Operaens herre

Tom Remlov har tilstrekkelig skuespillertalent til å vite at publikum bør slippe å betale for å se ham.

-  ISTEDENFOR DANNELSE kan jeg si respekt for dannelse. Det er en dannet måte å si det på.

Tom Remlov hilser blidt. Midt i lista over kvaliteter han fikk med seg fra interiørarkitekthjemmet på Eiksmarka, forstyrres den nye operadirektøren av nok en av oslorestauranten Lorrys tallrike gratulanter.

-  Jeg fikk med meg en sans for vakre ting, en sans for proporsjoner - en videreutvikling av det som er vakkert, fortsetter han så.

-  En interesse for bøker, for meningsutveksling og samtale. Jeg fikk også med meg - og dette er slikt man i vårt land ikke har lov å påberope seg med egen røst - en relativt høy personlig moral. Min far mistet tre fjerdedeler av vennekretsen sin ved å eksponere skattesviket som foregikk i de kretser.

Året Remlov tok artium ved Forsøksgym, den eksperimentelle skolen 18-åringen selv hadde vært med på å grunnlegge og reiste Skandinavia rundt og foredro om, holdt hans far, Bonytt-grunnlegger Arne Remlov, et foredrag i Rotary om viljen til skattesnyteri i det innflytelsesrike sosiale sjiktet Remlov-familien var del av. Ordene endte i Dagbladet.

-  Han og min mor mistet en brorpart av sin vennekrets. Det ble sett på som helt utilbørlig. Det fikk konsekvenser for måten jeg reiste til utlandet på etter artium. Tanken var egentlig å mønstre på et skip til Japan og haike hjem. Men da var det plutselig stengt dør. Min far fikk lide til sin dødsdag.

Remlov oppdaget en egenskap hos sin far som han har anstrengt seg for ikke å arve.

-  Min far forble nokså uforsonlig. Det er det verste jeg støter på.

REMLOV HEVDER selv å dyrke evnen til forsoning. Det er muligens nødvendig for en mann det i alle år har blåst så friskt rundt. Som teatersjef på Den Nationale Scene oppnådde han legendariske publikumssuksesser som den åtte og en halv time lange oppsetningen av «Hellemyrsfolket» («det går fortsatt en råk i Bergen mellom dem som så det og de som ikke så det»), og som Norsk Film-direktør kjempet han for «Heftig og begeistret». På den annen side er det ikke mange kulturledere som har mottatt like mye høyrøstet kjeft som Tom Remlov.

-  Forstår du at du oppleves som kontroversiell?

-  Jeg gjør for så vidt det. Jeg tror noe av grunnen er at jeg blir veldig engasjert. Jeg pålegger meg å være tydelig, og jeg ljuger ikke. Det kan gjøre at man framstår som steil, og havner i posisjoner som ikke er comme-il-faut.

Meningsutveksling er blant Remlovs favorittord. Han mener det kjennetegner ham som sjef.

-  Jeg er meningssterk, i betydningen at jeg kan bli utålmodig av reservasjoner eller uvilje jeg ikke ser grunnen til. Og da skal det ikke gå mange sekundene før man framstår som autoritær. Men det vil jeg veldig sterkt mene ikke er et dekkende bilde. Jeg legger ikke folk for hat eller bærer nag. Men jeg kan bli forbannet og skuffet og lei meg.

-  Har du fiender?

-  Jeg opplever at jeg har folk som ikke liker meg. Som ikke har sans for meg, og kanskje heller ikke tro på meg. Noe annet ville være veldig rart. Meningsutveksling betyr også meningsforskjeller.

I tillegg er han en «veldig detaljinteressert» sjef, som «synes alt er viktig».

-  Det var som en sveitsisk regissør jeg brukte i Bergen sa: Det finnes ingen tilfeldigheter i kunsten.

-  En form for perfeksjonisme?

-  Ja. Og den er sikkert jævlig irriterende. Mine studenter på Lillehammer har fått vite til de husker det at kontrollfrik er en hedersbetegnelse for en produsent.

-  Liker du å undervise?

-  Veldig godt. Det er jo også meningsutveksling. Å få lov mot betaling å oppføre seg som Sokrates må være en drøm for mange.

Det samme kan man ikke si om direktørjobben i Norsk Film, der Remlov i seks år kjempet mot sin egen avvikling.

-  Om styret hadde visst hvor politikerne og embetsverket ville med filmpolitikken, skulle de ikke ansatt meg, sier Remlov.

-  Da ville de ansatt en annen. Slik det var, ble jeg en bremse for en utvikling som ikke lot seg stanse. Det var veldig mange bratte, glatte bakker. Det ble så mye mindre moro enn jeg hadde trodd.

REMLOVS ER en familie med maritime tradisjoner. Men det var broren, ikke Tom, som dro til sjøs.

-  Jeg blir sjøsyk. Så det var kanskje en mening med det. På samme måte som at jeg ikke liker dogmefilmer. Jeg må enten se ned eller gå. Jeg kan godt rasjonalisere dette til en bunnsolid ideologi om hvorledes kunstverk bør skapes. En dogmescene, som fremmes som veldig fri og umiddelbar, er strengt tatt jævla autoritær. Du blir et ufrivillig offer for kameraoperatørens gjøren og laden. Så man kan godt psykologisere min sjøsykdom: Jeg liker ikke i den grad å bli «taken for a ride». Å bli herjet fritt med, det plager meg.

Han smiler.

-  Men på kjøkkenet liker du det?

Et langt liv som arbeidsnarkoman ungkar har ført til at Remlov er en notorisk udugelig kokk.

-  Det har noe med å forstå sin begrensning. Så der gjør jeg meg til en villig tjener. Dessuten er jeg fryktelig ryddig. Jeg blir helt gæren av rot. Jeg blir veldig forstyrret og urolig av det.

Godt, da, med en far som visste hvordan ting skulle gjøres.

-  Jeg var i såpass sympati med min fars profesjonelle virke at ...

Remlov tenker seg om.

-  ... jeg ikke syntes det var noe unaturlig at han spilte inn hvorledes jeg skulle utstyre mitt hjem.

-  Han var med på å innrede leilighetene dine?

-  Absolutt. Både i Bergen og Oslo var han viktig. Vi kranglet jevnlig. Han var minst like sta som jeg er.

Den dag i dag elsker Remlov å lese sine manus foran peisen i den høyryggede Carl Malmsten-gyngestolen han i sin tid smeltet sin fars hjerte ved å ønske seg.

-  Det var den han ville valgt. Men nå er det kjæresten som sitter i den beste stolen.

KJÆRESTEN ER P2-sjef Herborg Bryn, kvinnen som forandret Remlovs liv da han fikk henne som bordpartner i en middag for fem år siden. Siden den kvelden har det vært de to.

-  Jeg visste om henne. Jeg hadde ikke egentlig truffet henne, men sett henne i øyekroken både titt og ofte.

Kvelden de møttes, var Remlov nettopp sluttet i Norsk Film.

-  En veldig lang livsfase var fullført. Jeg hadde vært sjef sammenhengende i nesten 18 år. Jeg hadde vært gift med jobben. Det å tillate seg å innlemme et annet menneske helt og holdent i sitt liv og gjøre krav på å få være innlemmet i dette menneskets liv, hadde ikke vært anstendig. Jeg hadde tatt et valg som gjorde at jeg ikke ville vært en fullverdig partner.

Han tar en pause.

-  Dette høres sikkert veldig rart og jævla rasjonelt ut for mange. Men for mitt vedkommende er det helt reelt.

-  Du har insinuert at i å være arbeidsnarkoman ligger et element av flukt?

-  Selvfølgelig. I det øyeblikk det er et arbeid og en posisjon du synes du behersker. Å være sjef gir fryktelig mye tilbake. Du oppnår resultater, får beundring.

-  Hvor lenge var det siden du hadde hatt et slikt forhold?

-  I hvert fall tyve år siden. Men det var ikke av den art. Dette visste jeg mer eller mindre fra dag én. Dette var for resten av livet. Det har jeg aldri visst før.

SAMMEN HAR paret kjøpt en gammel veivokterbolig på Hadeland, der Remlov får utfolde sine praktiske talenter.

-  Jeg vil nødig ha det framstilt med noe hånflir. Jeg kan både skru og sage og male, jeg. Jeg liker praktiske sysler. Jeg er fryktelig god til å stable ved. Er det noe en behersker, fører det fort til en pasjon. Jeg tenker godt når jeg hogger ved. Lukter godt gjør det. Sanselig er det.

-  Hva annet gjør du for å la tankene fly?

-  Jeg liker godt å gå. Det er noe av attraksjonen ved jakt. Da bedriver jeg det Nietzsche har hjulpet meg å benevne, nemlig tankegang. Da jeg løp var dét veldig befordrende for tanken.

Så langt drev Remlov det før en kneskade stoppet løpingen, at han har fått en topp i Bergen oppkalt etter seg. Sammen med de andre løperne i «Shakespark» nådde han stadig «Remlovtoppen». Men skiltet har ikke fått stå i fred.

-  Det har åpenbart vært en motkampanje, for skiltet er blitt revet tre ganger. Men nå står det i fjellveggen. Spørsmålet er når navnet kommer på kartet.

Som jeger har han ikke gjort det like skarpt. I løpet av atskillige år har Remlov bare felt én rype. Dét er imidlertid en mer enn hans medjeger («han fyrer løs, jeg skyter bare når jeg treffer»).

-  Det var en yndlingsforlystelse for min far å snakke nedsettende om jakt. Han mente at det fantes andre verdier enn sånn mannebravura. Det var jeg lenge enig i. Det er en kilde til noe sorg at jeg begynte med dette etter han døde. Jeg skulle gjerne fortalt ham om det.

TOM REMLOV VAR en fremmelig ung mann som ofte og gjerne torturerte sine lærere. En sommer satte han seg ned og leste Det Nye Testamente, bare for å kunne irritere læreren om høsten. «Bøllete», kaller han det. På Forsøksgym lærte han det meste om meningsutveksling - «inntil det absolutt utmattende» - og om frihetens grenser. Som tenåring spilte Remlov dessuten i flere av filmene til sin nabo, Arne Skouen. Sin største rolle hadde han imidlertid som ungdomskriminell i en propagandafilm av Ola Solum.

-  Jeg var biltjuv. Det var der jeg lærte å kjøre bil, 14 år gammel. Fortsatt har jeg ikke lappen, sier Remlov.

-  Jeg ble faktisk headhuntet fra skoleteatret. Men det er en grunn til at broren min er skuespiller, og ikke jeg. Jeg ville ikke havnet i teatret uten Kai. Er det ikke som med brødrene Flo, da? Jeg vet jo ingenting om dem, selvfølgelig.

Remlov ler.

-  Kai spilte teater, jeg hjalp til og tok betalt av naboen. Så hadde jeg sjefsevner, eller - nykker, da, og ble teatersjef.

-  Er det bare en myte at du hadde en liten rolle i alle filmene du produserte?

-  Jeg er blitt enig med meg selv og angjeldende regissør at det skal forbli en hemmelighet der hvor jeg ikke var med. Noe moro skal man jo ha.

Mest fornøyd er Remlov med rollen i Unni Straumes «Avsporing», verket han kaller «En liten erotisk skisse på metroen i Paris, tilvirket av ledende krefter i norsk film».

-  Har du skuespillertalent?

-  Jeg har tilstrekkelig talent til å vite hva det går ut på. Følgelig har jeg også tilstrekkelig talent til å vite at talentet er så begrenset at folk skal slippe å måtte betale for å nyte det.

ETTER FORSØKSGYM la Remlov ut på en langvarig dannelsesreise til Øst-Europa og Midtøsten, der han engasjerte seg i å smugle ut en bulgarsk studentleder, drev veiarbeid i Israel og fryktet for sitt liv etter først å ha blitt tatt av tidevannet og siden arrestert av PLO i Amman. Remlov ble ført til et øde område utenfor byen, og framstilt for selveste Yassir Arafat.

-  Han spurte hva som drev oss. Så fortalte jeg at jeg bare var veldig interessert i den politiske problemstillingen og hadde vært involvert i Palestina-bevegelsen før jeg dro. Jeg visste ganske mye om det. Han var uhyre veltalende. Dagen etter ble vi geleidet til flyktningleirer for å få belyst problemstillingen. Jeg mener at jeg skrev en lang artikkel enten til Dagbladet eller Morgenbladet om det. For jeg gikk og drasset på en Olivetti gjennom hele turen.

-  Veldig romantisk?

-  Så romantisk som det kan få blitt. Jeg skrev ikke noen surrealistisk roman. Men jeg skrev både fra Prag og Bucurest og Israel.

Etter et mellomspill hjemme i Norge forlot Remlov på ny hovedstaden, denne gang til fordel for London og «et liv som strebende kunstner».

-  Jeg vet ikke om dette tåler trykk. Men jeg dro til England fordi jeg ble urolig av hvor glatt det gikk her hjemme. Da jeg kom tilbake fra haiketuren begynte jeg på litteraturvitenskap. Før jeg hadde snudd meg var jeg redaksjonssekretær i Pax. Jeg hadde ikke bedt om jobben engang, men jeg hadde gitt ut ei bok der året før jeg dro.

Noen roller på Oslo Nye fulgte. Medlemskap i gruppa som startet Teatret Vårt i Molde.

-  Og da kunne jeg egentlig bare fortsatt den veien. Det gjorde meg virkelig dypt usikker. Jeg var ute etter å vinne fram helt på egen kjøl, ikke å bli dyttet fram i første rekke fordi jeg hadde gjort noe annet eller tilhørte et visst sjikt.

Gjennom åtte år i London studerte Remlov regi og arbeidet som friteaterskuespiller, avisskribent og universitetslærer i norsk.

-  Så begynte det å bli mer og mer meningsløst å bli der når mulighetene hjemme ble så store.

DA STYRELEDEREN ringte og tilbød ham operajobben, visste Remlov egentlig allerede at han hadde fått den. Han hadde forstått det på vei ut etter den siste samtalen med styret. Han takket ja umiddelbart.

-  Men hvis man ikke også blir fælen av å få en sånn utfordring, er realitetssansen så svak at man ikke burde fått jobben. Unnskyld at jeg uttrykker meg på den måten, det er min lange anglosaksiske forankring som gjør at syntaksen blir slik.

-  Det er helt i orden.

-  Når man leser Shakespeare ofte nok og lenge nok havner man der. Det blir naturstridig å komponere setninger hvor det forløsende ord ikke ligger til slutt. Men i hvert fall - man blir jo fælen. For det er en kjempeutfordring. Jeg skal tilbakelegge en læringsdistanse som både er lang og bratt.

-  Du har ingen opera- og ballettbakgrunn?

-  Absolutt ikke. I det øyeblikk du får en som har den typen operakunnskap som jeg har teaterkunnskap, ville du ikke kunne ansatt en operasjef. Da ville ikke jeg kunne la være å overprøve vedkommende og breie meg på alle mulige måter. I all beskjedenhet synes jeg styret har valgt ganske nær sin egen stillingsbeskrivelse.

I ÅR FYLLER Remlov 58. Men han kjenner seg ikke gammel, og hevder at å bli eldre slett ikke plager ham. Det er tross alt ikke så mange år siden han lot seg akttegne, et samarbeid som ifølge Remlov resulterte i 100 000 kroner i inntekt for kunstneren.

-  Jeg synes ungdom er et oppskrytt fenomen. De har min dypeste sympati, selv om jeg av og til synes de er jævlig uspiselige. Samtidig er jeg fostret i ei tid da grunnen for god helse ble lagt. Jeg har ikke spist barkebrød, men det er pokker ikke langt unna.

Om operajobben likevel blir Remlovs siste lederstilling? Han tenker seg om.

-  På samme måte som jeg synes at en leder ikke har lov til å si at han er sliten, annet enn til sin partner en søndag morgen, kanskje, har jeg en eim av teatral overtro som forbyr meg å si at noe er det siste av noe som helst.

-  Hvor forfengelig er du?

-  Brukbart. Så jeg holder meg ren og pen i tøyet.

Remlov foretrekker fortsatt å handle sine mange slips hos London-stormagasinet Harrod\'s. Hva han ler av? Verbal humor og Anton Tsjekhov. Ironi, derimot, er noe han ofte mener «burde reguleres vekk». Remlov synes i det hele tatt at det reguleres altfor lite i Norge («for å bli helt populær: Jeg mener for eksempel at man skulle brukt reguleringsmuligheten til å forlange at alle fotballkamper overføres gratis på nasjonalt tv som forutsetning for å få lov til å samle så mange mennesker»). Men noe parti har han aldri vært medlem av, og noen utpreget religiøs mann er han ikke.

-  Hvis jeg skal flotte meg litt: Om noe bør jeg vel kalles en panteist. Jeg tror på her og nå. Det er det som er rypejaktens egentlige kjerne. Man må koble seg helt og holdent på det landskapet man er i, lukke alt annet ute. Det er religiøst. Det er dét jeg gjerne skulle fortalt min far om, sier Remlov. Han leter etter en av sine mange velformede setninger:

-  Rypejakt er det nærmeste vi kommer buddhistisk livsførsel i Norge.