Onaniens historie

Dette er en historie om kvakksalvere, omskjæring, løgn og forbudt nytelse.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

EN STILLE ANDERS. Å lufte laksen. En kjapp en. I en kultur som flommer over av sex, pornografi og samlivslitteratur, er onani fortsatt noe man ikke snakker høyt om. Alle lovlige varianter av sex har sine høylytte talsmenn og interessegrupper, men når så du sist noen slå et slag for onanien? - Onani er et av våre siste tabuer, sier Bente Træen, professor i sexologi.For hundre år siden ble onani regnet som et stort helseproblem. Omskjæring, terapi og medisin ble brukt for å utrydde styggedommen. I Norge innførte helsemyndighetene kroppsøving i skolen for å få stanset den skadelige onanien blant skolebarn. I dag sier ikke legestanden lenger at onanister kan bli sinnssyke, få tuberkulose, eller at det er hjernen som kommer ut. Men det er fortsatt kontroversielt, tabu og skambelagt. I 1994 valgte USAs daværende president Bill Clinton å gi sin helseminister Jocelyn Elders sparken etter at hun sa at masturbasjon burde være en del av seksualundervisningen i skolen.Hvordan kunne noe så uskyldig bli så kontroversielt?LA OSS STARTE med å frikjenne Onan, den sædsprutende hovedpersonen fra 1. Mosebok, 38. kapittel. Han er ifølge teologisk ekspertise helt uskyldig dratt inn i dette. - Historien om Onan fokuserer ikke på onani, men på at han ikke ville gjøre sin plikt, sier Helge Kvanvig, dekanus ved teologisk fakultet ved Universitetet i Oslo.Kort gjenfortalt er historien slik: Onans storebror Er døde etter en uenighet med Gud. Hans far Juda tvangsgifter Onan med Ers enke Tamar for å sikre eldstesønnen avkom. Men Onan nekter å gjøre sin brors enke gravid, og lar sin sæd gå til spille på marken. Det ser ikke Gud nådig på, og lar ham dø. - Det å ha mange kvinner som ikke hadde noen mann var et stort problem, og på den tida regulerte man det på denne måten. Gud straffet Onan fordi han ikke gjorde sin plikt, sier Kvanvig. - Omtales onani noe sted i Bibelen?- Nei, jeg kan ikke komme på hvor det skal være, sier Kvanvig. Opp gjennom århundrene skrives det lite om onani. De gamle grekerne nevner det knapt, og middelalderens store moraltenkere er heller ikke så strenge på det. Der analsex, selv med ektefellen, kunne bety minst ti års hard botsgang, var det nok med ti dagers lett botsgang for «den ensomme last» på 1200-tallet. Kirken brente, hengte og straffet hekser, sodomitter, horebukker og påståtte kuskjendere gjennom hele middelalderen, men onanistene slapp stort sett billig unna. DET ER I ÅR 1712 den moderne frykten for masturbasjon får sin fødsel, mener historikeren Thomas W. Laqueur, professor ved Universitetet i Berkeley i California. Det er da den britiske forleggeren, mykpornografen og selvutnevnte legen John Martens gir ut en pamflett med den konsise tittelen «Onania; eller, Den Avskyelige Selvbesmittelsens Synd, og alle dens Fryktelige Konsekvenser, i begge KJØNN betraktet, med Åndelige og Kjødelige Råd til dem som allerede har skadet seg selv gjennom denne vederstyggelige skikk». «Onania» inneholdt detaljerte beskrivelser av lesernes egne opplevelser med styggedommen, og ble raskt en bestselger. Heldigvis fantes det en kur mot den sterkt nedbrytende lasten. Den styrkende miksturen, solgt av den samme dr. Martens, kostet tolv shilling, mer enn to ukers lønn for en vanlig engelsk tjener. - I en verden hvor infeksjoner, dårlig mat, overdreven drikking og et slitsomt liv må ha gjort at mange slet med trøtthet, sløvhet og hodepine, så skulle det ikke mye til for å overbevise dem om at kanskje masturbasjon bidro til deres ubehag, og at en mikstur kunne friske dem opp, skriver Laqueur. Etter få år kom det flere konkurrerende bøker og miksturer på banen. Her var det penger å tjene. Enkelte tjente enda gjennom å true kundene med å publisere navnene deres. Produkter som penisbur, gjerne med pigger eller elektrisk støt, ereksjonsalarmer og sovehansker var også innbringende. UTOVER 1700-TALLET sprer ordet onani seg fra kvakksalverbransjen og inn i leksika. I 1759 gir den anerkjente sveitsiske legen Samuel Auguste David Tissot ut «Onanismen», der han kunne fortelle sjokkerte lesere om en mann hvis uttørkede hjerne begynte å skrangle inne i kraniet etter for mange seksuelle utskeielser. En ny bestselger, utgitt i 35 opplag bare i Frankrike. For leger som var ute av stand til å behandle mange av datidas sykdommer, var onani en bedre forklaring å gi pasienten enn å innrømme egen utilstrekkelighet.Opplysningstidas intellektuelle, som Rousseau og Voltaire, engasjerte seg også i saken. Her var en form for seksuell nytelse de oppfattet som en avvisning av kultur og samfunn. «Onani representerte den mørke siden av opplysningstidas framkjempelse av retten til privatliv, frihet og nytelse. Ensom sex ble for det sivile samfunn hva kjønnsdriften hadde vært for kristendommen,» skriver Laqueur. Den kjente filosofen Immanuel Kant mente «selvmisbruket» var dypt umoralsk, verre enn selvmord. Selvmordet brøt bare med individets overlevelse, mens onanien gjorde narr av selve artens overlevelse. PÅ FÅ TIÅR FORFLYTTET teorien om onaniens vederstyggelighet seg fra britiske bakgater og inn i Europas intellektuelle parnasser. «En av de mest spektakulære tilfellene av intellektuell klatring i litteraturens annaler,» skriver Laqueur.Masturbasjon fikk skylda for tuberkulose, galskap, sviktende ryggrad, epilepsi, kviser, blindhet, svikt i nervesystemet, tretthet og dødsfall i ung alder. Ut over 1800-tallet blir det i USA og Storbritannia vanlig å omskjære guttebarn for å hindre dem i å onanere. Fortvilte foreldre festet trange penisringer eller kyskhetsbelter på barna sine for å unngå skadelig manipulering av penis. Enkelte barneleger anbefalte også fjerning av klitoris på jentebarn, og i 1894 blir 11 gutter innlagt på asyl kastrert for å få bukt med deres sykelige onani. Omskjæring av guttebarn er fortsatt utbredt i USA. J.H. Kellogg, skaperen av Corn Flakes, mente det fantes hele 39 symptomer på onani, blant annet dårlig holdning, stiv gange og frekkhet. Han anbefalte binding av hender eller sammensying av forhuden med sølvtråd for dem som ikke kunne holde seg. En diett med mye fiber, f.eks. stekte maisflak, ville også hjelpe. Hvis ikke det var nok, anbefalte han omskjæring uten bedøvelse for gutter, eller syrebehandling av klitoris for jenter.Ironisk nok ble en rekke kvinner behandlet ikke bare for, men også med masturbering på slutten av 1800-tallet. Kvinner som led av hysteri (latin for livmor) ble behandlet gjennom manuell stimulering i underlivet. Enten sto legen for stimuleringen selv, eller så ble det brukt en vann- eller strømdrevet vibrator. Slik unngikk man spenninger i underlivet som kunne lede til hodepine, galskap og hysteri. DEN NORSKE LEGESTAND var selvsagt fullt på høyde med sine internasjonale kolleger. I 1859 advarte Ludvig Dahl, vår første medisinaldirektør, mot onaniens farer. Skoleelevenes langvarige ro i sittende stilling førte til blodansamling i hode og underliv, som igjen stimulerte lysten til onani. Dahl mente innføring av gymnastikk i skolen ville hjelpe.Men kroppsøvingen var ikke helt ufarlig, den heller. Flere eksperter advarte mot klatring i tau, og i 1890 sender departementet ut et rundskriv som understreker at elevene må lære å klatre på en hensiktsmessig måte, og at øvelsene må overvåkes for å hindre utglidning. Nye rundskriv i 1906, 1915 og 1928 opprettholder synet. PÅ BEGYNNELSEN AV 1900-tallet begynte onanifrykten å dempe seg. Legene fant bedre forklaringer på tuberkulose, epilepsi, depresjoner og andre sykdommer som tidligere ble knyttet til masturbering. Studier viste at folk flest onanerte fra tid til annen, uten at verden gikk under av den grunn. I Norge sirkulerte skrifter som advarte mot onanismens farer til utpå 30-tallet. Da tar den seinere helsedirektør Karl Evang opp temaet i første nummer av Populært Tidskrift for Seksuell Oplysning, og slår fast at det ikke er skadelig. Førstenummeret av tidsskriftet blir en formidabel suksess med over 120000 eksemplarer utgitt. Men fortsatt hang mytene i. Freud mente onani blant voksne var et tegn på mangelfull utvikling, og kunne lede til angst, selvopptatthet, spiseforstyrrelser og skam. Det var seksualitetens svar på crack. Skittent, billig, farlig og avhengighetsdannende. Også denne myten sto for fall. De berømte Kinsey-rapportene, som ble publisert i USA på førti- og femtitallet, viste at masturbering var vanlig blant voksne. Jo høyere utdannelse, jo mer onanerte folk. Man verken døde eller ble dum av det. SÅ HVOR STÅR onanien i dag? Motstanderne er få og sære, som Carolas eksmann Runar Søgaard, som bekjemper onani med bønn i Sverige. Men skammen er der fortsatt. I filmer som «American Pie» og «American Beauty» framstilles mannlig onani som latterlig, et tegn på mannlig avmakt og utilstrekkelighet. - Generelt er masturbasjon en sjelden ting i vår tids samtaler om seksualitet, det er noe en helst ikke snakker om og er så ubehagelig at det bare kan tas opp under dekke av en spøk, sier Laqueur. DEN SEKSUELLE revolusjon og kvinnekampen gjorde kvinnelig masturbasjon til en markering av personlig frihet. Designerdildoer går sin seiersgang på homeparties landet rundt, men når så du sist en ukebladreportasje der menn diskuterte runking rundt stuebordet? - Man tenker at menn som masturberer ikke får seg noe annet. Onanien blir et substitutt, ikke noe fullverdig, sier sexologiprofessor Bente Træen.Hun mener onanien blir sett på som et symbol for mannens påstått ustyrlige drifter, en rak motsetning til jenters dydighet.- Det er kvinner som setter standarden for når sex er god og vakker. Og onani bryter med det. Kvinnelige homeparties med dildoer blir sett på som et tegn på sosial kompetanse, mens menn som prater om oppblåsbare Barbaraer og hvor mye de onanerer blir sett på som sosialt inkompetente, sier Træen.Thomas Laqueur mener masturbasjon fortsatt er et vanskelig tema for de fleste. - Selvtilfredsstillelse svever fortsatt som ingen andre former for seksualitet i vår alder i uvisshet mellom selvoppdagelse og selvopptatthet, lyst og utsvevelser, tilbaketrekning og ensomhet, uskyld og skam. bjorn.k.bore@dagbladet.no

TABU:</B> Denne annonsen for supermodellen Elle MacPhersons undertøysmerke vekket harme da den sto på trykk i Vogue. Myndighetene mente bildet antydet at modellen masturberte, og at bildet derfor var støtende. <br>Foto: AP/Scanpix

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer