Operasjon dachsverk

Før avlivet vi syke kjæledyr, nå tar vi opp lån for å gi dem kirurgisk behandling.

En bitte liten kropp ligger utstrakt på operasjonssal 1. Pasienten har slange ut av munnen og maskiner rundt seg som piper og lyser. En assistent overvåker livsfunksjonene. Puls, blodsukker, temperatur, oksygen- og CO2-metning. To grønnkledde menn bøyer seg over den spinkle skapningen i lyset fra sterke lamper. Øynene deres blir smale over munnbindene. Så mysende små er organene de skal operere i. Et eneste feilskjær med skalpellen vil være fatalt.

Scenen kunne vært hentet fra Rikshospitalets intensivavdeling. Det er den ikke.

Vi befinner oss på Oslo dyreklinikk, Norges største i sitt slag med 30 ansatte og tre operasjonsstuer.

På bordet ligger en leversyk dvergdachs fra Stavanger.

– Det er ufattelig hvilke smerter dette dyret har hatt. Hun har vridd seg i plysjsenga si. Hun har hylt.

Matmor Berit Hansen (67) forteller om den morgenen det gikk opp for henne og mannen Hans (69) at noe var alvorlig galt med lille Lazuli (1). Som vanlig kom matfar for å hente dachsen i buret.

Der lå hun. Livløs, med slim fra snuten. Først fryktet de at hun hadde spist giftige syrinblader.

– Men vår lokale doktor dyregod mente det kunne være noe enda verre. Vi ble sendt til Veterinærhøgskolen for utredning og de rekvirerte oss videre hit, oppsummerer Berit mens Hans stryker hånden varsomt over brunrød pels.

Det er en snau time til operasjonen og Lazuli har fått likegladsprøyte, men er fortsatt ved bevissthet.

– Diagnosen er såkalt levershunt. En medfødt feil leder blodet utenom levra, sånn at næringsstoffer ikke blir tatt opp og giftstoffer ikke blir filtrert ut av kroppen. Dermed oppstår sentralnervøse symptomer, forklarer veterinær Fridtjof Emsell Larsen.

Da Lazuli omsider kom seg på beina igjen etter kollapsen, fortsatte hun å oppføre seg besynderlig. Dachsen beveget seg i sirkel, kastet opp og gikk på vegger. Uten behandling ville hunden hatt maksimalt ett år igjen å leve.

Hans grøsser.

– Dyrlegen hjemme på Tu sier at hun er heldig som fikk oss som eiere. Hadde hun kommet til andre mennesker, ville hun kanskje allerede være avlivet, sier han.

– Stakkars lille venn, nå må du være tapper, sier Berit med babystemme.

Lazuli titter opp på henne med tunge øyelokk. Så tisser hun på gulvet, omtåket av bedøvelsen. Og siger sammen.

I bagasjen har hunden med seg halvannen liter Olden flaskevann. Matmor mener at vannet i Oslo har for dårlig kvalitet. I de fem dagene den lille pasienten skal være innlagt, forbyr hun dyrepleierne å gi den firbeinte vann fra springen. Yndlingsretten hennes er pannekaker. Hvis hunden ikke vil spise vanlig fôr, får de beskjed om å prøve det.

Klinikken har på sin side sørget for andre viktige forsyninger: Inne på operasjonssalen ligger en pose med 500 milliliter blod klar, tappet fra schæferen Yannick i går, i tilfelle Lazuli skulle få behov for overføring.

Operasjonen dachsen skal igjennom er langt ifra risikofri.

– Denne typen inngrep har ti prosent dødelighet. Postoperativt er det også fare for komplikasjoner, sier Fridtjof Emsell Larsen.

Han kan ikke gi noen garantier. Verken for at dyret overlever. Eller at det blir friskt.

Uansett koster behandlingen 20 000 kroner. Inkludert prøver og utredninger har ekteparet Hansen brukt til sammen 55 000 kroner på å redde Lazuli. Forsikringsselskapet dekker 15 000, resten må de betale av egen lomme.

– Det er prisen for ekte kjærlighet, mener Hans.

Matfar smiler i skjegget.

– Man skulle visst hvor glad man blir i disse små, før man skaffet seg dem.

Norske hjem huser 715 000 katter og 435 000 hunder. Årlig investerer vi to milliarder kroner i fôr og utstyr til kjæledyra våre. I tillegg kommer anslagsvis 800 millioner til medisinske utgifter. Da norgeshistoriens første hjerneoperasjon på en hund ble utført på golden retrieveren Nikita (8) i Bergen i fjor vår, var det bare den hittil siste i rekken av grensesprengende medisinske behandlinger av kjæledyr som er blitt foretatt de siste åra. President for Den norske veterinærforening Marie Modal forteller om en eksplosiv etterspørsel i markedet:

Etter CT-screening for å oppdage tilløp til svulster så tidlig som mulig. Cellegift til kreftsyke hunder. Grå stær-operasjoner. Innsetting av kunstige hofter. Ja, sannsynligvis snart også etter nyretransplantasjoner, som for lengst blir gjort mellom katter i USA, i prisklasse rundt 200 000 kroner.

– For bare ti år siden var alt dette utenkelig. I dag er terskelen for avliving blitt mye høyere, i noen tilfeller kanskje for høy, sier Modal.

Flere ganger i måneden må hun snakke lenge med dyreeiere som av ren kjærlighet ikke klarer å ta farvel. Hun mener at revolusjonerende nye medisinske muligheter også innebærer et nytt ansvar for veterinærene.

– Det er viktig at vi som yrkesgruppe selv tør å ta debatten om hvor langt vi skal la oss pushe. At vi har teknologi og kompetanse til å diagnostisere, operere og medisinere våre firbeinte familiemedlemmer, betyr ikke at vi alltid skal ha viljen til å gjøre det, sier hun.

Rådet for dyreetikk, oppnevnt av Landbruksdepartementet, har allerede tatt fatt i problematikken. I uttalelsen «Grenser for etisk forsvarlig veterinærbehandling av dyr» skriver de:

«For enkelte har det å opprettholde kjæledyrets liv fått en så stor verdi i seg selv, at livet nesten uansett vil være å foretrekke framfor døden. Et stigende antall mennesker er villige til å betale store summer for å kunne tilbringe noen måneder lengre tid sammen med sitt kronisk syke kjæledyr».

Og videre: «Det er ikke uten videre gitt at en slik utvikling gagner dyrene. Man kan lett tenke seg situasjoner der dyrets, eierens og veterinærens interesser ikke er sammenfallende».

Spørsmålene er mange: Hvor mye lidelse skal et dyr bli utsatt for i behandlingen, målt opp mot hva slags prognoser det har for å bli kvitt sykdommen? Hvor store ressurser skal settes inn? For å oppnå hvor mye lenger forventet levetid? Og ikke minst: Hvor friskt er det utsikter til at dyret kan bli?

– Det handler ikke bare om liv, men om livskvalitet, mener Marie Modal.

– En setter som ikke kan bruke beina sine skikkelig uten å ha vondt, har ikke god livskvalitet. Setteren lever når den løper. Den trenger å kjenne regnvåt skogbunn under potene. En stille tilværelse i sofakroken vil ikke være like meningsfylt for den som for bestefar eller kanskje en liten chihuahua.

– Ønsker mange eiere å holde liv i dyret for sin egen del, framfor dyrets?

– Noen gjør nok det. Uten å forstå det selv.

Inne på operasjonsstue 1 på Oslo dyreklinikk ligger Lazuli i narkose. Pulsen piper på en monitor og de grønnkledde snitter seg forsiktig inn mot blodårene vena porta og vena cava.

Ute i resepsjonen ligger brosjyrer fra Nordea finans som tilbyr «Hurtig, trygg og enkel finansiering»:

«Når det skjer noe med ditt dyr, skal det være enkelt å ta beslutningen om å foreta den behandlingen som kreves», mener banken, som har direkte online-oppkobling fra klinikken. Fortvilte dyreeiere kan inngå låneavtale på stedet med en årlig rente på opp til 29,91 prosent.

– Jeg skulle ønske at vi levde i en ideell verden der vi slapp hjerteskjærende scener med eiere som ikke har råd til å behandle sin beste venn, sier daglig leder for Oslo dyreklinikk Monica Heggelund.

– Men dessverre er penger en realitet. Mange spør om betalingsutsettelse, men der må vi være harde. Vi driver butikk.

Endoskopi. Amputasjoner. Stabilisering av kompliserte beinbrudd med innvendige stålplater, skruer og nagler. Tre forskjellige typer korsbåndoperasjoner.

Behandlingstilbudet på klinikken hennes står ikke tilbake for tilbudet på et menneskesykehus. Forskjellen er at pasienter med pels ikke mottar offentlig støtte. Heggelund bekymrer seg likevel ikke for at følelsesladde eiere skal sette seg i uhåndterlig gjeld, når de påkoster kjæledyret operasjoner til både 10, 20 og 30 000 kroner.

– Banken foretar vanlige kredittvurderinger. De som kvalifiserer til å få lån, er i stand til å betjene det, sier hun.

Nordeas finansieringsløsning har nedbetaling over enten 12 eller 24 måneder. Det betyr at man risikerer å skylde penger lenge etter at dyret har dødd. For selv om en operasjon defineres som vellykket, er ikke den firbeinte sikret mange nye leveår. Ofte er det heller snakk om måneder.

– Vi veterinærer har et enormt informasjonsansvar, presiserer Monica Heggelund.

– Vi må ikke gi eierne falske forhåpninger. Men vi vet at vi faktisk er i stand til å gjøre veldig mye mer enn vi tidligere trodde var mulig, så vi redegjør for alternativene og overlater til eieren å ta beslutningen.

Operasjoner har også en annen pris. De koster smerte. Det synes Monica Heggelund er vanskeligere å tolerere. Dyrevernloven slår fast at dyr ikke skal lide unødig.

– Noen ganger er det plikten vår å avlive. Men hva er «unødig»? spør hun.

– Dette er kompliserte vurderinger vi må gjøre fra gang til gang. Ekstra vanskelig blir det fordi pasientene våre ikke er i stand til å forstå at de kanskje må gjennom noe som gjør vondt for å få det bedre etterpå. Hvis sannsynligheten for helbredelse er stor, mener jeg vi kan tillate en viss mengde ubehag.

– Der! Ser dere forkalkingen mellom virvel fem og seks?

Tettstedet Tertnes nord for Bergen er kjent for to ting: Håndball. Og dyreklinikken som har foretatt norgeshistoriens hittil eneste hjernekirurgiske inngrep på en golden retriever. Veterinæren som tok opp kampen mot svulsten i hodet til Nikita (8) heter Ulf Erlandsen.

Han har en kalott med hestemotiver på sitt eget hode og er travelt opptatt med å CT-scanne en katt som skal nakkeopereres.

– Det kan ha vært whiplash. Det kan skyldes en betennelse. Årsaken til forkalkingen er usikker. Men diagnosen er klar: Hvis vi ikke rydder opp mellom disse virvlene, risikerer dette dyret lammelser, mener Erlandsen.

Katten Tommy (3) selv er bedøvet og ligger på magen med forpotene ut til siden og halen hengende slapt ned bak. Sekunder etter at Tommy forsvinner inn i røntgentunnelen, gjenoppstår han som blå og hvite figurer på en dataskjerm.

– Bildene blir sendt til et diagnostisk senter i USA og analysert av verdens fremste eksperter så vi vet nøyaktig hvor vi skal operere, forklarer dyrlegen.

Om få minutter skal han skjære seg inn via halsen til Tommy, brette luftrøret og spiserøret til side, løsne muskulaturen i nakken og bore i beinmassen mellom virvlene.

– Da befinner vi oss bare én millimeter fra ryggmargsnerven. Det er ikke noe slingringsmonn.

Den minste pasienten Erlandsen har hatt under skalpellen er en hamster på 100 gram. Men den mest spektakulære er uten tvil Nikita. Golden retrieveren ble lagt inn med epilepsi etter påske i fjor.

– 20 prosent av hjernen hennes var en eneste stor svulst. Mens vi utredet henne, ble hun plutselig enda dårligere. Hun lå her på gulvet i to dager med kraftige kramper, forteller han.

Ulf Erlandsen konfererte med en kollega i Bern. Han snakket med eierne, som ikke mistet motet av en pris på 40 000 kroner. Så tok han på seg latekshanskene og boret et tre ganger tre centimeter stort hull ved hundens høyre tinning.

Ut tøt svulsten.

– Allerede dagen etter var hun betraktelig bedre. Dag to var hun oppe og gikk og spiste, smiler veterinærkollega Jo Amundstad.

Historien om mirakelhunden får fortsatt de ansatte på Tertnes dyreklinikk til å bli blanke i øynene. Hjemme hos Margunn (45) og Arild (46) Knarvik på Tjeldstø er Nikitas brune pute foran kaminen tom.

– Hun døde etter fire måneder, sier Margunn lavt.

– Hun fikk fire måneder med ekstra liv, korrigerer Arild.

– Ja. Før tilbakefallet rakk hun å oppleve en ny vår, en ny sommer. Hun var halvt blind, men oppførte seg akkurat som før. Vi gikk lange turer med henne ute i Øygarden og nøt hver dag, nikker Margunn og smiler.

I sorgen over at Nikita til slutt måtte gi tapt for kreften likevel, ble ekteparet enige om at de ikke skulle skaffe seg ny hund. Det holdt i tre uker. Nå spinner valpen Wilma (ti uker) rundt på parketten.

– Huset ble så stille uten lyden av tassende poter, forklarer Margunn mens hun klør Nikitas lille, lodne etterfølger bak øret.

På forhånd hadde veterinær Ulf Erlandsen forespeilet Nikitas eiere at golden retrieveren kunne leve både ett og to år etter operasjonen. Selv om den ikke fikk på langt nær så mye tid, mener han inngrepet var vellykket.

– Fire ekstra måneder er en uendelig skjønn evighet for en hund! Prosentvis som del av et hundeliv er det slett ingen dårlig deal, mener han.

Og får støtte av Margunn og Arild.

– Vi angrer ikke. Heldigvis hadde vi forsikring som dekket 28 000 kroner. Men vi ville valgt operasjon uansett.

Erlandsen forteller opprørt om innvendingene han ofte blir møtt med. Ikke alle skjønner vitsen med å behandle syke dyr når veterinærregninga blir det mangedobbelte av prisen for en ny valp, rundt 8000 kroner.

– «Kan de ikke bare kvitte seg med den gamle hunden og kjøpe en ny?», spør folk. Hva slags holdning er det? Et dyr kan da ikke kondemneres som en bil med gåen girkasse, som det ikke lønner seg å levere på verksted. Det er levende individer vi snakker om. Myke verdier!

22 sting. Operasjonsarret langs buken til lille Lazuli er nesten like langt som dvergdachsen selv. Tilbake på Oslo dyreklinikk har veterinærene demonstrert begrepet «kirurgisk presisjon»: Ved hjelp av en pinsett har de montert en mikroskopisk metallring rundt den trøblete blodåren. I løpet av de nærmeste ukene skal ringen gradvis snurpe seg sammen. Dermed vil blodstrømmen bli tvunget gjennom levra. Men hvorvidt organet faktisk begynner å fungere, så giftstoffene i kroppen blir renset vekk som de skal, får de ikke svar på før de har tatt nye prøver om et par måneder. I første omgang knytter spenningen seg til om pasienten klarer seg gjennom de nærmeste dagene på postoperativ avdeling.

Den består av åtte bur. To rader, to i høyden.

Sengeposten øverst til høyre er innredet med et elektrisk varmeteppe i bunnen til Lazuli. Tunga henger slapt ut av munnen på det fortsatt dypt sovende dyret når dyrepleier Anja Winther legger henne inn. Kollega Linn Øksed skynder seg etter, bærende på en intravenøspose. I tillegg til glukosedrypp inneholder den postoperative menyen antibiotika og sterke smertestillende medikamenter. For ikke å glemme matmors flaskevann. Og pannekaker, stekt på skift av veterinærene på den døgnbemannede klinikken.

– Wroff!

To øyne skotter ut gjennom gitteret i naboburet. Beagelen der inne har operert vekk kjertler i analåpningen. Her er en annen dachs som er blitt påkjørt og har mistet en tann. En amstaff er til utredning for fordøyelsesproblemer. Mens dvergschnauzeren vis-à-vis sliter med sår på hornhinna. Snart ankommer Nikko (12), en blind shiba inu, med nattoget fra Bergen for å få utført en grå stær-operasjon. Og ute i resepsjonen står to gamle kjenninger med hvert sitt hårete, blide ansikt: Det er Ole Krogness (60) på to bein og den strihårede vorstehhunden Kasper (7) på fire.

Tospannet skal til kreftspesialist Kjetil Dahl. De har etter hver blitt godt kjent med ham. Kasper kom inn med milten sterkt angrepet av lymfekreft forrige januar og fikk fjernet hele organet. Siden har far og hund vært tilbake ti ganger for å få cellegift.

– Det første eierne lurer på, er om hundene deres mister pelsen. Nei, det gjør de ikke, sier Kjetil Dahl og rusker Kasper i den grå ulla.

Mens 60 prosent av alle hunder med lymfekreftdiagnose i Storbritannia følges opp med cellegift, og enda flere i USA, er behandlingen fortsatt sjelden her i landet. Oslo dyreklinikk og Veterinærhøgskolen er alene i Norge om å ha et etablert tilbud.

– Holdningsmessig ligger Norge langt tilbake i forhold til land vi liker å sammenlikne oss med, mener Dahl.

– Det finnes definitivt veterinærer som vil kritisere det jeg driver med. Medikamentene medfører store bivirkninger for hunden og er farlig for nærmiljøet, hevder de. Og for dyrt. Men hvis vi setter store ressurser inn i kirurgien, blir det meningsløst hvis vi ikke også er villige til å investere i etterbehandling.

Han forteller om lunefulle celler som deler seg i en fei. Selv om kirurgene har fjernet 99,5 prosent av en ondartet svulst, er de gjenværende 0,5 prosentene raske til å forårsake ny elendighet hvis man ikke passer på.

Operasjonen kostet 16 000 kroner. For ett års oppfølging med cellegift på Oslo dyreklinikk må eieren ut med 13 000 kroner mer.

– Målet mitt er ikke å selge kreftbehandling for enhver pris, selv om jeg syns det er faglig interessant å få en ny pasient. Jeg må forsøke å styre meg, presiserer Dahl med et lite smil.

– Det er eierens beslutning. Men ta Kasper for eksempel, han ville sannsynligvis vært død innen seks måneder etter at han ble operert, hvis han ikke var blitt fulgt opp. Og se på ham nå. Han løper i skogen med Ole hver dag og har topp livskvalitet. Jeg ville aldri behandlet ham hvis han bare overlevde, men ble liggende slapp i en krok.

Matfar nikker stolt.

– Han er 35 kilo rein muskelmasse. Det er bare å ta fram en B-A-L-L så blir han vill.

Kasper rykker til av det kjente gla’ordet. Så oppdager han likegladsprøyta veterinæren gjør klar og stivner. I dag blir det ikke noe lek mellom trærne hjemme på Nesodden, men derimot en tur inn i drømmeland og CT-scanneren for å sjekke at det ikke har oppstått nye, lumske klumper.

– Kona og jeg tar hver ekstra måned med Kasper som en gave, sier Ole og svelger i det treningskameraten slokner i armene hans.

Som hos mennesker er kreft en av de viktigste dødsårsakene hos hunder. Lærdom fra det firbeinte feltet kan også komme tobeinte til gode. Flere forskningsprosjekter pågår, blant annet i samarbeid mellom Radiumhospitalet, Norges veterinærhøgskole og Norsk Kennel Klub:

– Vi har nettopp startet en stor skandinavisk studie av kreftutbredelsen blant hunder, som blir sammenliknet med det humane kreftregisteret, sier doktor Thora J. Jonasdottir, styremedlem i Stiftelsen Forskningsfondet kreft hos hund.

Eventuell økt kreftrisiko fra miljøgifter vil kunne oppdages mye tidligere hos hund. Siden de har kortere livsløp enn oss, går sykdomsprosessene deres raskere.

– Uten bruk av dyreforsøk, bare ved å registrere de spontane tilfellene, kan våre firbeinte venner tjene som vakthunder for menneskers helse, sier Jonasdottir.

Etter et dramatisk døgn med blod i avføringen må dvergdachsen Lazuli til slutt opereres en gang til i Oslo. Snuten og labbene hovner opp, livet henger i en tynn tråd. Men seks dager seinere kan den avlange pasienten omsider skrives ut og reise tilbake til Stavanger for å hvile ut i plysjsenga.

Fullt så bra går det dessverre ikke med den nakkeopererte katten Tommy i Bergen.

– Han døde postoperativt av en luftveiskomplikasjon, forteller Ulf Erlandsen med dyster stemme på telefon noen dager etter.

Veterinæren har nettopp overbrakt det triste budskapet til eieren.

– Selvfølgelig er det tungt å ringe for å fortelle at det gikk galt. Og mange vil spørre seg om det var riktig å operere når vi i etterkant vet utfallet. Men jeg mener vi ikke kan gjøre noe annet enn å forsøke, nesten uansett.

Hundenes hjernekirurg både kan og vil bryte nye grenser.

– Risikoen for døden er en del av kampen for livet.

tlo@dagbladet.no

<B>POSTOPERATIV AVDELING:</B> Antibiotika. Glukosedrypp. Smertestillende medisiner. Pannekaker. Og medbrakt flaskevann. Etter operasjonen får Lazuli den beste forpleiningen som kan kjøpes for penger. Dyrepleier Anja Winther og kollega Linn Øksed bærer dachsen inn i buret.
<B>IKKE TIL Å REDDE:</B> Det går dessverre ikke så bra med katten Tommy. Han dør på grunn av luftveiskomplikasjoner.
<B>PÅ CELLLEGIFT:</B> Kasper (7) ble operert for kreft i fjor og har gått på cellegift siden. Han er fortsatt i stand til å løpe lange turer med Ole Krogness.
PRISEN FOR KJÆRLIGHET: Eierne Berit og Lars Hansen har betalt 55 000 kroner for å redde den lille dachsen Lazuli (1).
<B>DYR KRABAT:</B> Dvergdachsen Lazuli sliter med levra og har reist Norge på langs og tvers for å bli utredet. Veterinær Fridtjof Emsell Larsen sjekker pulsen på pasienten før hun skal opereres på Oslo dyreklinikk.
<B>BLODIG ALVOR:</B> Schæferen Yannick har gitt 500 milliliter av seg selv, til disposisjon for sin lille, syke artsfrende.
<B>MER ENN HJERNE:</B> Margunn Knarvik fikk utført norgeshistoriens første hjerneoperasjon på golden retrieveren sin, Nikita (8), i fjor vår. Inngrepet kostet 40 000 kroner og ga henne og mannen fire ekstra måneder med hunden før den fikk tilbakeslag og døde. Nå er det det lille Wilma (ti uker) som er matmors go\' klump.
SISTE BRIEF: Veterinæren forteller matmor Berit og matfar Hans Hansen hva som skal skje når hunden deres straks trilles på operasjonsstue 1.
MIKROKIRURGI: Pinsett er arbeidsverktøy når en metallring skal monteres rundt en blodåre inne i en dvergdachs.
CAT-SCAN: Kun det beste innen computer-tomografi er godt nok når katten Tommy (3) skal få utredet hva som er galt mellom nakkevirvel fem og seks. Veterinær Jo Amundstad styrer røntgenapparatet.