Oppslagskongen

Idar Vollvik (37) ble ruset på all medieoppmerksomheten. Nå er han klar for avrusing.

-  SE HER!

Idar Vollvik, milliardær og fiskersønn, familiefar og mediayndling, gründer og Brann-investor, drar opp en diger utklippsbok. Han legger den med et smell på det runde bordet, blar bakover gjennom artikler om ballongferder, sportsbiler og luksusyachter, sponsete konserter og kjøp av fotballspillere. Han har generøst delt sine hjerteproblemer, eventyrlige spillegevinster og fortalt om lykkerusen da han hentet sin nye sportsbil på fabrikken. Vollvik har vært godt stoff i alle de store avisene. Svært godt stoff. Det gikk så langt at redaktøren av Journalisten i høst skrev en leder hvor han nærmest advarte mot å intervjue gründeren.

Vollvik smiler, slår ut med hendene og flasher sitt millionærglis.

-  «Stor prisundersøkelse på mobilabonnement. Spar inntil 6000», leser Vollvik.

-  Dette er oppslaget som startet det hele. Gulloppslaget mitt!  Da jeg så at jeg fikk hundre nye kunder på en eneste artikkel - og hundre ganger fem tusen kroner, det er femhundretusen kroner det! - ja, da må jo en se om en ikke kan få til noe sprell dagen etter også. Å få oppmerksomhet i media ble et fag for meg.

-  HÆ?

Noen timer tidligere.

Motorduren fra Vollviks gule Koenigsegg, sportsbilen til sju millioner kroner som har toppfart på ca. 400 km/t, overdøvde både Lionel Richie og Idar Vollvik sjøl.

-  Lottomillionær. Jeg sa lottomillionær!

-  Hæ, gjentok Vollvik.

Jeg skrudde stemmen opp et par desibel til.

-  DU LIKNER EN LOTTOMILLIONÆR - SLIK DE FRAMSTILLES I REKLAMENE! EN SÅNN SOM HELLER BRUKER PENGENE TIL MORSOMMERE TING ENN Å BETALE NED LÅN OG LEGGE NYTT TAK PÅ HUSET!

Speedometeret viste bare så vidt over 100 km/t, men bråket var farlig nær smertegrensen.

Vollvik skrudde av Lionel Richies «Hello, is it me you\'re looking for?». Motoren, som ligger like bak nakkestøttene, tordnet fremdeles som et jetfly.

-  HAR DU LYST Å SE HVA DEN ER GOD FOR?

Uten å vente på svar pirket Vollvik borti gasspedalen, og jeg fikk den samme følelsen du får nederst i kurven på en berg-og-dal-bane. Kanskje det ikke var så lurt å gå for «The Vollvik Treatment», å bli med på en kjøretur i det kanarigule fartsvidunderet, slik han nærmest har gjort til en tradisjon når han skal intervjues. Sportsbiler er verken laget for komfort eller samtaler.

TUREN GIKK til «Villa Vollvik», gründerens enebolig idyllisk beliggende på en høyde med utsikt over Fanafjorden.

Og her er vi nå. Vollvik har sparket av seg de hvite skinnskoene og hengt fra seg den blå motorsykkeljakka. Fra stuevinduet peker Vollvik på den 60 fots store yachten Lady Anita nedenfor, oppkalt etter hans kone og priset til «tja, en tretten-fjorten». Han demonstrerer velvillig sitt Technics Digital Ensemble, et digitalpiano/musikkmaskin som rommer uante mengder samplede instrumenter.

-  Over nettet kan du kjøpe spesielle lyder, sier han entusiastisk og trykker på en knapp.

-  Hør! Dette er orgelet i Nidarosdomen!

Fingrene løper over tangentene og ut av høyttalerne strømmer salmen «Blot en dag». Den blir etterfulgt av en egenkomponert låt. Nå er det vanlig pianolyd, men når refrenget gjentas, skrur Vollvik på de syntetiske strykerne. Mektig.

Vi går ned en trapp til hjemmekontoret. Vollvik setter seg i en av chesterfieldstolene, sender et par tekstmeldinger, tar en telefon og sjekker mailen

på en bærbar laptop.

-  Hvilke erfaringer har du med misunnelse?

-  Jeg har til dags dato ikke opplevd det på kroppen, sier han og åpner de lyseblå øynene enda litt mer.

-  Er det helt sant?

Vollvik stryker den gutteaktige blonde luggen bort fra panna.

-  Vel, en viss skepsis fra gammelrike familier har jeg kanskje opplevd.

-  Hvordan arter den seg?

-  At det gikk fort opp for meg, men at det også kommer til å gå fort ned igjen. Dette kommer spesielt fra dem som har arvet i x antall generasjoner. Det er ingen kunst å arve penger. Når de anser sine nedarvede penger som bedre enn mine, ja, da sier det mest om dem.

-  Og nå skal du bli større enn Røkke?

-  Det der.. sier han og retter seg opp.

-  Det begynte med at en journalist spurte om jeg skulle ta opp kampen med Røkke. Det ligger ikke i min natur å svare nei på noe sånt. Men jeg håper at folk tar den slags med en klype salt. Det jeg aller minst vil er å framstå som arrogant, sier han.

Mobilen ringer igjen, Vollvik setter den på lydløs.

-  Men det er klart, inni meg har jeg et mål om å bli større enn Røkke. Men det er altså ikke noe jeg har behov for å utbasunere. Det er ikke meg, det.

-  Du sier det nå til en million lesere.

-  Jo... Men.. Altså. Jeg har ikke noen innebygd trang til å bli større...

-  Men?

-  Men jeg mener sjøl at jeg har et register å spille på som er betydelig større enn det han har. Det betyr ikke at jeg vil lykkes, sier han alvorlig. Så sprekker ansiktet igjen. Så kommer et nyttig råd til oss alle:

-  Sannelig er det viktig å huske, det er den første milliarden som er verst! Ha ha ha!

TORSDAG 7. JULI kunne vi lese om en solskinnshistorie fra norsk næringsliv. Mobilselskapet Chess og Vollvikgruppen ble solgt til den svensk-finske mobilgiganten TeliaSonera. Prislapp: 1,8 milliarder kroner. Et lite skjær i sjøen: Ville konkurransetilsynet godta salget? Fram til mandag i forrige uke måtte Chessgründeren leve i uvissheten. Hvis «ja» ville han få nesten en milliard inn på konto. Hvis «nei» - nei, det ville ikke være noe hyggelig for mangemillionæren.

-  Jeg har hele tida vært sikker på at det skulle gå i orden, men en ting er ikke i orden før den er i orden, sier han.

-  Hva står det på «Saldo» når du går i minibanken?

-  Vanligvis står det en 30-40 millioner.

-  Er det plass til så mange nuller på skjermen?

Vollvik lukker laptopen og nikker.

-  Hva tenker du når du ser «Disponibel saldo: 40 000 000»?

-  Ingenting. Det anfekter meg ikke. Når jeg leser om meg sjøl i avisa, går det iblant opp for meg hvor sinnssykt heldig jeg har vært. Jeg mener bestemt at ingen har fortjent en milliard. Heller ikke jeg. Jeg ser ikke på det som mine egne penger.

-  Ikke en gang de 30-40 millionene på din private konto?

-  På sett og vis er de mine, de er jo det. Men jeg er veldig bevisst på at alle de andre pengene jeg har, skal brukes til å skape mye, mye merverdier. Derfor bruker jeg så mye tid på unge mennesker med ideer. Å hjelpe fram nye gründere er et kall for meg. Men pengene skal også lage litt galskap, litt glede og sprenge litt grenser. Det for meg å dra ut i verdensrommet er den naturligste ting i verden. Jeg begriper ikke at ingen andre i Norge har kommet på det før meg.

-  Mye penger og kjendisstatus fører med seg en del andre ting. Hvordan er det å gå en kveld på byn, får du mange tilbud?

-  Det spørs hva du mener. Jo, jeg får nok en del henvendelser, hvis du tenker i forhold til damer ..., sier han og flirer om mulig enda bredere, -  ... og menn. Der er det selvfølgelig interesse. Ha ha. Jeg synes det er sjarmerende, jeg. Selv fra menn, som er ganske fjernt fra meg, eller veldig fjernt fra meg, er det helt greit. Så lenge folk er noenlunde høflige og tar signalene.

VOLLVIK LENER SEG tilbake i stolen og legger hendene bak nakken.

-  Nei, kjære deg, det er ingen belastning. At en er kjent er nok det viktigste i så måte, spesielt blant ungdom. Men det gjør selvfølgelig ingenting at en er rik og har et bra utseende.

Ytterst på Fosenhalvøya i Sør-Trøndelag ligger den forblåste kommunen Roan. Det var i fjæresteinene her Idar Vollvik vokste opp, og det var yrkesfisker han skulle blitt - om det hadde gått som pappa Vollvik ønsket.

Men Idar satset på salg av mobiltelefoner, telefonsentraler og ymse mulitmediautstyr. For to år siden kjøpte han og makker Svein Johnsen ut de andre aksjonærene i Vollvikgruppen. Da holdt det på å gå riktig galt. Men så snudde det. Kundene strømmet til. Resten av suksesshistorien kjenner vi. Og hemmeligheten? Ufravikelig tro på eget produkt, egne evner - og rikelig med medieomtale.

-  Uten medierådgivere, hvor hadde du vært i dag?

-  Jeg skulle nok klart meg. Men medierådgivere har vært positivt for meg og Chess.

-  Hva er det beste rådet du har fått?

-  Vær deg sjøl. I begynnelsen bandt jeg meg veldig. Skulle være seriøs og saklig. Faget mobil har jeg jobbet med i 17 år, men jeg skjønte snart at folk ikke var så interessert i å høre om det. Koenigseggen og båten er så sinnssykt mye mer interessant, ikke sant? Dyr bil, dyr båt, luftballong. Jeg har brukt disse tingene til å skape blest. Så handler det om å balansere: Å gi noe av seg sjøl privat, for å få fram noe av firmaet. Det har vært rovdrift.

-  Tidligere i høst uttalte antropologen Arne Selvik at media er blitt dop for toppledere. Føler du deg truffet?

-  Jeg må gi ham noe rett. Den første stunden jeg var i media ble jeg kanskje litt ruset av det. Å se seg sjøl på tv er moro. Jeg er ikke unormal i så måte. Når man gjør bra ting, når man har vært flink og skapt en milliardformue på tre år, så er det klart det er artig å lese om seg sjøl. Men det slår begge veier. For en så ærekjær person er det gift å lese noe negativt om meg i avisa.

«Chess millionærens sjokkmøte med fadderbarnet. -  Jeg burde gitt bort alt jeg eier, sier Idar Vollvik.»

Denne teksten, samt et bilde av Vollvik med en liten kenyansk gutt på armen, preget førstesida av Dagbladet den 16. september i år. Reaksjonene uteble ikke. Under tittelen «Veldedighetskynismen» kom Dagbladets kommentator Kjetil Rolness med en sviende kritikk av Idar Vollvik. «Det er mulig Vollvik mener dette ikke har noe med kynisme å gjøre. Slumbarn som uvitende statister i norsk merkevarebygging er kanskje greit, så lenge tårene er ekte?»

Vollvik trekker pusten. Dette er ikke hans favorittema.

-  At jeg i det hele tatt ble med på det der var en tabbe. Bistandsorganisasjonen Plan overbeviste meg om at hvis jeg gjorde det, ville det tilføre dem mange nye faddere. Det fikk de jo rett i, sier Vollvik.

Han fikler litt med mobilen, trommer litt på bordet.

-  Det å ville seg sjøl så vondt. Å stille opp på sånt...

Vollvik rister på hodet.

-  Og så kommer det slike kommentarer som den Rolness skrev i Dagbladet. Nei, det var ikke hyggelig.

-  Kritikken var en vond opplevelse?

-  Det jeg opplevde i Kenya gikk inn på meg, sier han med ettertrykk.

-  Og så ble det etterpå seende ut som om jeg gjorde det for å bygge opp mitt image.

-  Og det var det ikke?

Vollvik rister på hodet igjen.

-  Hva var hensikten da?

-  Hensikten var å skaffe hjelp til dem «nedi der». Men der var jeg nok litt naiv. Av prinsipp stiller jeg aldri opp på noe sånt igjen, sier han.

HUSET ER OGSÅ befolket av fire barn i alderen 2 til 17 år, og ekteparet avtaler henting og bringing, akkurat slik alle småbarnsforeldre gjør - uansett inntekt. Vollvik understreker at han er en familiemann.

-  Jeg var også nært knyttet til min far. Han var også veldig fokusert på penger, men på en annen måte enn meg. Han var mektig redd for å bruke, og det er jo ikke jeg. Han hadde ingen hobbyer og kunne ikke skjønne hvorfor jeg gikk på fotballtrening og spilte i korps. Jeg fikk jo ikke betalt for det. Det var et stort slag at han gikk bort. Heldigvis rakk han å oppleve at jeg hadde suksess, det var et år jeg tjente en fem-seks millioner. Men det ergrer meg at han ikke fikk ta del i det som har hendt meg de to siste åra.

-  Du er yngst i en søskenflokk på åtte, hvordan har det preget deg?

-  Det man får gratis, er oppmerksomhet. Jeg var veldig bortskjemt på kos og dull. En så lykkelig oppvekst har vært en styrke for meg. Jeg er selvfølgelig voldsomt glad i mine barn, men drømmer ikke om å klare å gi dem noe liknende. Da måtte jeg gitt avkall på mine egne drømmer.

-  Hva kan du gi dem da?

-  Jeg setter det litt på spissen, men min oppgave er å ruste dem best mulig til når jeg ikke er der. Jeg vil ikke at de skal bli noen superbarn, de må skape sine egne liv. Jeg har heller ikke tenkt å legge alt opp i hendene deres. De skal få lov å jobbe for pengene.

VOLLVIK FORTELLER at det er pokerbordet vi nå sitter ved. Her samles en kompisgjeng regelmessig til å spille kort. Han henter en plastboks full av mynter og et bilde av fem-seks menn i et steinete landskap.

-  Grand Canyon, forklarer han.

-  Her hjemme spiller vi med småpenger, men en gang iblant tar vi turen til Las Vegas.

Der går det litt heftigere for seg. Han forteller at siden ikke alle gamblingkompisene har like mange nuller på saldoen i minibanken, sponser han dem med et viss beløp til gambling. Noe annet ville være unfair, mener han. Men når han spiller blackjack i Vegas, er det ikke tvil om hvem som er hovedpersonen.

-  Jeg kan være en storkonge i Vegas. Og da mener jeg større enn amerikanerne. Det er bare japanerne som spiller mer enn meg.

Han tenker seg om. Legger hodet litt på skakke.

-  Det er jo litt bisart. Og det er tøft. Tøft at en Roanværing kan være konge i Vegas.

Gamblingen går visst også med gevinst. «Vant 8 millioner på kasino i Las Vegas» sto det på førstesida av VG i forrige uke. Nok et utklipp til Vollvik. Akkurat det oppslaget var han ikke så glad for. Nå, etter at salget til TeliaSonera er endelig, ser han kanskje ikke noen grunn til å stille opp for media i like stor grad.

-  Det er blitt for mye i det siste. For mye pengeprat og for mye oppmerksomhet rundt meg.

-  Hva vil du gjøre med det da?

-  Jeg var nylig på ferie i New York, og jeg kommer til å bli mye mindre tilgjengelig for pressen i framtida. Jeg har til og med skiftet telefonnummer. Nå skal jeg ta en pause.

Han skubber stolen ut fra bordet.

-  Og nå skal jeg la det norske folk få være i fred for meg en stund.