Ola på sporet

Ola Thune (51) slutter som leder i Nye Kripos. Nå skal han finne savnede personer. På tv.

-  JEG VET IKKE hvor mye jeg kan si.

Ola Thune sitter lett henslengt på hjemmekontoret i den romslige villaen på Ullern. Han er usikker på hvor mye han kan avsløre om sin nye jobb. Sånn ellers virker han svært selvsikker.

-  Har du lyst til at jeg skal være mest mulig konkret?

-  Det hadde vært fint.

-  Hm. Vent litt, så skal jeg ta en telefon.

DET VAR 1. FEBRUAR avisenes nettutgaver meldte at Ola Thune hadde sagt opp jobben som leder av taktisk etterforskningsavdeling i Nye Kripos til fordel for TVNorge. For andre gang i karrieren forlater han sikker jobb i politiet.

Ola Thune ser ut som han gjorde for ti år siden. Han reiser seg, går opp i andre etasje. Han snakker i telefonen, stemmen blir svakere, kanskje er han gått inn i stua for å se på statuetten han fikk som «Årets navn» i 1992. Han fikk utmerkelsen etter å ha brukt egen ferie på å finne morderen i Anne Kristin-saken på Fuerteventura. Samme år ble han «Årets medmenneske», og sluttet i Kripos. Oppdragene sto i kø. Der politiet ikke strakk til, løste en veltrent og solbrun Ola Thune saken. Han ble vår egen Don Johnson fra «Miami Vice».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ola Thune var et ikon og en provokasjon.

I ni år jobbet han som privatetterforsker før Kripos, til manges overraskelse, ville ha ham tilbake i 2001.

HAN ER FERDIG i telefonen, kommer ned trappa, passerer en gitarforsterker og to gitarer i stativ på det teppebelagte kontoret.

-  Ok. Nøkkelordene for programkonseptet er savnede personer i inn- og utland. Det blir å følge meg og hvordan jeg jobber for å finne savnede personer. Det er reality. Vi kan selvsagt ikke velge enhver type sak, og vil helst finne folk i live.

-  Det reiser en del etiske problemstillinger?

-  Vi er forberedt på debatt. Men programmet skjer i nært samarbeid med pårørende.

-  Er ikke pårørende så desperate at de blir med på hva som helst?

-  Jo, det kan være slik. Men nå har jeg en del erfaring, og vi skal nok styre unna dette. Noen av sakene jeg har hatt tidligere kunne blitt veldig bra tv.

-  Hvilken sak hadde gjort seg best?

-  Vi kunne fått mye ut av oppdraget Ragnar og jeg utførte på Filippinene. Det var en happy ending. I flere av de andre sakene har folk dessverre vært døde.

DET VAR RAGNAR KVAM JR. og Ola Thune som etter seksti dager på sjø og land fant ei ni år gammel jente som var bortført av faren. Blitslampene lyste opp ankomsthallen på Fornebu da Thune landet med jenta i god behold, en maidag i 1993. Media elsket detektiven, det var noe ekstra med lysluggen fra Valdres med kraftig kropp og halvlangt hår.

-  Det var et uvirkelig trøkk fra media i mange år. Og klart jeg ble mye mer selvsentrert. Men jeg gjorde jobben min, og er glad jeg var såpass voksen. Med mindre fotfeste kunne det rett og slett gått galt. Det var tilgang på alt. Og da mener jeg alt.

-  Og du sa ja takk?

Han smiler, lener seg tilbake i den blå sofaen.

-  Husk at jeg var en beskjeden gutt fra Valdres, he-he. Jeg følte jeg hadde full kontroll, jeg.

Ola Thune ble koplet til både blondiner og brunetter, og spilte hovedrollen i flere offentlige krangler. Men det var en liten episode som gjorde Ola Thune ekstra oppgitt. Ukebladet Allers tok ham med til Tyskland for å møte Derrick. Så langt alt vel. Men det var noe med tittelen over bildet på forsida av møtet mellom Ola Thune fra Valdres og Horst Tappert fra München: «DERRICK, DU ER MIN HELT».

-  Det ble patetisk og upassende. Men totalt sett har jeg samarbeidet godt med media. Jeg har fått litt juling, men det tåler jeg. Og det må jeg tåle.

NEDTUREN KOM, og den kom med firmaet « Thune Security AS ». Firmaet disponerte store lokaler på Skøyen, selveste Orkla investerte ti millioner, på det meste hadde firmaet over 20 ansatte. Men sommeren 2000 ble firmaet slått konkurs med et underskudd på 7,3 millioner. Firmaet skulle forebygge og avdekke kriminelle handlinger mot næringslivet.

-  Konseptet var en genial idé, og mye mer riktig i dag med det trusselbildet vi nå står overfor. Men vi gjorde en del feil. Vi vokste for fort, hadde for store kostnader som ikke tidsnok ble omsatt i inntekter.

I 2001 bidro Ola Thune alene til oppklaringen av forsvinningen og drapet på Signe Olberg på den karibiske ferieøya Curaco. Etter det fikk han tilbud fra Kripos om å bli leder for etterforskingsavdelingen med 50 ansatte. Bare ni år tidligere hadde sjefer i Kripos stemplet ham som ubrukelig i en personalrapport. Førstestatsadvokat Walter Wangberg i Hordaland uttrykte dyp skepsis til ansettelsen. Han kalte Ola Thune en rå populist, og mente han ville bli et stort problem for politiet. Ola Thune forlangte en beklagelse, og truet med rettssak. Det kom verken beklagelse eller rettssak.

-  Da jeg var privat etterforsker, var Walter Wangberg aktor i flere saker jeg var involvert i. Som motpart beskyldte han meg for å være kjøpt og betalt, og det som verre var. Jeg synes han var uprofesjonell som ikke skilte sak og person. Etter min mening hadde han sine egne agendaer.

-  Som hva da?

-  Det er lang historie som er knyttet til flere konkrete saker. Jeg vil ikke kommentere det ytterligere. Ikke nå.

-  Hvordan er ståa blant dagens privatetterforskere?

-  Mange er dyktige, men bransjen sliter med troverdigheten og har noen frontfigurer som river ned helhetsinntrykket.

-  SPØR OLA OM INTUISJON, sa Ragnar Kvam jr. på telefon.

-  Intuisjon, ja, sier Thune og går mot bokhylla. Det er et stykke, kontoret er på størrelse med en liten leilighet. I hylla finnes både bøker av Henning Mankell og Fedon Lindberg. Boka «Jakten» skrev han sammen med Kvam jr. Fra sofaen er det forfatteren Ola selv som leser:

«Ola har ofte lurt på hvorfor vi gikk inn på akkurat den baren. Var det flaks? Noen vil sikkert si det. Ola bruker et annet ord. Han kaller det intuisjon.»

-  Hvordan definerer du intuisjon?

-  Skal vi se, vent litt ... her er det, sier Thune og leser med pekefingeren som veiviser:

« Han pleier å forklare det med at når kunnskaper, erfaring, kjensgjerning og følelser møter et brennende ønske om å lykkes, oppstår en uforklarlig skaperevne ...»Han klapper igjen boka, ganske fornøyd.

-  Intuisjon kan utvikles. Intuisjonen er helt avgjørende for en god detektiv, og klart undervurdert. En kunstner uten intuisjon blir ingen stor kunstner. En musiker uten evne til å skape og improvisere blir kanskje en god fiolinist i Kringkastingsorkesteret, men neppe noen stor komponist.

-  Er det noe galt med Kringkastingsorkestret?

-  Nei, nei, for all del. Men jeg innbiller meg at det er lite rom for improvisasjon.

-  Er Nye Kripos blitt som et Kringkastingsorkester?

-  Ja, på en måte. Det er ikke så ille bare de samspiller, men hele politiet er i ferd med å bli et orkester der solistene spiller mindre og mindre rolle. Vi arrangerte temauke på min avdeling der intuisjon var hovedtema. Det er ganske spenstig i en organisasjon som Kripos.

-  Lo de av deg, da? spør tegner Graff.

-  Nei, nei. Vi har for gode resultater til det.

DET ER INGEN HEMMELIGHET at Ola Thune liker seg best der det skjer. At han synes det blir i overkant mye byråkrati i hele det norske politivesen.

-  Mer byråkrati er en del av samfunnsutviklingen, noe også politiet selvsagt må forholde seg til. Ny teknologi gir oss enorme muligheter til å lage nye systemer, prosedyrer, kontrollverktøy, you name it. Ideer skapes rundt omkring på universiteter og i forskningsmiljø, fortrinnsvis i USA, og det utvikles teoretiske konsepter som tilpasses det europeiske næringslivsmarked. Etter hvert skal det også implenteres i det offentlige fordi omgivelsene krever nyskaping, eller vi tror vi har bruk for det. Men alt dette skal jo utvikles, impliseres, følges opp, kontrolleres og evalueres. Dette er ressurskrevende, og det lages dreiebøker, kvalitetssikring, akkreditering og sertifisering som skal hjelpe etterforskere til å bli bedre. Tilsynelatende bringer det folk opp på et visst teoretisk nivå, men har klare begrensninger for de innovative og kreative. Ting ble gjort enklere før. Geniale musikere spiller ikke etter noter. Alle kriminalsaker er ulike, du kan ikke følge en dreiebok for å finne svaret.

-  Er politiet blitt for strømlinjeformet?

-  Ja. Klart at politiet i dag går glipp av en del naturbegavelser.

-  Er du en av dem?

-  Ja. Med dagens opptakskrav ville søknaden min gått rett i søpla.

THUNE VOKSTE OPP i Valdres som nummer fire av fem søsken. Det var musiker han skulle bli, og det var musiker han var til å begynne med. Bandet « Band of the 60\'s » var innom radioprogrammet «Europatoppen» og turnerte landet rundt. Ola fra Valdres kunne fortsatt vært musiker om det ikke var for ei jente i Tromsø. Etter endt militærtjeneste måtte han velge.

-  Hun sa jeg bare kunne glemme henne om jeg begynte å spille igjen. Så da søkte jeg politiskolen, og ble tatt opp som aspirant i Tromsø.

Forlovelsen tok slutt, mens Ola Thune fikk jobb i Kripos. Og « Band of the 60\'s » fra hjembygda spiller han fortsatt med. Han vender stadig tilbake til hjemtraktene, og all veden på verandaen kommer også fra Valdres.

På sølvfat serverer han kaffe og juice, og spiser rugbrød med hvitost. Han rakk ikke frokost før han måtte sende dattera Noora i barneparken. Kona Haleh er på innkjøpsreise for klesbutikken Ferner Jacobsen. Fra før har han dattera Christina (15).

Som andre nybakte fedre over middagshøyden føler også Ola Thune seg bedre skikket til farsrollen nå.

-  Det er en helt annen tilstedeværelse. Jeg var så uendelig mye mer selvopptatt forrige gang. Dessverre må jeg innrømme at jeg nok var en håpløs egoist den gangen.

-  Hva er du nå?

-  Fortsatt egoist, men kanskje en egoist med håp. Jeg er mer reflektert og mentalt til stede.

KONA HALEH ER 16 år yngre. Hun er født i Iran, og kom til Norge sammen med en eldre bror da hun var 17 år. Ti år etter traff hun ektemannen på Aker Brygge.

-  Det var helt tilfeldig. Jeg skulle bare ta en øl med en kollega. Det er en rar historie ... veldig rar ... Ola Thune smiler, retter på skinnvesten med ullftr og avbryter seg sjøl.

-  Jeg vet ikke hva du skal skrive, hva jeg skal si ... om jeg skal fortelle ...

Likevel gjør han det. Han forteller om augustkvelden i 1999 da han utvekslet telefonnummer med Haleh. Natta to døgn etter ringte telefonen hans. Det var Haleh. Han svarte ikke, men ringte tilbake etter å ha summet seg.

-  Hun sa hun ikke hadde ringt meg! Jeg hørte stemmer i bakgrunnen, tenkte hun hadde kjæreste, og derfor måtte lyve for meg. Men hun hadde bare sovna med tv-en på...Vi avtalte å møtes da jeg kom tilbake. Etter noen uker flyttet vi sammen. Jeg var helt sikker på at jeg ville gifte meg med henne.

-  Var det intuisjon?

-  Nei, jeg er ikke så god på det i privatlivet. Der er kona mi bedre.

-  Hadde hun ringt deg den gangen?

-  Nei. Den dag i dag påstår Haleh at hun ikke ringte meg. Det var veldig rart, det er ...

-  Kanskje det var sånn lommeringing? foreslår Graff nøkternt.

-  Hun lå og sov, sier Ola Thune og fortsetter.

-  Det er mer, skjønner du. Egentlig hadde jeg sett henne flere ganger før. Mange år tidligere husker jeg hun satt i en bil som parkerte ved siden av min på Kiel-ferja. Hun husker det også, til og med hvilken bil jeg hadde. Jeg husker henne fra en trapp på Aker Brygge, fra Smuget, en konsert på Rockefeller, og fra nabobordet på Valentinerballet på Grand Hotel.

-  Du snakket ikke med henne?

-  Nei. Aldri. Hun hang alltid sammen med noen venninner fra Iran. Hun var oppsiktsvekkende vakker. Og på den tiden hadde jeg jo øyne for slikt ...

Han lar det gå to sekund:

-  ... Jeg har selvsagt sluttet å kikke på jentene nå...

DE TO GIFTET SEG i hagen til Ola Thunes tidligere villa på Snarøya. Det var i september 2000. Meningen var at både en imam og prest skulle være til stede under vielsen.

-  Både presten og imamen syntes det var en god idé. Men biskop Gunnar Stålsett sa nei, derfor ble det Rådhuset.

-  Hva tenker du om det?

-  Presten ga uttrykk for at det var leit på vegne av Den norske kirke. Det er noen håpløse holdninger blant en del nordmenn som lever i villfarelsen om at alle muslimer er fundamentalister. Jeg fikk noen anonyme brev med tvilsomt innhold etter det ble kjent at jeg hadde giftet meg med en muslimsk kvinne. Du ville ikke tro det, noen er så utrolig uvitende og ynkelige. Men egentlig vil jeg ikke snakke om dette. Det blir feil uansett hva jeg sier.

-  Kan ikke du bidra til oppklaring og åpenhet?

-  Jeg har aldri kommentert dette. Og vil heller ikke gjøre det nå. Ferdig, sier han.

DET NYTTER IKKE, derfor tilbake til Nye Kripos. Det har vært gjort forsøk, men ingen har ennå avslørt om det skyldes en konflikt at Ola Thune slutter som leder i «Den nasjonale enhet for bekjempelse av organisert og annen alvorlig kriminalitet».

-  Det er flere forhold som har vært avgjørende for beslutningen, blant annet et spennende jobbtilbud jeg sikkert ikke hadde fått om fem år. Jeg har hatt en god og lærerik tid, og fantastiske kolleger på min avdeling. Det var ingen konflikt, da hadde jeg ikke sluttet.

-  Hadde valget noe med lønn å gjøre?

-  Politiet er dessverre ikke konkurransedyktig på lønn, hvilket jeg personlig mener er svært betenkelig. Men lønn var ikke avgjørende for mitt valg.

-  Er noen lettet over at du går?

-  Nei, det tror jeg ikke. Eller kanskje. Jeg er nok ikke alltid like populær. Mange sier jeg er jævla sta, at jeg kan være stri som fy. Men profesjonell uenighet er sunt for utviklingen i enhver organisasjon. Jeg tror de har behov for sånne som meg i Kripos.

-  Du mener i Nye Kripos?

-  He-he. Ja, i Nye Kripos.

-  Hvorfor heter det egentlig Nye Kripos?

-  Ja, si det. Scotland Yard heter nå New Scotland Yard.

-  PAAAPPA! Ei lita jente kommer jublende ned trappa. Noora er hjemme fra barneparken, og hiver seg om halsen på faren. Han klemmer, fungerer som et levende klatrestativ, og snakker om nye reformer i Nye Kripos han frykter fører til mer byråkrati. Ola Thune har aldri vært redd for å kritisere egen etat. Før han kom tilbake til politiet, mente Thune etterforskeren at Orderud-saken var for dårlig belyst. Det mener han fortsatt, bare med litt andre formuleringer.

-  Jeg konstaterer at saken ikke er oppklart i forhold til hvem som har begått selve drapshandlingen.

-  Mener du at noen er uskyldig dømt?

-  Så vidt jeg minnes har jeg aldri påstått at de er uskyldig dømt. Det har jeg ikke grunnlag for å mene. De domfelte er dømt for medvirkning.

-  Tror du saken får en endelig oppklaring?

-  Enhver sak er mulig å oppklare. En dag får vi nok vite hvem som har vært inne i kårboligen og skutt. Det er bare spørsmål om tid.

-  Hvem tror du har skutt?

-  En eller flere av de fire som ble dømt vet meget godt hva som har skjedd. Men det kan tenkes at en eller flere ikke har vært så aktive som man kanskje tror. Det aner jeg, uten å ha veldig god dekning for det.

-  Hvorfor sier du det, da?

-  Det er bare intuisjonen min.

kbb@dagbladet.no