Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Onsdagens bokutdrag

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Kl. 16.00: Selskapet til Ben er fullt av Paulas praktikantvenninner med deres betrodde, flere som jeg ikke kjenner igjen. De er en del av hans liv uten meg. Når disse fremmede jentene sier navnet hans og sønnen min stråler av glede, føler jeg et stikk av – hva, da? Hvis jeg ikke visste bedre, hadde jeg kalt det samvittighetsnag. I stuen sitter en håndfull ikke-arbeidende mødre i livlig samtale om en lokal barnehage. Det virker som om de knapt legger merke til ungene sine som de behandler med en misunnelsesverdig usynlig hånd, som viderekomne vekselryttere, mens Dårlige Mødre som meg, gir våre skrikende avkom for mye oppmerksomhet. Det er en trykkende avstand mellom de to typene mødre som av og til gjør det vanskelig for oss å snakke sammen. Jeg mistenker den ikke-arbeidende moren for å betrakte den yrkesaktive moren med misunnelse og frykt fordi hun tror at den yrkesaktive moren har sluppet godt fra det, og den yrkesaktive moren betrakter den ikke-arbeidende moren med frykt og misunnelse fordi hun vet at hun ikke har sluppet godt fra det. For å holde det gående i hver rolle må du overbevise deg selv om at alternativet er dårlig. Den yrkesaktive moren sier at jeg kan bli en bedre mor for mine barn fordi jeg har realisert meg selv. Og av og til tror hun kanskje til og med på det. Moren som blir hjemme, vet at hun gir ungene sine et forsprang, noe hun kan klamre seg til når smårollingen din har tømt koppen med juice over den siste rene T-skjorten din. Skjønt her på kjøkkenet finner jeg trøst i selskap med en håndfull fortrolige kvinner, de fillete restene av min opprinnelige barselgruppe. Utrolig å tenke på at vi har kjent hverandre i over fem år nå. Judith, den trinne brunetten borte ved mikrobølgeovnen, var patentingeniør før. Gikk tilbake til jobb i et par år, men så en dag oppdaget hun hundehår i bagasjerommet på Peugeot’en. Problemet var at de ikke hadde hund. Sa til seg selv at det var ingenting å bekymre seg for, inntil den gnagende fornemmelsen i magen hennes drev henne til å smette ut fra jobb en dag. Hun parkerte utenfor sitt eget hus og fulgte etter praktikanten til en leilighet i en sidegate til Holloway Road. Bak den ulåste døren fant hun Joshua i et hjørne bak et kamingitter, passet på av en schæfer, mens praktikanten Tara forlystet seg i rommet ved siden av, med en kjæreste som hadde en Metallica-tatovering på en av sine pumpende rumpeballer. Vi sa til Judith at hun hadde hatt fryktelig uflaks. Et enslig råttent eple i hele praktikantkurven. «Men hva om han noe, Kate?» snufset hun i telefonen. «Josh så ingenting, Judy, han var jo ikke der engang. Og de husker ikke en døyt før de blir fem.» Men Judith tok aldri sjansen på barnepass igjen. Den gang sønderrev vi hjernen vår hver gang vi kom hjem og oppdaget en ny kul eller et skrubbsår på barna våre, så vi visste at hun plaget seg selv med tanken på at hundens kjeve var så nær ungens ansikt. Slike ting skjedde; det var det faktum at det skjedde uten at du så det, som gjorde vondt. Og så var det den hemmelige overbevisningen, som aldri ble snakket om, at du skulle ha rukket fram før. Nådd fram til bordhjørnet før hun slo pannen sin, til asfaltflaten før det lille kneet hans. Awacs, er det ikke det flyvåpenet kaller det? Naturen utstyrer Mor med et forvarselsystem, og Mor er overbevist om at ingen vaktpost eller mann kan måle seg med hennes hurtighet eller forutanelser. Judith protesterte ikke da mannen hennes Nigel sa at han, da han var under et stort press i banken, ville ha behov for å ta en skiferie mens Judith fortsatte å slappe av hjemme sammen med tre barn under fire år. (Tvillingene ble født like etter at praktikanten sluttet.) Den Judith som jeg kjente først, ville bedt mannen dra et visst sted, men den Judith hadde forsvunnet for lenge siden. Resten av oss holdt stand en stund i den tro at vi hadde blitt utdannet til noe bedre enn skånsom oppvarming av barnemat. Men så ga vi opp, en etter en. «Å gi opp», er det ikke det de kaller det? Vel, jeg kaller det noe annet. Å gi opp høres ut som en kapitulasjon, men dette var hederlige kamper som ble kjempet på en tapper måte og ikke uten skade. Ga mine nybakte medmødre opp jobben sin? Nei, jobben ga opp dem, eller gjorde det i det minste umulig for dem å fortsette. Karen – hun gir Ella gelé med en skje –oppdaget at hun var blitt satt ut av spill i regnskapsbyrået hun jobbet i, etter at det var gjort klinkende klart – med diskré nikk og vink – at hun ikke ble betraktet som partnermateriale etter at hun fikk Louis. Da hun hadde hatt øynene borte fra karriereveien i et par måneder, hadde hun oppdaget at hun befant seg på mammastien. (Mammastien ser ut som en hovedgate; du kan kjøre mange mil bortover den før du merker at du er på vei mot ingen steder.) Karen tenkte at hun kunne gjøre jobben sin på fire dager og ha én dag hjemme; sjefen hennes var enig, og det var det som var problemet. Han sa at hvis Karen klarte det, ville dette skape «en tvilsom presedens». Det rare er at da jeg i begynnelsen trodde at det å ha spedbarn ville være den vanskelige biten, at hvis jeg bare klarte å karre meg gjennom de første, forvirrende ukene, så ville alt bli normalt igjen. Men det blir verre. Når de er seks måneder gamle, kan de ikke fortelle deg at det er deg de vil ha engang. Fem og et halvt år etter at barna våre er født, er bare tre av vår opprinnelige gruppe på ni fremdeles i jobb: Caroline er grafisk designer som jobber hjemmefra, så hun gjør alt arbeidet når Max er på skolen. Hun kunne ikke komme i dag fordi hun legger siste hånd på en brosjyre for IBM. Alice – søtt ansikt, ravnsvart bobfrisyre, skinnvest, der borte ved vasken – gikk tilbake til jobben som dokumentarfilmregissør som vant priser for å ha snust opp korrupsjon høyt oppe i samfunnet og et eget slags trøstesløst mismot lenger nede. Hver kveld hun kom sent hjem fra redigeringsrommet, bar Alice en sovende Nathaniel inn i sengen sin. Når skulle hun ellers få holde ham? Det skulle bare være for en liten stund, bare mens han var liten. Men Nat skjønte ikke at leieforholdet i paradis var kort: Snart sov han over hele bredden av sengen, mens han tvang moren og faren sin ut i smale kister på hver sin side. Da Jacob kom, tok Alice ham også opp i sengen sin. Like etterpå dro partneren hennes, Don, hjemmefra, viste til en nitten år gammel researcher og uforenlige sovearrangementer. Jeg betrakter Alice nå, mager som en narkoman. På avstand ser hun like ungdommelig ut som første gang vi møttes, men på nært hold ser du hvordan moderskapet har stjålet hennes ungdoms vår: Det er som om guttene bokstavelig talt har sugd blodet ut av henne. Hun har kanskje en Bafta-pris, men sønnene hennes er enda mer krevende om natten enn det talentet hun hegner om om dagen, og hvordan skulle hun få tid til å treffe en ny mann, selv om det var en der ute som var villig til å overta en annen manns 124 ustyrlige avkom? Hun leser tankene mine og sier med et stramt smil: «Jeg bruker ikke annet stoff enn guttene mine, Kate.» Jeg legger hånden min på den gylne kloden til min egen gutts hode. En klump med sjokoladerisboller bygger rede i det venstre øret hans. Tid for å synge Happy Birthday. Paula frembringer en lighter fra lommen sin for å tenne lysene (Gud, hun røyker vel ikke nå, gjør hun?). Jeg bærer kaken bort på bordet. Bens øyne er våte av forundring, mine av sorg: Er dette siste gang jeg ser en av ungene mine fylle ett år? Og hvor mye av dette første året har jeg virkelig sett? «Å, Kate, du burde ikke ha gjort deg så mye bry,» sier Alice med hevede øyenbryn mens hun gestikulerer mot Teletubby-kaken. «Dårlig mor,» sier jeg til henne over bordet, uten en lyd. Hun ler og hvisker tilbake: «Jeg også.»

    Må huske Lus, ost, Valentin-kort.
Les videre i morgen! Her finner du alle utdragene.