Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Om livet, kosmos og døden

Det begynte med en flaske vin og endte med at Wenche Foss (86) lå på knærne og Arne Næss (92) viste styrke.

- JEG HAR I GRUNNEN aldri likt deg, Arne, sier Wenche Foss (86).- Du er så flott, sier Arne Næss (92).- Flott? Jeg prøver å jåle meg litt til, men du skulle sett meg når jeg står opp om morgenen. Jeg ser ikke ut.- Jeg får se på det, da.- Nei, skal du opp i sengen min også, nå, da? STEDET ER Frognerseteren en grå torsdag formiddag. Wenche Foss har konstatert at vi tåler hvitvin, og har bestilt lodderogn. Arne Næss synes det høres morsomt ut med lettøl. Det nærmer seg utgivelsen av deres felles bok «Nærkontakt», der hovedpersonene deler sine tanker om alt fra forelskelse til det meningsløse kosmos. Fra småfugler til døden.De er ankommet sammen med forfatteren av boka, Petter Mejlænder. Arnes kone Kit-Fai Næss er med. Det samme er Kristin Johansen fra forlaget, fordi Wenche Foss gjerne ville ha henne der.- «Nei, nei, nei!» sa jeg da jeg ble spurt om å være med. Jeg synes det er blitt skrevet så uendelig mange bøker, men så forsto jeg at dette var noe helt annet. At jeg skulle svare på Arnes tanker. Og så ble jeg sjarmert, og så har jeg egentlig aldri likt Arne og tenkte at dette kunne bli veldig artig, sier Wenche Foss. «Fullbyrdelsen av forelskelsen er å komme til sengs. Endelig å ligge i drømmekvinnens armer. Men så viser det seg ofte at det ikke er så vidunderlig likevel. Det var vidunderlig like før, fem minutter tidligere. Så går man til sengs, og fortryllelsen er brutt. (...)Jeg setter det å elske høyt, men dersom den ene elsker, og den andre bare er forelsket, er det tragisk. Jeg har opplevd det, så jeg vet hva jeg snakker om. Det er forferdelig.» (Arne Næss) «Jeg blir sint når jeg tenker på alle disse ordene du bruker, Arne. Jeg kjenner deg igjen. Er ikke dette noe alle vet? Er ikke dette kjærlighetens ABC? Har vi ikke erfart dette, alle sammen? - Nei, vi trenger ikke en professor til å fortelle oss dette med en masse selvfølgelige ord. (...)Du må ha hatt veldig god tid siden du har kunnet forelske deg så mange ganger. Jeg har ikke hatt mer enn to menn, jeg. (...) Du må da minst ha hatt 49 kvinner, så mye som du kan si om forelskelse.» (Wenche Foss) (Fra «Nærkontakt») IDEEN TIL BOKA kommer fra Kit-Fai Næss. Hun ønsket å få Wenche Foss og Arne Næss til å snakke om å bli gamle og å være kjente. Om erfaringer fra lange, men veldig forskjellige liv. Arne Næss jr. skulle ledet samtalen. Så døde han. Journalist og forfatter Petter Mejlænder ble kontaktet, og nå foreligger boka.- Vi har ikke snakket sammen under hele prosessen, Arne og jeg. Petter har lest Arnes tanker høyt for meg, og så har jeg tenkt og svart. I 93 timer har vi sittet på kjøkkenet mitt, og jeg behøvde ikke engang sminke meg. Petter likte meg bedre uten sminke, hvilket var en lettelse.Wenche Foss smiler.- Det er kvaliteten på tankene det kommer an på. Hvor mange vil lese det vi syns er vesentlig? Folk flest blir så trette hvis vi går i dybden. Alt skal være hyggelig nå. Det skal bare gå unna, sier Arne Næss.- Du skal alltid ha så fine ord på det, du, sier Wenche Foss. - Var du skeptisk til Wenche Foss, Arne Næss?- Han la ikke merke til meg, sier Wenche Foss.- Jeg prøver å avholde meg fra å bedømme. Det var teater...- Du har ikke sett noe særlig av mine store roller. Vet du, vi blir for mange mennesker her på jorden, og vi lever for lenge. Hvordan skal det gå hvis alle lever til de er 140 år? «For meg nærmer det seg slutten. Jeg regner med at jeg har to år igjen å leve. Da er det viktig å finne ut hva som er viktig, og hva som er gledelig. Derfor spør jeg meg: «Hva er det jeg har fått for lite av?»(Arne Næss)«Dette er ganske rart, Arne. Jeg har også fått inn i hodet at jeg har to år igjen å leve. Den forestillingen sitter limt fast der inne. Å få en sånn tanke, det er nesten litt motbydelig. Jeg liker det ikke. Jeg går her og rydder opp etter meg, og utsetter å besøke Radiumhospitalet.»(Wenche Foss) - JA, NESTE ÅR, da tenker jeg at jeg kan være død, sier Arne Næss.- Det tenker jeg også. Jeg tenker ustanselig på hvordan det skal skje. Hvordan kommer jeg til å takle det? undrer Wenche Foss.- Jeg tror du kommer til å oppføre deg på en akseptabel måte. Alt har jo en avslutning, men vi opplever ikke selve døden. Da blir det ingenting, og ingenting kan vi ikke oppleve. Når vi lever, så lever vi, og så er det andre som vil si at der døde hun. Eller han. Men selv opplever vi bare det siste fine øyeblikket, sier Næss.- Da må jeg tenke på det jeg synes er aller verst for tiden, nemlig gislene i Irak. Tenk hva de har gjennomgått. Jeg blir psykisk kvalm, og da har jeg ikke lyst på mat heller. Situasjonen i verden er så grusom. Jeg klarer ikke være glad lenger, og må ta meg sammen når jeg skal prate med mennesker. Jeg er blitt ti år eldre på de siste to årene etter at jeg ikke lenger klarte å lære meg manus utenat. Min venninne Dot forteller at hun sitter og ser på skyene. «Hos meg er det veldig overskyet. Jeg ser ikke at noe beveger seg i det hele tatt,» svarer jeg. Men jeg er veldig glad for Fabian og barnebarna og svigerdatteren min. Arne Næss skåler med Wenche Foss og opplyser om alle dem som ikke kan skåle, som ikke vet at man skal se hverandre i øynene et lite sekund etter å ha drukket. Så sier han:- Jeg er en heldiggris som opplever så mye og blir tatt vare på. Når det blir slutt, kan jeg si at dette har vært fint, adjø, adjø. Evig liv, nei, det er bare floskler.- Jeg skjønner ikke det med evig liv, jeg skal bare strøs, sier Wenche Foss, og mener å ha hørt at det er noe man må søke om.- Men nå har jeg sagt det så mange ganger at da er det vel i orden, sier hun. «Jeg er fortsatt åpen for nye tanker, men jeg klarer ikke konsentrere meg om det samme over lengre tid. I min nåværende alder er det begrenset hva jeg kan sette meg inn i, selv om det er viktige ting. Husk du er over nitti!\' sier jeg til meg selv. Jeg glemmer at jeg er over nitti. Nei, det er vanskelig å tenke nå. Jeg mister taket. Nei, jeg har ingen sjanse. Ingen sjanse.»(Arne Næss)«Nitti år! For ikke å snakke om 92! Ja, det høres forferdelig mye ut. Det er jeg helt enig i. Men jeg blir nok ikke nitti. Bare å tenke på at jeg hvert år de neste fire årene skal bli dårligere og dårligere. Jeg som allerede har nok plager.»(Wenche Foss) - TROR DU PÅ GUD? spør Arne Næss.- Gud, hvem er han?- Du må ikke la ham ha kjønn, sier Arne Næss.- Ålreit, men jeg har ikke sluppet tanken på at det er noe der. Jeg tror fremdeles på at jeg blir reddet av de små englene mine. At de flyr rundt og passer på meg. Hva tror du?- Jeg tror ikke på Gud, men jeg tror på guddommelighet. At man prøver å verne om mennesker som er truet. Hva er det du spiser? spør han plutselig.- Du tror kanskje det er iskrem. Det er rogn, skjønner du.- Det kunne vært gulrot.Arne Næss stirrer ut av vinduet. På røykerne. Han veiver spøkefullt med pekefingeren.- Nei, Arne. Vi må ikke være totalister, det er like farlig å spise sukker, sier Wenche Foss.En ny flaske vin blir bestilt, og eplekake kommer på bordet foran Arne Næss, til tross for at han mener han umulig kan spise mer. Han må holde formen.- Jeg er flink til ikke å kjede meg, sier han.- Der tror jeg du og jeg er helt like. Jeg har aldri hatt et kjedelig sekund. Grusomt, men ikke kjedelig, sier Wenche Foss.- Når det nærmer seg kjedelig, gjør jeg noe annet. Blir arrestert, for eksempel. Det var fryktelig moro, sier Arne Næss.- Da du lå der oppe i Alta? spør Wenche Foss.- For eksempel da vi demonstrerte mot utbyggingen av Altavassdraget. Politiet merket at jeg var i godt humør. Jeg har hatt mye moro med politiet, de er jo mennesker. «Kan du ikke gå frivillig?» spurte de. Men det var mot mitt prinsipp. «Vi må arrestere deg,» sa de. «Det er din plikt å arrestere meg og min plikt å opponere,» sa jeg. Det endte med at jeg fikk en bot på 5000 kroner, enda jeg ba om å bli satt i fengsel i stedet. «Min rolle som offentlig person synger nok på siste verset. Jeg kan svare på spørsmål. Punktum. Det kan jeg fortsette med så lenge jeg har min selvkritiske evne. Den sørger for at jeg stopper. Jeg sier ikke ting jeg ikke har greie på.»(Arne Næss)«Det er så morsomt å høre på deg, Arne. Å svare på spørsmål er det eneste jeg kan.\' (...) Jeg beundrer din evne til selverkjennelse, Arne. Du ser deg selv. Du skjønner at du er gammel, og at du klarer mindre og mindre. Men du er fornøyd likevel. Jeg skulle ønske jeg tenkte på samme måte!»(Wenche Foss) WENCHE FOSS OG Arne Næss klapper litt på hverandre. Wenche Foss sier han er vakker. Arne Næss sier hun er deilig. De snakker om å være to gamle mennesker som er ærlige. Og om ufornuft.- Vi trenger fornuft, men ufornuft, det er deilig. Jeg kan si det, jeg som klatrer. «Arne, du kan jo falle ned. Det er mulig du ikke kommer tilbake,» sier noen. Ja, men jeg kan klatre ned også, og det er spennende. Hvis du har fryktelig lyst til noe, så gjør det. Det spiller ingen rolle om du aldri har gjort det før. Gå på! Du lever bare én gang, sier Arne Næss.- Jeg kunne ikke fordra deg, Arne, men så skjedde det noe under arbeidet med boka. Nå er jeg virkelig blitt glad i deg. De tar en siste skål og gjør seg klare for avgang. Så sier hun uten forvarsel:- Jeg har forresten skjønt hvorfor muslimer holder seg i form.Det er da Wenche Foss legger seg på kne og demonstrerer en bønn til Allah. Og det er da Arne Næss løfter på bordet. Musklene hans, de er der fortsatt. rannveig.korneliussen@dagbladet.no

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media