaring som tilsa at hun skulle få jobbe med tv, men at hun kom til å bli helt uvurderlig likevel. Slik kom hun inn i Hallvard Flatlands TVNorge, først som hallodame, seinere som underholdningsreporter, og deretter i TV 2. Jobben i «God kveld, Norge» fikk hun da produsenten Bård Eriksen, i dag hennes nærmeste kollega, fant ut at hun «så relativt sprek ut i ruta». Som jo er én måte å beskrive hennes framtoning på tv på. Andre forslag er «hønsehjerne» (reklameguru Stephanie Dumont), «flyvertinne forkledd som programleder» (spaltist Kjetil Rolness) og «mer snobbete enn dronningen» (popstjerne Robbie Williams).

– Det virker som om mange forstår programlederrollen din mer og mer som en rolle du spiller?

– Det er ikke en rolle. Tant og fjas og glamour er en stor del av meg. Men da jeg var barn, spilte jeg veldig mye teater. Jeg spilte Klatremus. Oberst Hathi i «Jungelboka». Stemoren i «Askepott». Og en del av meg har nok mye av det teatralske i seg. Jeg synes kostymer er veldig stas. Da jeg gikk på gymnaset, gikk jeg fra å spille i revyene til å være med som kostymeansvarlig i to år etterpå. Men det betyr ikke at jeg løper rundt på høye hæler hele tida. Det er nok mange i kjendistilværelsen som har et mer allround uttrykk. Som er mer likere hele tida, mer «hva du ser er hva du får». Innbiller jeg meg, da.

Grunnen til at Dorthe Skappel innbiller seg dette, men ikke kan vite det sikkert, er at hun omgir seg, som en venninne av henne sier, med «nesten skuffende lite kjendiser utenfor jobben».

– Det har vel både med at jeg har prioritert familieliv, at jeg ikke er noe festmenneske, og at man blir litt lei av å møte de samme kjente personene om og om igjen. Jeg har jo hatt perioder hvor jeg ikke synes det er så morsomt å jobbe med «God kveld, Norge». Men så har jeg gått noen runder på det, og kommet til at det er et kjempeprogram. Jeg har gjort noe veldig få har klart: Jeg har definert en rolle i TV 2. Når du ser mitt navn, så vet du hva du får. Og vi har et fantastisk arbeidsmiljø her: Bård (Eriksen, red.anm.) er kanskje et av de få menneskene i mitt liv som jeg faktisk er veldig fortrolig med. Problemet er så klart at han er veldig tabloid og opptatt av store pupper, og det er ikke jeg. Men på den annen side: Hvis det bare var et program om de tingene jeg var opptatt av, så ville det blitt veeeldig kjedelig.

Dorthe Skappel har kanskje vokst opp i et kunstnerhjem, men hun tror hun er mindre opptatt av kultur enn de fleste. Hun er ikke en sånn som liker jazz eller ser på opera. Hun er en sånn som hører på det som går på radioen, det som «går lettest inn og lettest ut».

Det mest interessante mennesket hun har møtt i sin karriere som underholdningsreporter, er kona til Julio Iglesias, den spanske smørsangeren. Julio Iglesias var kanskje litt som henne selv: Satte på den profesjonelle minen. Gjorde det han var bedt om å gjøre. Styrte ting veldig godt. Men kona hans, hun var en fantastisk person. Hun og Dorthe Skappel kom veldig godt overens.

– Det er litt rart. Det er ikke de største stjernene som gjør det for meg. Jeg intervjuet Vinny Jones nylig, den gamle fotballspilleren. Han lurte på om jeg ville være med på fest etterpå. Men skal jeg bli med Vinny Jones på fest? I don’t think so.

– Hva med Robbie Williams, han var du vel på fest med?

– Ja. Og det var ikke kult.

– Ikke?

– Nei.

Dorthes møte med Robbie Williams for fire år siden står som et bevis på at tv er og blir et vanskelig medium. Fordi den hvite studiosofaen hennes er relativt liten, satt de så nær hverandre at Robbie Williams ikke klarte å la være å kikke ned i utringningen hennes. Han strakte ut hendene, som for å verge seg. Dorthe Skappel misforsto gesten og la hendene hans på bysten sin.

– Mye kan sies om det intervjuet. Han forsøkte å vippe meg av pinnen; det klarte han helt utmerket. Det ble litt ukomfortabelt. Men vi fikk egentlig veldig ålreit kontakt den dagen. Uten at jeg har lyst til å si så mye mer om det. Ikke at det er så veldig mye mer å si, heller. Det er ikke derfor jeg sier at jeg ikke vil si så mye mer om det.

Hun strekker ut det ene beinet. Det må visst tøyes litt igjen. Finn Graff pakker sammen, han er ferdig med tegningen sin. Dorthe Skappel sier hun håper han ikke har tegnet henne sånn flat pen. Det er hun på skjermen hver uke. Nå vil hun være interessant pen. Finn Graff sier noe om at det sikkert ikke blir noe problem. Men Dorthe Skappel vet nå ikke helt.

– Blant kvinner er det jo som kjent den ungdommelige skjønnheten som verdsettes høyest, sier hun, litt som om hun leste et «God kveld, Norge»-innslag.

– Det tror jeg de aller fleste jenter med en viss prosent av selvopptatthet gjør, i den forstand at de løper på hudsalong eller kjøper daycream eller body lotion. Men det er et paradoks at jo mer sminke du bruker, jo eldre ser du ut. Døtrene mine kan smøre seg med alt mulig rart, og det holder. Hvis jeg gjør det, går det to timer, og så ser jeg ut som en drag queen.

– Næsj, det gjør du vel ikke?

– Jo da. Så når Anne-Kat. Hærland kaller meg ei vårhøne, så tenker jeg: «Egentlig har du litt rett». For det er litt sånn. Jeg har levd på utseendet mitt og de derre stashy, glossa greiene. Og ja, det har jeg tenkt å fortsette med inntil det er slutt for meg.

– Hvorfor det?

– Du vet … man får aldri fram hele bildet uansett.

svg@dagbladet.no

SMINKER SEG FORSIKTIG: - Døtrene mine kan smøre seg med alt mulig rart, og det holder. Hvis jeg gjør det, går det to timer, og så ser jeg ut som en drag queen, sier Dorthe Skappel.
SOLSENG: På familiens sørlandshytte, som bare kalles «Øya».
FAMILIELIV: Med sin tre år yngre søster Ingeborg, som i dag er smykkedesigner.
TIL HAVS: Sammen med eldstedattera Maria, som i dag er i modellstallen til Team Models.