Original Nilsen

Å bli far som 17-åring reddet framtida til Kurt Nilsen (29).

Og vi som trodde at Kurt Nilsen var fra Bergen, men nei da. Vi har kjørt nordover gjennom Fløyfjellstunnelen, gjennom Eidsvågstunnelen, gjennom Glaskartunnelen, gjennom Åsane med blokker og kjøpesentre, videre østover gjennom det kuperte Nordvestlandet med skodde og regn, gjennom Gaupåstunnelen, og langt utenfor alt, i ei bygd, som er mer som ei godt spredt husklynge, der oppe i en svart bergskrent, i et rødt kråkerei … Eh ... Hus, ja, der bor Kurt Nilsen.

Rørleggeren, gullstrupen, Idolvinneren og gitarhyttebyggeren. Ved siden av huset har han bygget studio med bar og kino, og det er i det innrøykte kontrollrommet Kurt Nilsen nå svinger rundt på en kontorstol.

- Å fy faen, jeg har sovet godt, sier han og strekker på kroppen så hettegenseren dras over den bleike, robuste magen, struttende full som den er av sosekjøtt, pytt-i-panne og kaffe. Han har caps, og lyse skjeggfjoner på hake og kinn.

- Er du forkjølet?

- Hæ? Nei, det er morgenstemmen min.

Klokka er ti minutter over halv tolv. Kurt Nilsen tenner en røyk, slår opp vinduet og byr på kaffe fra et krus der det står www.kurtnilsenmedia.com.

Selveste Kurt Nilsen. Skal vi rett og slett begynne med Idol-finalen? Eller tida før som fattig rørlegger? Eller tida etter med pikehvin og samlivsbrudd? Eller finalen i World Idol? Nei, la oss ta det kronologisk, og rase fort gjennom fra begynnelsen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Jeg skulle jo egentlig hete Tom. Etter fatterns lommebok, sier Kurt Nilsen, og smiler fort og forventningsfullt, slik som man gjerne gjør når man har fortalt en vits mange ganger.

FIKK IKKE REGULERING: - Jeg vet jo at jeg har mitt lille særtrekk i ansiktet, sier Kurt med et smil. Da han var liten hadde ikke familien råd til regulering. Nå har datteren til Kurt bedt om det samme, og artisten har ingen problemer med å betale tannlegeregningen. Foto: JØRN H. MOEN
FIKK IKKE REGULERING: - Jeg vet jo at jeg har mitt lille særtrekk i ansiktet, sier Kurt med et smil. Da han var liten hadde ikke familien råd til regulering. Nå har datteren til Kurt bedt om det samme, og artisten har ingen problemer med å betale tannlegeregningen. Foto: JØRN H. MOEN Vis mer

Nå skal det legges til at han har en fem år eldre bror som heter Jerry. Tom og Jerry, altså.

- Men da sa mutter’n niks. Så da ble det Kurt Erik, sier han. Den lille familien bodde i en enebolig, og far kjørte langtransport. Da Kurt var fem år skilte foreldrene seg.

- Det var mamma som dro. Det var en jævla krangel, og så dro hun til Syden. Da hun kom hjem, hentet hun Jerry’en og meg, sier han, og vurderer hvor mye mer han skal si. Ikke mye mer.

- Det var ei tung tid. Ei jævla tung tid. Men det er ikke sånn at jeg går og kjenner på det nå. Shit happens, liksom.

Det var etter skilsmissen at Kurt Nilsen havnet i en blokkleilighet i 12. etasje i det som ble kalt Brasilianer-skurene. Bergens største borettslag.

- Fatter’n hadde jeg ikke kontakt med på mange år. Men etter hvert fikk vi en slags tone igjen. Jeg besøkte ham i Oslo og var med ham på jobb. Jeg husker en gang jeg sa til læreren at jeg måtte hjem fordi katten min hadde rømt. Da sto far utenfor med traileren. Jeg var så stolt. Da jeg gikk i åttende klasse kjørte jeg med ham over hele Europa i flere måneder.

- Var du ikke på skolen?

- Jeg stakk av. Det året kjørte jeg tolv ganger Europa rundt, og hadde jeg fått karakterer fra den turen, ville det bare blitt S’er. Jeg var så flink med folk og geografi. Det er sånn jeg har lært ting. På skolen var jeg ikke flink i det hele tatt, men jeg sto.

For å summere opp ungdomstida, kan vi bruke ordet turbulent.

- Jeg var breikjeftet og høylytt, og var litt sånn tøffing. Lilla hår og øyenbryn. Men jeg var snill. Jeg hadde hjerte, sier han.

Da han var 17 år, ble kjæresten gravid.

- Og da tenkte jeg: «OK, Kurt. Nå har du ni måneder på deg til å bli voksen». Og det klarte jeg. Det var kanskje det som reddet meg.

- Fra hva da?

- Fra slaurelivet. Jeg spilte i band, festet og hadde ikke mål og mening med noe. Jeg kunne fort havnet i et miljø med dop og alt det der, for det var mye dop i Åsane. Men da jeg ble far, var det slutt på seine kvelder. Rett hjem klokka sju. Hver dag.

Svigerfaren fikk ham inn i rørleggeryrket, og da Kurt Nilsen var 18 år kjøpte han hus.

- Tok opp lån med 11 prosent rente. Vi hadde rundt 500 kroner til overs hver måned når alt var betalt. Jeg husker godt da jeg var ferdig med lærlingtida, og begynte å tjene litt bedre. Da hadde vi råd til å kjøpe Grandiosa og leie film.

- For å summere opp: Du var en middelmådig rørlegger?

- Ikke det en gang, he-he.

- Spilte i et band med middelmådig suksess?

- Vi hadde ingen suksess. Og jeg hadde en under middels økonomi. Alt var middelmådig.

- Og så kom Idol?

- Så kom Idol.

Jakten på en superstjerne begynte med audition i Bergen i midten av desember 2002. Der kom Kurt Nilsen i militærbukse og i lett bakrus etter spillejobb i Florø med bandet Fenrik Lane. Han sang en selvkomponert låt, og det kunne stanset allerede der, for Ole Evenrud ville ikke sende ham videre. De tre andre dommerne, var i tvil, men ...

- … de sendte meg til Oslo, og jeg tenkte: «Kult, to dager i Oslo». Jeg skjønte jo ikke hva dette var. Så gikk jeg rundt i gangene. Holdt stort sett kjeft og sang når jeg skulle synge. Og da jeg ble en av de ti finalistene, tenkte jeg: «Yeah, jeg skal på TV».

Da TV-sendingene begynte, fattet aviser og ukeblader interesse.

- Det tar litt lengre tid å legge merke til en fyr som meg enn en grisedeilig dame med pupper opp under haka. Etter hvert ringte de hele jævla dagen, og jeg gikk til sjefen og sa: «Du, nå er det så mye». «Ja, jeg ser det», sa han. «Kan du permittere meg i 14 dager?». Da jeg gikk over Torgallmenningen til bussen, smilte jeg og tenkte: «No e’ det itt eller anna som skjer».

Vinteren og våren 2003 tilbrakte han stort sett på hotell i Oslo og omegn, og da han vant i mai, hadde han 70 000 i minus på kontoen.

- Det var fire månedslønner, det. Men da jeg vant, fikk jeg et forskudd, og det var nok til at jeg kunne betale gjeld, kjøpe ny gitar og noe fint til heimen. Da var jeg lykkelig.

Men så var det paybacktime. For det var mange i Norge som følte at de hadde æren for at Kurt Nilsen vant Idol.

- De eide deg?

- Ja, det blei nesten sånn. Det var jo folket som hadde stemt meg fram. Og det var ikke sånn: «Kan jeg få en klem?». Det var mer: «Jeg skal ha en klem!». Og når de spurte «passer det at jeg tar et bilde nå», og jeg svarte, «vet du hva, akkurat nå passer det ikke» ble det sånn: «Hvorfor ikke? Kom igjen da? Jeg stemte jo på deg. Er du overlegen?». Så det var enklere å si ja og bli ferdig med det på fem sekunder.

- Du ble populær blant damene også?

- Ja, det tok seg jo opp, sier Kurt Nilsen, smiler og klør seg på haka.

- Det tok seg opp?

- Ja, hva skal jeg si. Jeg hadde ikke akkurat blitt noe finere over natta, og tenkte: «Hva er dette for noe tull?». Det kom brått, og det tar tid å lære seg å takle det å være populær. Det var ikke alltid en komfortabel situasjon å være i. Nei, det der var rart.

Etter et intenst år med plateinnspilling, turneer, signeringer, Spelemannprisen, Årets Bergenser, Årets underholder, julegrantenning i Berlin, jo da, det også, var den tidligere rørleggeren sliten.

- Jeg ringte Jan Fredrik Karlsen og sa at jeg måtte ha fri. Så bestilte jeg tur til Karibia med samboeren. Og i løpet av de tre ukene kom alt. Jeg lå på ei strand i Karibia. Rett ut. Orket ingenting. Skal vi bade? Orker ikke. Spise? Kan ikke du hente noe til meg? Jeg var utslitt.

Nå fungerer det sånn i norsk offentlighet at popularitet går i bølger. Mediene bygger opp, og mediene river ned. Og vi var vel godt i gang med å rive ham ned igjen da manager Jan Fredrik Karlsen ringte og spurte om Kurt ville delta i World Idol.

- Og jeg sa: «Vet du, det gidder jeg ikke». Men Karlsen var hypp på en tur til London, så vi dro på guttetur og var helt avslappa til det hele. Vi skjønte vel egentlig ikke hvor stort det var. Der sto vi utenfor og røykte og drakk kaffe, og så kom de andre deltakerne med managere og svære kamerateam.

Det var her Kurt Nilsen fikk høre kommentaren som har forfulgt ham siden. Den amerikanske dommeren Simon Cowell sa «vi har tillatt mange stygge mennesker platekontrakt. Men under normale omstendigheter vet både du og jeg at du ikke ville fått det».

- Ja, sier Kurt Nilsen kort. Pause.

- Det var jo sant, det han sa.

- Men det er ikke hyggelig å …

- Men i helvete: Ser jeg ut som en prins i fjeset? Altså, hvor mange digge damer og hingster hadde ikke han sett? Han sa at jeg kunne være the dark horse og vinne. Og jeg visste jo hvem han var. Han var den mektigste mannen i platebransjen på den tida. Jeg går ikke lenger og tenker på det der, men folk har hengt seg opp i det.

- Det er fordi det var så brutalt?

- Jeg tror folk ble mer irritert enn det jeg ble. Men jeg er blitt konfrontert med det tusen ganger i ettertid, og jeg tenker: «Kan vi bli ferdig med det snart?» Det var én setning. Men, he-he, jeg vet jo at jeg har mitt lille særtrekk i ansiktet.

- Hvem har du arvet det av?

- Det er fra mutter’n. Broder’n har det samme. Hele familien har det. Min datter kom hjem en dag, og sa: «Jeg vil ha regulering». Og jeg sa: «Selvfølgelig skal du få det». Hun: «Men det koster så og så mye». Og jeg sa: «Det gjør ingenting». For den gangen jeg kom hjem, var det beklager, men det har vi ikke råd til. Det koster ti tusen, sa jeg. Ti tusen? Er du galen. Hvor skal jeg få ti tusen fra?. Og jeg sa, greit, da får det bare være sånn.

Men til tross for manglende regulering, eller kanskje på grunn av, ble Kurt Nilsen verdensidol.

- Da låste jeg meg inn på do i fem minutter og brøt sammen. Tårene rant. Da skjønte jeg OK, det må være noe. Og så begynte avisene å ringe igjen og vi var i gang. Etter det var jeg aldri hjemme.

Det var da samboerskapet røyk.

- Det var prisen å betale, det.

- Det er veldig typisk: Her har hun støttet deg i alle år, og når du endelig får suksess, stikker du av gårde med ny dame?

- Det er helt feil, sier Nilsen. - Det er ikke sånn folk oppfatter det, håper jeg. Jeg var ikke nok hjemme, og på veien glemte jeg noe av det gamle jeg hadde. Jeg mistet det ikke, men jeg var så opptatt og når jeg kom hjem, så fant jeg ikke roen. Og man må holde på så lenge toget går. Og da toget stanset opp, var det ikke mer igjen, sier han.

- Ingen av oss har gjort noe galt. Det er sånt som skjer. Og hun har det fint i dag, og har flyttet sammen med ny type. Jeg er gift på nytt. Vi har et godt vennskap, og ungene er fremdeles det viktigste i livene våre. Hun bor rett der borte, sier han og reiser seg og peker ut vinduet.

- Bak der gravemaskinen står, forbi skolen, rett der oppe i veien. Så nå har vi delt omsorg, og når det blir for mye kok, trår hun til.

- Jeg synes det er så morsomt at du nå er gift med Kristin Halvorsen.

- Vi har ledd litt av det, ja.

Kurt Nilsen var single, og som han sier, var det ingen enkel tid. Kurt jobbet i studio i Oslo og gikk ut for å spise kylling på en kafé i Torggata. Og der satt barnehageassistenten Kristin Halvorsen fra Sørum på en krakk ved vinduet.

- Jeg var bare preikesjuk. Hun var ikke så veldig interessert i starten. Ingen blodfan, for å si det sånn, og det syntes jeg var veldig greit. Ja, så ble det oss. Noen ganger er det så enkelt som det.

Nå følger kona og lille Lukas ofte med på jobb. Han ga ut popplate i oktober, og i april kommer ei countryplate der han blant annet synger duett med Willie Nelson. Så er det laaang konsertturné.

- Jeg har ikke vært alene på veien på tre år, og gleder meg. Låtene er der, settet og bandet er bedre enn noen gang. Nå har jeg tre plater å velge låter fra, og står på scenen i nesten to timer.

Men det er det å gå av scenen Kurt Nilsen liker best.

- Jeg er alltid spent før jeg går på scenen. Hva kommer publikum til å synes? Jeg bygger meg opp en forventning og nervøsitet, jeg går gjennom låtene inne i hodet. Og så er det konsert, og da tenker jeg ikke på noe. Det er bare kos. Så er det over. Og da er jeg så lettet, så glad, jeg er dyvåt og godsliten. Publikum roper på mer og bandet klapper meg på skuldra. Da låser jeg meg inn i garderoben og sitter der alene med en kaffe eller en brus. Etter fem minutter banker det på døra. «Kurt, er det mulig 养. «Kurt, kan du…». Og så kommer skjelven, nervene, adrenalinet. Nei, de fem minuttene der er bedre enn sex, altså. Det er ikke tull engang.

På veggen bak ham henger gitaren han kjøpte etter Idol-finalen. Signert Willie. Han har kjøpt mange gitarer de siste fem årene.

- Skal jeg begynne å telle etter? Det er vel et par-tre-fire-og-tjue gitarer.

- Jøss. Det må være fantastisk plutselig å komme til penger?

- Ja, men gud så lenge jeg måtte vente på det. Men jeg er ikke rik. Langt derifra. Men jeg har mer penger enn jeg noen gang har hatt. Jeg klarer å betale regningene uten å kvie for det. Og så har jeg litt på bok. Ikke all verden, men litt. Jeg kunne sikkert kjøpt en drømmekåk, men jeg vil bo her. Du ser hvilken bil jeg har. En enkel Suzuki. En fornuftig familiebil.

- Nei, men nå har du ikke lappen?

- Nei, nei. Men det er ikke dét det står på.

- Jeg vet hva jeg skal gjøre det neste året. Så jeg snur heller på det, og tenker: Når har jeg fri? Og en gang i juni har jeg mer enn tre dager. Men så er greia: Når har Kurt fri? For når jeg kommer hjem, er det to damer og to gutter som skal ha sitt. Så når er det fri for meg? Jo, det er når alle har lagt seg og jeg kan sitte her i studio. I natt satt jeg til halv fire. Jeg er drit trøtt, men det er så verdt det.

- Men du har jo fri når du fisker?

- Nå har ikke jeg fisket siden jeg var på hytten i fjor.

- I kråkeslottet?

- Hm? Ja, sant. Fy fader, altså.

Det var Bergensavisen som omtalte den gamle hytta til familien Nilsen i Sogn som et kråkeslott.

- Å kalle den for noe sånt … Det er der jeg vokste opp. Og det er ikke min hytte engang.

- Du blei fornærmet?

- Jeg blei fly forbanna.

- Med fare for å gjøre deg forbanna igjen. På bildet så den ikke akkurat arkitekttegnet ut?

- Nei, nei. Den er bygget ut etter behov. Men nå pusser Jerry og jeg opp.

De som følger med i norsk kulturliv, vet at dette ikke er det eneste hytteprosjektet som Kurt Nilsen er i gang med. På Hardangervidda har han satt opp ei hytte formet som en gitar.

- Hvordan jeg kom på det? Det er vel sånn at når noen kommer til penger, så tar forskjellige folk kontakt. Blant annet en del sånne hytteinvestorer. De kom hit med masse tegninger, og jeg sa at hvis jeg skal bygge, vil jeg bygge noe spesielt. Og dagen etter kom de tilbake med ei hytte som så ut som en Kizz-gitar, men den ble så spiss i hjørnene at det ikke gikk an å bo i. Så det tok litt tid å utvikle selve løsningen, og det er jo blitt utsatt en del ganger, sier han, trekker pusten.

- Og det vil jeg si. Noen av de folkene der har sugd mye av gleden ut av dette prosjektet ved å løpe til media og kjøre show. Faen, altså. Dette skulle være min hytte. Ikke alle andre sin.

- Du ber jo om oppmerksomhet når du bygger gitarhytte?

- He-he. Jeg håpet å ha den for meg selv, da, men når det først blei kjent, så kunne jeg ikke nekte for at den var min.

Han henter en Macbook, mumler om at nå tar du faen ikke bilder og så henter han fram det ene bildet etter det andre. Selve gitarkassa med 11 tjukke tømmerstokker i sirkel. Fem meter under taket. Elleve sengeplasser. Og langt der oppe i halsen et studio.

Kurt Nilsen har fått mye ros, og mye ris, de siste fem åra.

- Jeg er ikke blant dem som har fått mest positive omtaler, nei. Jeg kommer fra Idol, og da har du ikke mye kred. Og så er jeg popmann, og det skal tas. Kritikken er ganske forutsigbar. Men det er rart, hæ? Jeg kunne vært sånn som deg.

- Som meg?

- Helt ukjent. Jeg kunne pisset opp etter bosspann uten at noen hadde reagert. Det er noe som jeg noen ganger savner litt.

- Å pisse opp etter bosspann?

- Det var en vel hard metafor. Men det å være ukjent. Folk spør om hvordan det var å vinne Idol. Kjempefint, sier jeg. Hva skal jeg si? Det er det største som har skjedd meg, og det går ikke an å forklare.

- Tenk på at du skal slite med dette Idol-stempelet til du dør?

- For å si det sånn: Eg vil heller slite på et Idol-stempel, enn ikkje å slite med nåkke.

BRØDRENE NILSEN: Storebror Jerry trakterer gitaren, mens Kurt\'en synger.
VENDEPUNKTET: Det er 23. mai 2003 og Kurt vinner Idol-finalen. Gaute Ormåsen tar andreplassen.
VENNER FOR LIVET: Kurt med sin beste venn, Knut Glesnes. Han spiller i Fenrik Lane.
FENRIKENE: Kurt Nilsen med Fenrik Lane - Christer Unneland, Knut Glesnes og John Erik Soltvedt.
BARE GODE VENNER: Kurt hade vært sammen med Kristine Jacobsen i 11 år da forholdet tok slutt.
NYLYKKELIGE: Kurt giftet seg med Kristin Halvorsen i juli 2006 i Gamle Åsane kirke.