Opptur i kjelleren

Det er deilig å være norsk i Kvadraturens danskfranske underverden.

- TIDA GÅR. Rart å tenke på at Statholderens Krostue har vært her nede helt siden høsten 1994, filosoferte Robinson og nippet til ventehvitvinen, en San Michele Soave Classico (kr 85/glass) som skulle vise seg å bli den første av flere særs vellykkede anbefalinger fra Krostuens fremragende unge, kvinnelige servitør.

- Og enda rarere at ingen av oss har vært her før, repliserte Fredag, fordypet i spisekartet og spontanforelsket i Krostuens ualminnelig velsmakende brød.

- Vi har mye å ta igjen, og jeg satser på at krydderstekte kamskjell med sautert jordskokk og eplechutney (kr 145) er en god begynnelse. Særlig hvis du kan akseptere varmrøkt ørretnoisette med trøffeleggerøre og dillvinaigrette (kr 125) som forrett?

- Jeg kan tenke meg en verre skjebne enn å sitte på historisk grunn mellom hvitkalkede kjellervegger i en uhøytidelig atmosfære og spise varmrøkt ørret, svarte Robinson.

- Skal vi ta hovedrettene med det samme? Både kveita og torsken ser fristende ut, men jeg kjenner den indre stemmen hviske «pepperstekt hjortebiff».

- Lammecarré til meg, sa Fredag.

- Men når det er sagt, må jeg si at hele denne menyen virker sterkt stimulerende på matlysten, helt ned til den minste, danske frokostsmørrebrødreje.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- KUNNE DENNE forretten hatt litt mer smak? sa Robinson prøvende etter å ha smakt på ørret, salat og trøffeleggerøre i lekker anretning.

KVALITET: Man går ikke under jorda for utsikten. Men for matsjela, gjestfriheten og velsmakende bekjentskaper. Foto: ANNIKEN C. MOHR
KVALITET: Man går ikke under jorda for utsikten. Men for matsjela, gjestfriheten og velsmakende bekjentskaper. Foto: ANNIKEN C. MOHR Vis mer

- Smak, du også.

Fredag tok en fiskebit på gaffelen, tygde forsiktig og smilte bredt.

- Nei, kom det.

- Jeg likte den. Og skal vi først snakke om smak, så er disse kamskjellene med jordskokk og eplechutney en harmonisk sammensatt smakskombinasjon.

Heller ikke hovedrettene skuffet. Hjortebiffen (kr 290) var et herlig viltsmakende bekjentskap i selskap med rosenkål i beurre blanc og ristede epler, mens lammecarréen (kr 280) var mør og middelhavskrydret som en provençalsk sommernatt. En perfekt temperert og tanninsjenerøs italiener ved navn Trerose Vino Nobile de Montepulciano 2004 var utmerket følge på glass, faktisk så utmerket at Robinson gikk på polet og bunkret for kr 118,50 per flaske dagen derpå.

- MEN DET ALLER beste her er følelsen av å være velkommen og bli tatt godt vare på. Og fornemmelsen av å være på et spisested der viljen til å gjøre tingene skikkelig røpes i hver eneste lille detalj, utbrøt Fredag da det var kommet franske oster og søtt nøttebrød (kr 120) på bordet. Robinson nikket enig over sin kirsebærclafoutis (kr 120).

- Akkurat dét er beklageligvis ingen selvfølge i Oslo, kom svaret.

- På så mange restauranter føler du at du bare er enda en munn som skal mettes mot betaling, og at ingen egentlig legger sjela si i kvaliteten på maten eller i at du skal trives. Kanskje er ikke alt perfekt her nede, for eksempel føler jeg meg litt innestengt, men jeg vil heller være litt innestengt på et sted med en blid og matglad sjel, enn på en måltidsfabrikk med god utsikt. Og husk, ennå har jeg mye å ta igjen her, det skal ikke stå på meg.

Opptur i kjelleren
FRISTENDE MENY: - Hele menyen virker sterkt stimulerende på matlysten, mener Robinson & Fredag. - Helt ned til den minste, danske frokostsmørrebrødreje.