Ordet fanger

Sissel Gran (50) var så sint i ungdommen at hun fant det best å bli psykolog.

{ndash}UNNSKYLD AT JEG ER SEIN, men jeg har fulgt lille Lu i barnehagen, og hun er adoptert, så hun skal ha det godt. Jeg sier det til alle, ikke regn med meg før klokka er ti. Sett deg ned, da. Jeg setter meg i sofaen, jeg også, så blir det litt hyggeligere. Skulle gjerne vist deg arbeidsrommet mitt, men der er det glohett, for jeg er sånn en frysepinn. Lukter det rart? Det er sikkert bare teen. Jeg er tett i nesa hele vinteren, så ikke vet jeg. Ta en kjeks! Hva var det egentlig du ville snakke om?SI DET. Å snakke med Sissel Gran er litt som å lære å steppe: Det går fort, det bråker fælt og plutselig er du kommet deg et helt annet sted enn du hadde tenkt deg. Psykologen med egen rådgivningsspalte i Aftenposten jobber ellers som veileder for ledere og personalgrupper i arbeidslivet. Jeg hadde tenkt hun kunne ha noe å si om hvilke konflikter vi sliter med når vi rystes sammen på hytter og hoteller i påsken. {ndash}Mange kvinner sier: «Hytta? Ikke tale om, det gidder jeg ikke, vi drar heller til Syden.» Det er for å slippe å stå der og vaske opp. Men for mange er det også slik at jo mindre komfort, jo bedre, for det er jo langsomhet vi trenger, helsebringende sommel. De som har det fælt fra før, burde kanskje ikke dra på hytta. Man kommer jo veldig tett på hverandre. {ndash}Hvordan løser du dette selv?{ndash}Jeg sender hele familien på fjellet, så jeg endelig kan få litt ro og fred. Prøver å skrive ei bok om parforhold, men det er helt fortvilende, for jeg har jo aldri tid. Jeg er opptatt av sviket mot familien. Mange føler seg lurt. Ungene får ikke varm mat på skolen eller i barnehagen, og mange små liker ikke brødmat. Mødrene får dårlig samvittighet og krangler med mennene sine, som sier «kan det være så farlig da», og «du får begynne å jobbe deltid hvis det er så nøye». De blir bitre og konstruerer hverandre som umulige personer. Etter fem år skiller de seg, med en unge på tre og en baby. Noen tror jeg er imot skilsmisse, men det er helt feil: Det jeg er opptatt av, er at offentlig armod ikke skal bli til private problemer.SISSEL GRAN SETTER koppen ned på stuebordet, så hun kan snakke med hendene også, og skotter opp mot taket for å finne akkurat de rette ordene. I taket henger det to store grener med sølvblank juletrepynt.{ndash}Vi hengte dem opp for noen år siden og syntes de var så fine at vi aldri får tatt dem ned. Men jeg erstatter dem med noen gule greier i påsken.{ndash}Mange skriver til deg og skal ha hjelp med å takle sinne og konflikter?{ndash}Konflikter er på mange måter det verste jeg vet. Jeg kommer fra en krigerfamilie, med voldsomme meningsytringer og krangler, mye raseri og fortvilelse. Jeg blir ikke redd hvis noen roper og skriker. Men jeg er litt mett av det.{ndash}Er det ikke sant, som vi sier, at det er så godt å få det ut?{ndash}Nei, det som er godt for folk, er å lære å håndtere sinnet sitt på andre måter enn å skrike og bråke. Lære å opprette en hatfri distanse. Du klarer ikke å få en god relasjon til alle, særlig ikke på jobben. Du kan velge venner, men kollegene dine bare er der. Det fins alltid noen du helst ville se gå opp i røyk. Å si klart fra er ikke alltid noen god idé, ikke alle tåler harde tilbakemeldinger. Og jeg er skeptisk til å gå ut i skogen for å skrike, slik mer mystisk anlagte terapeuter anbefaler. Det er som å slippe en ånd ut av en flaske: La sinnet kontrollere deg, og ikke omvendt. Hat er et voldsomt energisluk. Å tilgi er å spare på kreftene. MANGE AV OSS forventer at arbeidslivet skal gi oss personlig lykke og utfoldelse, sier Gran.{ndash}Jeg har vært opptatt av relasjonen mellom kvinnelige medarbeidere og kvinnelige ledere, fordi ubevisste krav om forståelse har en tendens til å snike seg inn. Kjønn går foran funksjon, mange kvinner tar med seg kravene til en venninnerelasjon. Særlig kvinnelige mellomledere forventes å være nære, personlige, forståelsesfulle og støttende {ndash} og absolutt ikke kritiske. Hvis en kvinnelig leder bryter med disse forventningene, blir hun ofte ikke likt. Og når kvinner ikke liker noen {ndash} da er det en stor sak .{ndash}Hvorfor ble du psykolog?{ndash}Jeg ble det ved en misforståelse. Skulle egentlig bli translatør og tolk, men tok psykologi grunnfag {ndash} og fikk laud. Da fanget bordet kraftig. Jeg tenkte at jeg trengte en lang utdannelse, for jeg var kommet så kort.{ndash}Kort?{ndash}Det var så mye jeg ikke forsto. Jeg var en kriger, som min mor, en veldig sinna person. Jeg var en kranglefant, så ikke bare rødt, men lilla, og tenkte at jeg kan jo ikke være så rasende bare fordi noen ikke er enig med meg.{ndash}Du hadde god selvinnsikt?{ndash}Jeg leste alt jeg kom over, helt fra jeg var liten, for å skjønne hva det innebar å være et menneske. Jeg var ikke opptatt av verken idrett eller uteliv, bare av bøker. Når jeg leste, bladde jeg forbi naturbeskrivelsene og slike avsnitt som sikkert interesserer arkitekter. Var bare interessert i at noen skulle begynne å snakke sammen. «MIN KJÆRE SISSEL/et lite bissel/på tungen nå og da/er bra å ha. Hilsen frøken», sto det i minneboka til Sissel Gran.{ndash}Det var en klar beskjed om ikke å ta for stor plass. Femtitallets Hønefoss var trangt . Faren min var revymann, og arrangerte forestillinger der Elisabeth Granneman opptrådte og Nora Brockstedt sang «Tango for to». Den sangen har forfulgt meg i alle år.{ndash}Hvorfor det?{ndash}Jeg var veldig snakkesalig som liten, fortalte endeløse historier. Det var helt OK til jeg var ti. Så begynte lydighetstreningen. På den tida hang ørefikene løst hvis du brøt med normen om foldeskjørt og halvsokker. Mødrene fikk bank for å tupere håret sitt, vi hørte jo at de skreik. I «Tango for to» heter det at: «Je får bøye meg og late som je rote litt i veska mi, og det lyt skje fort.» Det handler om ikke å by seg fram, ikke tro du er noe. Mens guttene, de fikk lov til mye mer. Det var «My way» med Frank Sinatra. {ndash}«My way»?{ndash}De skulle tåle alt og ikke syte. Børste av seg støvet etter et nederlag og bare gå videre {ndash} og det var selvfølgelig deres tvangstrøye. Mor var så lykkelig da vi flyttet til Oslo da jeg var elleve. Hun kom inn i gangen, reiv av seg hatten og utbrøt gledestrålende: «I dag traff jeg ingen jeg kjente.»I HUSET TIL Sissel og familien er det ikke bare julepynt, det er kinesiske drager og kalligrafi på veggene. Det skyldes yngstemann, lille Sara Lu Mei, som kom fra Kina for tre og et halvt år siden. {ndash}Jeg kunne ikke få barn, på grunn av sykdom. I mitt første ekteskap var det ikke noe tema. Men så traff jeg denne utrolige mannen, som jeg nå er gift med. Han hadde en stor datter, og kunne gjerne tenke seg flere. Da satte vi i gang prosessen, enda så gamle vi var. Nå er hele livet mitt sydd rundt henne. Jeg orker ikke å være tidsstyrt.Sissel Gran trekker pusten i brøkdelen av et sekund. Jeg benytter sjansen og smetter inn et spørsmål.{ndash}Du er veldig glad i ord?{ndash}Jeg tror på ordets kraft. Ord er berøring, og det eneste verktøyet jeg har i jobben min. Er du nøye i valg av ord, treffer du folk hjemme. hege.duckert@dagbladet.no