Østenfor klanen

Får du ikke bord på kinesiske Dinner, er Oriental et godt og rimelig alternativ.

- ØL, PIZZA og storskjermjubel i første, mens det i andre etasje rår en nesten guddommelig stillhet og ro. Det er store kontraster i det røde huset på Aschehougs plass, som en gang het Amalienborg, sa Fredag etter å ha skumpet seg fram mellom røykende og røslige medlemmer av VIF-klanen og sluppet opp trappa til Orienten. Der var dempet belysning, duse farger i interiøret og god plass mellom bordene. Elskverdig, smilende og lavmælt betjening ønsket velkommen.

I den ene stua hadde Robinson allerede lagt beslag på et bord og kortet ventetida med et glass Tiger-øl fra Singapore.

- De har en rikholdig og spennende meny her, men jeg foreslår likevel sprøstekt and, som vi må være to om. Det er nesten Peking-and, men den må bestilles to dager i forveien, sa Robinson, som hadde hatt god tid til å studere menyen. Fredag føyde seg villig for bordvennens ønsker om and i november, og foreslo dim-sum til forrett, for variasjonens skyld.

Servitøren kom med isvann til de nyankomne og anbefalte en tallerken med innbakte dim-sum av ymse slag - med reker, svinekjøtt og kamskjell - og dertil vårull, alt servert med tre forskjellige sauser: søt chili, soya og sennepssaus.

Maten kom raskt på bordet, sammen med en rød Jacobs Creek til 321 kroner.

- Jeg er ikke så god med pinner, er det lov å bruke klypa? hvisket Fredag, som måtte spørre en gang til hvilken «pakke» som skulle dyppes i hva. Intens smatting antydet at «Orientens tapas» falt i smak.

Fredag fulgte ivrig med da servitøren gikk løs på den halve crispy anda med skje, vred ut beina og moste kjøttet samtidig som det krydrete skinnet beholdt sin sprøhet. Flortynne, varme rispannekaker i boks med lokk, og bønnesausen Hoi Sin kom for seg med finskåren vårløk og slangeagurk. Av dette rullet Robinson drevent sine pannekakeruller og spiste velbehagelig.

- Ingen overraskelse, heldigvis, sukket andeelskeren. - Servert på denne måten virker det ikke fett engang. Så mye mat, vi kunne vært tre på denne retten. 

INNERST I LOKALET lot det til å være en forsiktig bursdagsfeiring over flere bord, der folk kom og gikk og bestilte retter fortløpende.

- Det later til at kjøkkenet ikke har noen problemer med å etterkomme mange forskjellige ønsker, sa Fredag imponert.

- Men regningen blir kanskje et problem, antydet Robinson. - Eller kanskje ikke? Vårt måltid ble behagelig priset. Selv med dessert og kaffe ble sluttsummen godt under 1300 kroner.

- Med Are Kalvøs uttalelser om kinamat friskt i minne, unngikk vi de evinnelige friterte bananene. Min hjemmelagde mangopudding var sjeldent god, med rips og mangosaus til glede for oss som holder på at mango er «the king of fruits». Hva med din ingefæris? spurte Fredag.

- Parfait heter det, rettet Robinson. - Og her er en symfoni av smaker - pasjonsfrukt, ananas, lichi og den hvite med svarte prikker, vet du, den heter dragefrukt! Den hadde riktignok minst smak. Ikke mange prikker å trekke her, mat og pris sett under ett.

- Det eneste er at lokalet er litt kjedelig, hvisket Fredag, som ikke tok bordvennens hint om å flytte et hakk ned alvorlig. Der sto tv-jubelen stadig i taket, men heldigvis var det godt isolert. Taket altså.

magasinet@dagbladet.no

USPENNENDE: Men det hjelper mye at Oriental er en rolig restaurant med veltillaget, kinesisk mat til hyggelige priser.