Øst for Eden

Ingen av dem liker gris, men begge liker å grise med maten. Er ikke det et bra utgangspunkt for fred og kjærlighet?

DET ER IKKE VANSKELIG å bli deppa av alt som skjer i Midtøsten for tida. Voldsspiral, selvmordsbomber, bulldosere og hauker så langt øyet kan se. Det er lenge siden de sterkeste pessimistiske utsagnene ble forslitte klisjeer. Hva betyr «verre enn noen gang», når det virker som en evighet siden det bare var «tilspisset», «krise» og «verre enn på lenge». Å våkne til Dagsnytt i dag, er akkurat som å våkne i går, eller for en uke siden, eller for tre måneder siden. Nå skal jeg ikke dvele ved Sharon, Arafat og Bush og deres måte å drive bissniss på. Langt smartere og mer innflytelsesrike folk enn meg har antydet at det ville vært lurt å gjøre forsonende og greie ting i stedet for å insistere på krangling og slåssing. Hatet ligger tjukt i lufta, og folk på begge sider synes forvandlet til en grå masse av krigere og krigshissere. Mens optimistene i media for et år siden forsøkte seg med «men-folk-flest-vil-ha-fred»-reportasjer, må selv de få journalistene som av og til beveger seg ute blant folk, konstatere at greie israelske førskolelærerinner sier at det ikke vil bli fred før araberne er knust en gang for alle, og at palestinske mødre roper hurra når tenåringsdøtrene sprenger seg selv og en gjeng israelere i lufta. Forfatterforeningene på hver side har bestemt seg for å droppe sitt årelange samarbeid, for det blir bare krangling og kjefting. Og israelske fotballag blir ikke lenger invitert til Norway Cup fordi ingen ikke lenger anser det som en «god ide». MEN HELDIGVIS, ikke alt peker i samme retning. Det finnes noen få, små signaler om at i det minste noen israelere og palestinere er opptatt av annet enn skyting og bombing. I noen kontaktannonser som sto på trykk i New York-gratisavisa Village Voice for et par måneder siden, fikk jeg plutselig en «jøss-det-finnes-jo-noen-merkelige-oh-håpefulle-enkeltmennesker-fortsatt»-opplevelse. Blant de hundrevis av allminnelige New York-annonsene av typen «Ekstremt intelligent og vellykket forretningskvinne søker driftig og sexy mann for livslangt forhold. Ingen feitinger», var det sikkert 20 annonser der palestinere ville oppnå kontakt med jøder, og en liten håndfull annonser med jøder som søkte palestinere. Jeg bringer her et lite utdrag: «DERE påberopte dere våre FALAFFEL, oliven, appelsiner, hus. MEG: ekte semittisk, morsom, sexy palestinsk jente. Jeg trenger deg for å få meg hjem. ETTERLYST: kjærlig jødisk mann. Bill. merk 9796» «DERE STJAL LANDET. TA KVINNENE OGSÅ! Rødhåret palestiner klar til å bli kolonialisert av din hær. Du: Jødisk, heit, sterk. Du tar meg hjem + jeg lar deg vinne. Bill. merk. 9553.» «VIRIL PALESTINSK SEMITT. Eksotisk utseende & krøllete hår. Søker jødisk dame (enhver rase), for livslangt forhold i Israel. Elsker historie, arabisk mat og nakenbading i Genesaretsjøen. Bill merk. 9804». «Langbeint palestinsk semitt søker jødisk kjekking for å lage vårt eget kjærlighetsrede i Genesaret. La oss smøre hverandre inn i hummus og utforske? Bill. merk 9550» GANSKE DRØY LESNING, ikke sant? Men hvis man klarer å skrelle bort det seige laget av desperasjon og sinne som ligger i disse merkelige annonsene, er det én ting som blir tydelig: Og det er at de to gruppene tross alt har ganske mye historie til felles, og at begge er mer enn gjennomsnittlig opptatt av mat (særlig kikerter, som opptrer både i humus og falaffel). Kanskje det er et sted å starte? For når man først har lagd mat og spist godt, og deretter griset litt med maten, er ganske mye gjort. Er det fortsatt ikke nok, kan man eventuelt dele et granateple til dessert. Det har aldri skadet noen. HUMUS Humus er den klassiske kikertbaserte Midtøsten-dippen som kan brukes til nesten alt (jf. den siste kontaktannonse). Selv hvis vi holder oss til de rent gastronomiske bruksområdene, er det mange gode og respektable bruksområder: Fyll et pitabrød med humus, ha i noen grønnsaker og kanskje litt kylling, og du har en finfin lunsj eller piknikmat, dypp stekte eller rå grønnsaker i humus og du har skikkelig god tv-mat som selv strenge ernæringseksperter ville være fornøyd med. I Midtøsten kan du få servert humus i samme måltid som falaffel, også det basert på kikerter. Selv liker jeg godt å ha det på brødskiva og sammen med restemat, like gjerne fisk som kjøtt. Det er latterlig lett å lage en god humus: Alt du trenger er kikerter, tahini (sesampasta), hvitløk og sitronsaft. Mynte eller persille og chili er også godt, men ikke nødvendig. Tahini er en sesamblanding som noen allerede har lagd for deg, og den er god. Det bør ikke være så vanskelig å få tak i det, men fikser du det ikke, kan du bruke sesamfrø og eventuelt noen dråper sesamolje. Du kan kjøpe kikerter tørre eller på boks. Det er litt mer jobb å bløte opp tørre kikerter, så jeg bruker stort sett de på boks. 300 GRAM KIKERTER (OMTRENT EN BOKS)2 FEDD HVITLØK3-4 SS OLIVENOLJE2-3 SS TAHINI ELLER FERSKE SESAMFRØ (SMAK DEG FRAMEVT NOEN DRÅPER SESAMOLJESAFTEN AV 1 SITRON1 TS SALTEVT PERSILLE ELLER MYNTE OG CHILI1 SS SESAMFRØOLIVENOLJE ELLER VANN MOS HVITLØKEN. Bland kikerter, hvitløk, tahini (evt sesamfrø) og olje i en liten kjøkkenmaskin, en morter eller en bolle. Mos til du har en jevn masse. Noen ganger blir humusen litt for tørr og tjukk. I så fall er det opp til deg om du vil bløte den opp med olje eller vann. Smak til med sitronsaft og salt inntil blandingen har en behagelig og forsiktig syrlig tagg. Strø over sesamfrø. KYLLINGBRYST MED HUMUS De kyllingbrystene du får kjøpt i Norge er ærlig talt nokså kjedelige, og jeg ender ofte opp med å bli sur på meg selv når jeg likevel kjøper dem - fordi det er lettvint og jeg er lat. Det finnes flere måter å jazze opp det smakløse kyllingkjøttet på, ulempen med de fleste av dem er at de er litt tungvinte, og da går vinninga opp i spinninga. Men denne oppskriften er lett som en lek, hele sullamitten er gjort unna på like lang tid som det tar å steke kyllingen. Nok til 22 ELLER 4 KYLLINGBRYST2 TS KUMMIN2 SS MYNTEBLADER4 SS PISTASJNØTTER UTEN SKALL1 GRANATEPLE1 PORSJON HUMUS (SE OVER)SMØRSALT OG PEPPER HAKK PISTASJNØTTER. Del granateplet opp i de små frøene. Dette gjør du ved å skjære et snitt i granateplet rundt hele og brekke det i to. De små saftfylte frøene inni er det spiselige og de klarer du som regel å få ut ved å brekke litt på granateplet og skyve ut frøene med fingrene. Pass på å ikke få med det hvite isolasjonsstoffet inni (som ser ut som det hvite i appelsinskall), det smaker bittert og kjipt. Varm smør i en panne. Krydre kyllingbrystene med salt, pepper, kummin og mynte og stek dem i 6-8 minutter på middels varme til de er gjennomstekte. Snu dem et par ganger underveis. Legg kyllingbrystene på tallerkener, Legg humus ved siden av, strø over pistasjnøtter og granateple og server. Også godt med humus: Pitasandwich med humus: Jeg pleier å steke pitabrødet i ovnen, åpne det og smøre det inn med masse humus. Deretter kan du i grunnen fylle det med hva som helst: Løk, kylling, squash, tomater, oliven og grillet paprika er min favoritt. Meninger om mat? Bli med i diskusjonen på vårt matforum! andreas.viestad@dagbladet.no