Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Onsdagens bokutdrag

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Kl. 18.09: Det tar minst to timer å pakke bilen til reisen nordover til svigerforeldrene mine. Den første timen setter Richard sammen et pent puslespill av babytilbehør i bagasjerommet. (Ludvig XIV hadde mindre bagasje enn Ben.) Så kommer øyeblikket da han må finne nøkkelen til bagasjeboksen som ligger oppå taket av bilen som en båt med bunnen i været. «Hvor har du lagt den, Kate?» Etter ti minutter med banning og tømming av hver eneste skuff i huset, finner Richard nøkkelen i jakkelommen sin. Etter at Rich har bedt meg om å sette ungene i bilen «med én gang», følger tjue minutter med febrilsk utpakking fordi han «bare må forsikre seg om» at han har pakket ned steriliseringsapparatet som han er «bombesikker på» at han klemte ned ved siden av reservehjulet. Dette etterfølges av rasende omstabling, understreket av en del «faen i helvete!»-utbrudd, mens tingene blir skviset oppå hverandre og restene blir stappet i alle disponible rom innimellom føtter både foran og bak. Det lettstelte stelleunderlaget, den lettoppstilte reisebarnestolen sammen med den sinoberrøde lettmonterte reisesengen. Babysmekker, grøtboller med Thomas-toget på. Sengetøy. Teppet til Emily – et tragisk gult ullstykke som ser ut som om det er blitt overkjørt flere ganger. Vi reiser alltid av gårde med et helt bestiarium av nattlige trøstere: Bens kjære Ruu, en sau, en flodhest med ballerinaskjørt, et pungdyr som er en uhyggelig Roy Hattersley-etterligning. Smokkene til Ben (må for enhver pris skjules for Richards foreldre). Overraskelseshamsteren til Emily er stuet vekk i bagasjerommet. Emily og Ben er bundet fast til stolene sine i baksetet som kosmonauter som venter på utskyting, og den tilfredse småkranglingen deres blir snart avløst av slåssing på tørre nevene. I et svakt øyeblikk – når har jeg et sterkt øyeblikk? – har jeg åpnet den sjokoladenisseesken det var meningen skulle åpnes 1. juledag, og gitt dem et par biter med papir rundt, for å få dem til å roe seg. Resulatet er at Emily, som hadde på seg en hvit pysjamas for femten minutter siden, nå ser ut som en dalmatinerhund med en mørkebrun mule rundt munnen og sjokoladeflekker overalt ellers. Richard, som i elleve og en halv måned av året har en heroisk likegyldighet i forhold til renhet og hvordan avkommene hans generelt tar seg ut, spør meg plutselig hvorfor Ben og Emily er så skitne. Hva kommer moren hans til å tro? Jeg tørker barna med reisevåtservietter. Vi har tre timer foran oss på A1. Bilen er så fullstappet at den vugger som et skip. «Er vi i England ennå?» krever en skeptisk stemme i baksetet å vite. «Ja.» «Er vi ikke kommet til bestemor ennå?» «Nei.» «Men jeg vil til bestemor.» Innen vi har kommet til Hartfield, har begge barna fremført en fuge av skriking og klynking. Jeg sveiver i gang Carole King-kassetten og Rich og jeg synger støtvis i vei. (Rich er diskant-eksperten, mens jeg tar meg av Jessye Norman-delen.) Idet vi nærmer oss Peterborough, tretten mil utenfor London, klarer en liten, nagende tanke å bukte seg ut av komposthaugen som for tiden utgjør innholdet i hodet mitt. «Rich, du husket å ta med Ruu?» «Jeg visste ikke at det var meningen at jeg skulle huske å ta med Ruu. Jeg regnet med at du husket på Ruu.» SOM ALLE ANDRE familier har familien Shattock sine juletradisjoner. Én tradisjon er at jeg kjøper alle presangene til vår side av familien og jeg kjøper alle presangene til barna våre og de to fadderbarna våre og jeg kjøper presanger til Richard og til Richards foreldre og broren hans Peter og Peters kone Cheryl og de tre ungene deres og Richards onkel Alf som kommer kjørende fra Matlock annen juledag hvert år og er opptatt av rugby og bare liker myke sjokolader. Hvis Richard husker det, og han er avhengig av lange åpningstider, kjøper han en presang til meg. «Hva har vi kjøpt til pappa, da?» spør Rich på vei opp til Yorkshire. Det ekteskapelige vi, som betyr du som betyr jeg. Jeg kjøper gavepapiret og tapen og pakker inn alle presangene. Jeg kjøper julekortene og et svært ark med frimerker. Innen jeg har skrevet alle kortene og forfalsket signaturen til Rich og skrevet noe kjærlig, men sorgløst om tiden som flyr og at vi selvsagt skal la høre fra oss i det nye året (løgn), er det for sent å sende med B-post, så jeg stiller meg i køen på postkontoret for å sende kortene med A-post. Så kjemper jeg meg gjennom mathallen i Selfredges for å kjøpe ost og de små florentinerne som Barbara liker så godt. Og så, når vi kommer fram til Barbara og Donalds hus, pakker vi sakene våre ut av bilen og legger alle presangene under treet og setter maten og drikkevarene på kjøkkenet og de sier i kor: «Å, Richard, takk for all vinen. Du behøvde ikke å streve med alt det der.» Er det mulig å dø av utakknemlighet? Midnattsmesse, St. Mary’s i Wrothly Gresset i parken er så fullt av is i natt at det nesten er musikalsk: Vi klinker og klimprer oss fra Shattocks gamle mølle til den bitte lille Norman kirke. Benkene er smekkfulle, luften tett og klam med en eim av alkoholånde. Jeg vet at du skal mislike fyllikene som bare går i kirken denne ene gangen i året, men mens jeg står her ved siden av Rich, tenker jeg hvor godt jeg liker dem, til og med misunner dem. De bråkete forsøkene deres på å være stille, følelsen av at de har kommet hit for å få varme og lys og litt godhet fra menneskene. Jeg klarer å holde meg, jeg gjør faktisk det, til vi kommer til den linjen i «Å Betlehem, du vesle by» da jeg må presse begge hanskene mot øynene: «Søv småborn inn med hand mot kinn i denne seine kveld.» Les videre i morgen! Her finner du alle utdragene.