Oppdageren

Camilla Stoltenberg (48) avslørte forskerjukset. Men de siste årene har hun også forsket i sin egen barndom.

DET KUNNE BARE IKKE STEMME. Hun satt alene på arbeidsrommet med artikkelen foran seg. Den var skrevet av legen og forskeren Jon Sudbø, en mann hun aldri hadde møtt. Det var dagen før nyttårsaften, og Camilla Stoltenberg leste artikkelen grundig. Gang på gang slo det henne. Dette kunne umulig stemme.

Hun hadde arbeidet mye denne romjula. Egentlig hadde hun fri, men jobben som divisjonsdirektør ved Folkehelseinstituttet var krevende. Artikkelen til Jon Sudbø leste hun derimot på eget initiativ. Hun hadde vurdert å referere til den i en artikkel hun selv skulle skrive. Men det hun nå leste, forsto hun virkelig ikke. Først og fremst virket det slurvete. Hvordan kunne de trykke noe sånt i et tidsskrift som The Lancet? Etter en stund la hun artikkelen fra seg, og gikk ned i stua.

EN DRØY MÅNED SEINERE sitter Camilla Stoltenberg foran oss og forteller historien igjen. Det er midt på dagen og helt stille i det store, røde trehuset på Nordberg. Et hus hun og hennes familie deler med lillebror Jens og hans familie.

Hun forteller om første jobbdag etter nyttår, da hun gikk til sine kolleger med artikkelen til Sudbø. Om det som skjedde etterpå. Om da jukset ble offentlig kjent fredag 13. januar. Dagen som nå omtales som norsk forsknings svarteste dag.

Artikkelen fortsetter under annonsen

-  Ja, jeg er nok enig i det. Det har vel aldri vært en så åpenbar skandale i norsk forskning som dette.

-  Ble du noen gang bekymret for Sudbø?

-  Ja, jeg ble bekymret for Sudbø, og for hans nærmeste familie som også var involvert. Ikke minst ble jeg bekymret for institusjonen. Det å være hans direkte overordnede på Radiumhospitalet må ha vært veldig tungt i de dagene.

Camilla Stoltenberg snakker med et dypt alvor nå, ikke ulikt det alvoret man av og til kan se i hennes brors ansikt.

-  Jeg har ingen følelse av skadefryd eller stolthet over å ha satt dette i gang. Og jeg føler at jeg har fått uforholdsmessig mye hyllest. Jeg gjorde bare jobben min.

CAMILLA STOLTENBERG PLEIER å gjøre jobben sin. Folkehelseinstituttets direktør Geir Stene-Larsen mener hun er en av landets fremste medisinske eksperter på helseregistre, biobanker, befolkningsundersøkelser og forskning knyttet til disse. Hun får stadig invitasjoner til å holde foredrag ved anerkjente universiteter. Det er snart ti år siden tok hun sin doktorgrad i epidemiologi. Hun står bak autisme-studien, tidenes største forskningsprosjekt på psykiske lidelser hos barn. Hun leder et EU-prosjekt om «harmonisering av befolkningsbaserte biobanker i Europa». Og så er hun altså direktør ved Folkehelseinstituttet, der hun leder 200 arbeidere ved divisjon for epidemiologi.

-  Det høres mye ut?

-  Det er mye.

Et lite øyeblikk ser det ut som om hun er i ferd med å rødme. Men så skjerper hun seg.

-  Det er veldig mye.

ALLEREDE UNDER MEDISINSTUDIETS første år forsøkte Camilla Stoltenberg å finne noe å gjøre ved siden av studiet. Sammen med tre medstudenter skrev hun oppgave om forholdet mellom innvandrerkvinner og norsk helsetjeneste. Ikke mange av studentene drev med slikt. Men noen år seinere, i et intervju med Aftenposten, uttrykte den 28 år gamle medisinstudenten Camilla Stoltenberg bekymring for at det kunne blir for mye jobb. Hun grudde seg litt til et yrkesliv fylt med overtid og ekstravakter.

-  Det kan bli liten tid til å dyrke andre interesser, sa hun til avisa. På denne tida hadde hun akkurat fått sin første sønn.

Nesten 20 år seinere sitter hun med beina krøllet under seg og forteller lidenskapelig om de fantastiske mulighetene som ligger i norsk medisinsk forskning. Hun snakker begeistret om befolkningsbaserte studier og biobanker. Om hvordan Norge har et helt enestående utgangspunkt for forskning på årsaker til sykdom. Og hun snakker om mor-barn-undersøkelsen, et enormt forskningsprosjekt som hun er med på å lede.

-  Nå har vi over 60 000 svangerskap med i studien, og nærmer oss avslutningen på 100 000. Det betyr at vi ligger langt, langt foran andre land som forsøker å etablere noe tilsvarende.

Hun virker stolt. Sier at denne type undersøkelser er noe man kappes om på verdensbasis. Forteller om oppslag i The Economist om de norske databasene. Om hvordan det strømmer på med henvendelser fra forskermiljøer som har lyst til å samarbeide.

-  Men så kommer det en viss artikkel i tidsskriftet The Lancet, og plutselig er ikke ryktet til norsk medisinsk forskning like godt?

Camilla Stoltenberg blir brått alvorlig igjen.

-  Jeg synes avsløringen av jukset er trist. Det er trist for den som er skyldig, og for dem som har medvirket. Men om det er trist for norsk forskning, vet jeg ikke. Kanskje har forskningen hatt en litt for høy status, fordi den har vært ærerik. Det at vi nå får et skarpere søkelys på forskning generelt tror jeg er bra for oss.

«STOLTENBERGS SØSTER avslørte legejukset» sto det over forsiden av VG dagen etter at saken var blitt offentlig kjent. Camilla Stoltenberg hadde lite til overs for akkurat den forsiden. Hun vel helst slippe å være statsministersøster, og er lite begeistret for å snakke om det litt spesielle kollektivet hun bor i.

-  Jeg har ikke tenkt å si så mye om det, sier hun.

Hun vil heller ikke si så mye om den dagen i fjor høst, da lillebror var blitt statsminister igjen og pressefolkene sto i en lang kø utenfor huset deres. Hun innrømmer at det føltes litt rart.

-  Men jeg tror ikke jeg skal si så mye om det. Det er fint å bo i samme hus.

-  Ikke alle orker å bo så tett med lillebroren sin.

-  Nei. Men vi har et veldig godt forhold, det har vi alltid hatt.

-  Og noen veldig hyggelige lørdagsfrokoster?

-  Ja. Det stemmer.

Hun vrir seg litt i sofaen. Hva kan hun si om dette uten å si noe galt, tenker hun kanskje. Så åpner hun munnen igjen.

-  Når vi bor slik, så har vi jo på en måte fire barn i stedet for to. Det er en stor gave.

FOR IKKE LENGE SIDEN gjorde Camilla Stoltenberg et av sine første personlige intervjuer. Der ble hun spurt om sitt verste barndomsminne, noe hun syntes var et vrient spørsmål. Men det fikk henne til å tenke på noe hun har tenkt mye over de siste åra. Nemlig hvordan man som barn gjør ting som påfører andre smerte. Uten at man forstår det selv.

-  Å bli bevisst de sidene ved livet, har jeg vært opptatt av. Da ser barndommen litt annerledes ut.

Hun snakker om hvordan mange er opptatt av hvor annerledes de følte seg som barn, hvordan ting kunne ha vært bedre for dem selv. Men hvis man har det fint som voksen, bør man kanskje snu litt på det, synes hun.

-  Kanskje man heller bør tenke på det man har gjort mot andre.

-  Det har du tenkt en del på?

-  Ja. Særlig de siste åra. Og da har jeg tenkt at jeg gjorde en del, mot min lillesøster blant annet, som jeg ikke gjorde med vond vilje.

Et eksempel er den gangen hun vurderte å klippe håret kort. Men for å se hvordan det så ut, klipte hun håret til Nini først.

-  Jeg tenkte det ville være nyttig for meg å se hvordan det så ut på henne. Hun ville jo ikke med en gang, så jeg måtte ta litt hardt i. For henne kan det være et grusomt barndomsminne, og når man er lillesøster, tror jeg man opplever overgrep som ikke er ment som overgrep. Man lever med det grusomme faktum at storesøsken er kommet lenger og blitt flinkere.

-  Dette har du tenkt en del på?

-  Ja, dette har jeg tenkt ganske mye på.

-  Blant annet dette med hårklippingen?

-  Ja. Nini har ikke sagt noe om dette. Men hun ler når jeg forteller at jeg har begynt å tenke på slike hendelser.

-  Men hvorfor har du begynt å tenke på det nå?

-  Kanskje det er en del av det å bli voksen.

FOR FIRE ÅR SIDEN fortalte familien Stoltenberg om datteren Ninis narkotikamisbruk i TV2-programmet «Rikets tilstand». Både storebror Jens, pappa Thorvald og Nini selv lot seg intervjue. I programmet fortalte Nini om hvordan storesøster Camilla reddet livet hennes en gang hun ble liggende i leiligheten sin, underernært og dehydrert. Hvordan Camilla fikk sendt henne på sykehuset, der hun ble et år.

I dag er Camilla Stoltenberg svært usikker på om hun vil si noe om dette. Aller helst vil hun slippe.

-  Har du noen gang følt skyld i forhold til det Nini har vært gjennom?

-  Ikke skyld. Men selvransakelse. Jeg opplevde en barndom som var spennende, til tider kaotisk, men grunnleggende lykkelig. Men den står i et litt annet lys nå, når jeg tenker på livet hennes.

-  Har du følt deg hjelpeløs, da?

-  Ja. Veldig.

-  Ekstra mye fordi du er lege?

-  Nei, det vet jeg ikke. Innimellom har det vært fint å være lege, fordi jeg faktisk har hatt noe å bidra med. Jeg har kunnet legge henne inn på sykehus. Men jeg vet ikke om det har gjort så mye til eller fra å være lege. Det er først og fremst en følelse av avmakt når du ser at en du er nær har det så vanskelig.

-  Du lever i en familie med store kontraster?

-  Ja. Det er store kontraster. Det er mulig det er det som gir meg en følelse av at livet er skjørt. Det er så små forskjeller på om det går til himmels eller til helvete.

SELV FØLER CAMILLA Stoltenberg at hun har vært heldig. At livet hennes i lange perioder har vært godt. Men at det ikke er noen permanent tilstand.

-  Det er så sårbart. Man kan gjøre en feil, eller det kan skje en ulykke. Den følelsen er noe som er til stede i mitt liv daglig.

-  At noe kan skje?

-  Ja. En følelse av at livet er dyrebart og skjørt. At man må være takknemlig, og glede seg over det som er godt. Det føles som en ganske stor forpliktelse å være så heldig som jeg er.

-  Hvordan da?

-  I forhold til andre mennesker. I forhold til hva man skal bruke sine krefter på. Dette er store ord, men det handler om å prøve å gjøre verden bedre. Ikke hele verden kanskje, men å forsøke å arbeide for noe som er større enn en selv.

-  Nå hørtes du litt ut som broren din.

-  Mm. Det kan godt hende. Det er vel på en måte vår arv, akkurat det der. At det ikke bare handler om de nærmeste menneskene, men til sjuende og sist om verden.

FOR CAMILLA STOLTENBERG har det alltid handlet om verden. I store deler av barndommen levde hun og familien i Beograd, der Thorvald jobbet som diplomat. Og da familien flyttet hjem til Norge igjen, gikk det ikke mange år før Camilla flyttet ut. 15 år gammel kjøpte hun en Ford Transit og dannet «Det rullende gymnas» sammen med fem venner. Thorvald og Karin advarte henne på det sterkeste, men Camilla hadde bestemt seg. I et halvt år reiste de Europa rundt, underviste seg selv og levde på poteter, margarin og brød. De reiste til Øst-Tyskland uten visum. Ble plassert på et sjømannshotell, og kastet ut av politiet etter et par dager. Dro til Berlin, og bodde i et okkupert hus som lå helt inntil Berlinmuren. Så Brecht på teatret, mens de hele tida hadde følelsen av å bli overvåket av østtysk politi.

-  Vi hadde langt hår og høyt hår. Og klær fra loppemarkeder. Jeg hadde en genser jeg hadde fått av en nordnorsk hvalfanger, som jeg gikk med hele tida.

Etter et halvt år kom Camilla og vennene hjem. De andre hadde planer om å bli forfattere og maler, Camilla ville bli teaterregissør. Men så oppdaget hun en kul i brystet.

-  Jeg husker at jeg slo opp i ei legebok og skjønte at det kunne være kreft. Det sto også i boka at det kunne være dødelig. Heldigvis var det ikke kreft, men jeg ble operert på Rikshospitalet. Da jeg våknet opp, lå det en pike ved siden av meg og gråt. Hun hadde fått utlagt tarm og var ulykkelig. Da tenkte jeg at dette, dette er så betydningsfullt, at dette vil jeg arbeide med.

I DAG ER HUN LEGE, FORSKER og direktør. Hun er tobarnsmor og liker å lese. Hun er kjernesunn skiløper, entusiastisk salsa-danser og kvinnen i den to år yngre arkitekt Atle Aas\' liv. Atle er for øvrig sønn av billedhogger Nils Aas, som døde for to år siden. Flere steder i stua, som Atle har tegnet og bygget, står det små byster signert den kjente billedhoggeren.

-  Hva jeg falt for?

Atle Aas tenker seg godt om. Det er mange ting, sier han.

-  Men hun er en utrolig solid dame. Det er godt å være sammen med en dame som er virkelig sterk. Det har jeg alltid likt ved henne.

En av Camillas beste venninner omtaler henne som en Überkvinne . En som svever et sted der oppe i sin egen sfære, et nivå over alle andre. Camilla Stoltenberg selv har visse problemer med akkurat den betegnelsen.

-  Jeg føler meg absolutt ikke som en Überkvinne, sier hun og ler.

-  Men du setter veldig strenge krav til deg selv?

-  Jeg tenker ikke på det på den måten. Jeg tenker at jeg er engasjert, og av og til blir jeg så engasjert at jeg ikke klarer stoppe. Da får jeg litt hjelp fra min mann til å bli litt mindre entusiastisk.

MANNEN ATLE HAR kommet hjem, åpnet en øl og satt seg ned ved kjøkkenbordet. Vi blar i fotoalbumer for å finne barndomsbilder av Camilla.

Atle finner fram et bilde fra Sandnessjøen der Camilla sitter med bar overkropp, med en toåring hengene ved det ene brystet, mens hun selv spiser torsketunger.

-  Hva med det? spør han og smiler fåret.

-  Det er litt kraftig kost, sier Camilla. -  Men jeg har vært naken i Dagbladet før. Det var i 1971 og de hadde en sak om nakenbading. Jeg var 13 år gammel.

-  Og du stilte opp.

-  Ja. Nakenbading var en høyverdig sak. 

Aksjonist: 19 år gamle Camilla demonstrerer mot riving av lokalene til Forsøksgym.
Hvaler, 1984: Camilla og hennes kommende mann, Atle Aas.
Libanon, 1999: 41 år gammel og svært tankefull.
Søsken: Camilla sammen med Jens og Nini.
USA: En tre år gammel Camilla i Berkeley, California.
Leken: Camilla (13) som Vigeland-skulptur.