Om liv og lerret

Skuespilleren Michael Nyqvist (45) vet mye om det å ha to mødre.

-  DET PÅVIRKER MEG hver dag, i hver eneste rolle. Første kapittel i livet mitt ble annerledes enn mange andres. Det er vanskelig å bli rasist eller fremmedfiendtlig etter noe sånt, fordi man skjønner hvor mye i livet som handler om flaks.

Nei, Michael Nyqvist snakker ikke om den nye filmen sin, eller om sterke opplevelser på teaterscenen. Han setter ord på sitt livs store drama: Tida på barnehjem, om å bli adoptert og den seinere jakten på sine biologiske foreldre. De private opplevelsene gir ekstra dybde til filmen han er i Oslo for å promotere, «Den beste av mødre» - en film som handler om hvor man egentlig hører hjemme.

HER ER HAN. Sveriges mest sexy mann 2004. Mannen som gjorde så sterkt inntrykk på norske kinolerreter i filmene «Tilsammans», «Grabben i graven bredvid» og «Så som i himmelen». Han hilser pent, ser nysgjerrig og åpent på oss, og virker ikke preget av at vekkerklokka hjemme i Stockholm ringte halv seks i dag tidlig.

-  Kjører du Citröen? utbryter han begeistret og nikker mot nøkkelringen som dingler fra fotografens belte.

-  Jeg hadde selv en Citröen, men måtte mekke så utrolig mye på den, herregud, pludrer Nyqvist og slenger seg på sofaen.

-  Men selvfølgelig, dere er her for å snakke om filmen.

«DEN BESTE AV MØDRE» hadde premiere i går og forteller historien til vesle Eero, et av nesten 70 000 finske barn som ble sendt til nøytrale Sverige under andre verdenskrig. Han rives bort fra moren, ankommer uten å kunne språket, og sliter helt inn i voksen-alderen med følelsen av å ha to mødre, uten egentlig å ha noen.

Nyqvist spiller Hjalmar, den svenske «reservepappaen» til Eero.

-  Hva gjorde at du takket ja til denne rollen?

-  Min morfar var i Finland under krigen, som frivillig svensk soldat. Det vil si, min morfar i den familien jeg ble adoptert av. Jeg var først på barnehjem. Og jeg visste ikke noe om den delen av livet til morfar før jeg en dag rotet rundt i kjelleren hjemme. Da kom jeg over en bajonett, finske medaljer og en slags hjelm. Så jeg spurte moren min «Hva er dette?», og hun brast i gråt, sier Nyqvist.

Adoptivmoren hans hadde tatt imot finske barn, slike som Eero, under krigen. Hun var så grepet av skjebnene deres at hun seinere ikke klarte å snakke om dem uten å gråte. Hjelmen, medaljene og bajonetten brakte minnene tilbake.

-  Finlandshjelpen ble et stadig tema rundt middagsbordet hjemme, også på grunn av morfars krigsinnsats. Så det fantes allerede et slags følelsesmessig trykk da jeg ble forelagt manuset, sier Nyqvist.

-  HVORDAN VAR DET å spille Hjalmar?

-  Hjalmar er en type mann jeg ikke har mye til overs for. Han ligger brakk, er ikke voksen og ærlig mot seg selv, fortrenger at han har mistet et barn og tar i stedet imot et nytt som plaster på såret.

Dette fungerer kanskje i noen tilfeller, men Michael Nyqvist tror ikke på det. Han lener seg tankefullt framover:

-  Da jeg gikk på skolen, ville jeg gjerne passe på dem som falt utenfor. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg likte det. En gang i 8. klasse fikk vi en ny elev. Hun kom fra Norge, var rødhåret, fregnete og tykk. Jeg var overbegeistret - her skulle jeg sannelig få bidra! Seinere var det noen som kalte henne stor, feit og ekkel. Jeg slo neven i bordet så reagensrør og gassbrennere flagret, og sa: «Tenk om du selv hadde sett ut sånn!» Og det...

Han gjør en pause.

-  ... det var nok det verste noen gjorde mot henne. Hjalmar er litt på samme måten. Han mener det vel, men ender opp med å såre.

Selv har Nyqvist to barn, Ellen (14) og Arthur (9), med kona Catharina.

-  Forstår du at Eeros mor sender sønnen fra seg?

-  Nei, egentlig ikke. Jeg ville nok forsøkt å bli med, om jeg så skulle ha spilt på gata for å skaffe penger til livets opphold.

NÅR HAN IKKE lager film eller er skuespiller på Dramaten, tar Michael Nyqvist livet med ro.

-  Jeg løper i skogen, er sammen med barna mine, nyter en kopp kaffe og rusler rundt uten å tenke på noe spesielt. Og så tar jeg for meg av god mat og drikke. Gjerne italiensk. Min far er italiener.

-  Din biologiske far?

-  Det stemmer. Vi er ofte på besøk hos ham og halvsøsknene mine.

Nyqvist var halvannet år da han kom til adoptivfamilien sin.

-  Jeg ble fortalt om adopsjonen da jeg var fem, og tenkte «Aha, det er derfor jeg ser annerledes ut.» Men jeg hadde ikke behov for å finne mitt biologiske opphav før jeg fikk egne barn. Jeg vet hvorfor det var viktig for meg, men det er privat, sier han.

Møtet med faren ble en lykkelig historie. Det var annerledes med moren.

-  Vi traff hverandre bare en time. Men jeg kan fortelle barna mine hvordan hun så ut, at hun er svensk - og det er jo noe.

Han får referert «Tore på sporet»-debatten, og synes det er flott at spørsmål rundt adopsjon tas opp.

-  Biologiske foreldre, adoptivforeldre, det handler om hvordan mennesker knytter seg til hverandre - akkurat som i «Den beste av mødre». Det må være opp til hver enkelt om man vil treffe sine biologiske foreldre eller ikke. Noen ganger går sånt bra, andre ganger ikke. Men min erfaring er at det er bedre å vite enn å basere seg på fantasier.

TIMEPLANEN ER tettpakket framover. Nyqvist har permisjon fra Dramaten for å spille inn nok en film, og skal også sette opp et spesielt show i den svenske hovedstaden til høsten.

-  Jeg skal synge låter av Iggy Pop og bevege meg rytmisk til musikk, sier han med et stort glis.

-  Forestillingen er for ladies only og handler om mannsrollen. Vi er et stort ensemble av menn, med internasjonale gjesteartister og fullt orkester.

-  Blir dette første gang du synger og beveger deg rytmisk til musikk på scenen?

-  Ja! lyder det fnisende.

-  Det blir kjempegøy!

Tross all aktiviteten - det gjenstår fortsatt en rolle som Michael Nyqvist gjerne spiller.

-  Jeg leste en kontaktannonse en gang: «Pensjonert jegermester søker likesinnet for innendørsjakt.» Sånt skjer i stuene til folk. Fantastisk! En slik film trenger vi.