Olav Angell

Den første setningen, det første avsnittet. Kanskje de viktigste linjene i ei bok. Men hvorfor ble det akkurat slik?

Forfatter: Olav Angell. Bok: Oslo i demring. Begynnelsen: Den første gang jeg kjente min mors hud var under en gudstjeneste i Nidarosdomen i Trondheim. Jeg kunne være fire år gammel. Det vil si, det var ikke min mors hud jeg følte, det var pelsjakken hun hadde på seg. Vi satt ved siden av hverandre på en benk. Hun hadde på seg en vakker og sikkert kostbar pels, sort, med skinnende lange hår. Jeg frydet meg over å lene meg mot henne og kjenne den myke og kjølige pelsen. Hun fortalte at jeg var døpt i denne kirken, men det hverken tenkte jeg over eller brydde meg om. Alt som telte var å stryke ansiktshuden mot pelsen. Nå er jeg selvfølgelig klar over at det ikke var min mors hud jeg følte, men jeg opplevde det slik den gang. Begrunnelsen: Min mor var død. Jeg hadde hatt et meget problematisk forhold til henne, et sårt og vondt forhold. Dette var et psykisk traume som jeg følte jeg var nødt til å bearbeide for å kunne leve videre. Derfor måtte jeg vende tilbake til barndommen og rippe opp i sår, og på nytt leve meg inn i situasjoner som jeg gjennom et langt liv hadde prøvd å fortrenge. Opplevelsen fra Nidarosdomen er den aller første erindringen jeg har om henne, da følte jeg den myke pelsen hennes og forestilte meg at det var huden. Når jeg tenker på den situasjonen, kjenner jeg faktisk fortsatt den første følelsen jeg fikk av å ta på min mor. geir.anders.orslien@dagbladet.no Glad i litteratur? Besøk Dagbladet.nos litteratursider!