Over streken

Nådeløs og fordomsfull har Steffen Kverneland (39) illustrert Bibelen, med Kjell Magne Bondevik som fariseer og Jesus som en blanding av Arafat og Ramsy.

{ndash}HVA MIN MOR SIER? Steffen Kverneland krysser det spygule gulvbelegget på vei til kjøleskapet for å hente sin andre pils. Klokka er mange minutter over to, det er fredag, så det må han ha lov til. Bevares. På salongbordet ligger en pakke tobakk, en pakke sigaretter, samt en nylaget tegning som skal inn i Nationen. Det kommer snart noen og henter den. {ndash}Det er ikke alle tegningene mor er like begeistret for, og hun hadde vel helst sett at jeg hadde fortsatt å bruke talentet mitt på å lage impresjonistiske landskapsbilder, sier Kverneland og gliser hyggelig. Han setter seg i sofaen og trekker opp ølboksen. «Pssjt,» som det ville stått i en tegneserie. {ndash}Men hun er nok stolt over at jeg er så uredd og bare kjører på. Og hun er en av mine største fans. DET VAR I 1987 at en ung og sjenert Steffen Kverneland flyttet fra Haugesund og til en kamerat i Herslebs gate på Oslos østkant. Han var 24 år, og drømmen var en plass på Statens kunstakademi. For å ha noe å leve av, begynte han å tegne for avisene Dag og Tid og Ny Tid. {ndash}Og fikk en voldsom respons, sier han. Og ettersom responsen ikke avtok, men tvert imot økte, la han sine kunstdrømmer i pennalet, og ble tegner på fulltid. I femten år har han sendt ut alt fra vulgære undergrunnstegneseriefigurer som spyr og pisser, til anerkjente striper som «Amputerte klassikere», en av dem er sågar kjøpt inn av Nasjonalgalleriet. Og voldsom respons fikk Kverneland, da han tegnet Cappelens kassasuksess Erik Fosnes Hansen som en påståelig gjerrigknark i matrosdress. Det endte med at forlaget sensurerte ham. MANDAG DENNE UKA kom «Bibelen 2» ut på Samlaget, med tekst av sunnmørsironikeren Are Kalvø og tegninger av Steffen Kverneland. Og sannelig, allerede på side 15, har han tegnet to av sine yndlingsobjekter: Kjell Magne Bondevik og Valgerd Svarstad Haugland. Begge framstilt som fariseere. {ndash}Forholdet til dem er ambivalent. I politisk satire er det en fordel at politikerne er drittsekker og når de i tillegg har sånne vemmelige tryner, så er det perfekt. Jo mer hissig jeg er, jo lettere er det å tegne. De er mine gode fiender. {ndash}Det var en lykke for deg at Bondevik ble statsminister igjen?{ndash}Han er bra for jobben min, men et mareritt for landet. {ndash}Prest , sier Kverneland så foraktelig han kan, og så sier han: {ndash} Prestestyre ! Vi er i år 2002 og det er en prest som styrer landet. Det er helt absurd. Taliban-aktig. Han som person kjenner jeg ikke, men det han står for og sier, liker jeg ikke. Menneskesynet hans er forferdelig, sier Kverneland og nå er han engasjert. {ndash}At homofile skal være annenrangs mennesker, som ikke skal ha de samme rettighetene som ham selv. En kombinasjon av middelalder og Tyskland i 30-åra. Hadde det vært opp til Bondevik, ville kvinnene stått på kjøkkenet og de homofile ville fått rosa jødestjerner! Men fordi han er så maktsjuk, har han filt litt på kantene.{ndash}Har du truffet ham?{ndash}Nei. {ndash}Har du truffet noen av de andre du har tegnet? {ndash}Ja, og jeg trodde lenge at jeg avskydde alle politikere. Jeg har truffet Kristin Halvorsen, Øystein Djupedal, og Johan J. Jakobsen da han var aktiv. Ja, og så Anne Enger Lahnstein. Henne har jeg tegnet skjev og fæl. Men de ble alle så utrolige sympatiske. Så jeg er forsiktig med å treffe politikere. De tar fra meg fordommene mine. STEFFEN KVERNELAND BOR FREMDELES i Herslebs gate. Ikke lenger med en kamerat, men med en samboer. Det er derfor det er nymalte vegger, og ellers ryddig og pent. Det er her han bor, og det er her han jobber. {ndash}Jeg hater klokketyranniet og står opp når jeg er god og utsovet. I november blir det gjerne i elleve{ndash}tolv-tida. Om sommeren blir det gjerne ni{ndash}ti. Alle burde jo ha det sånn. Jeg er alltid opplagt. Så sant det ikke er en kjemisk framstilt dårlig form, he-he. Ja, så setter jeg meg i sofaen med kaffe og aviser en times tid. Og mens jeg sitter her og våkner, kommer ideene. Så går jeg ut på rommet der, sier han og nikker mot et lite rom vendt ut mot bakgården. {ndash}Og begynner å tegne. Jeg jobber uansett om inspirasjonen kommer eller ikke. Jeg er disiplinert. Og jeg jobber fort og effektivt.{ndash}Hvis du fikk gjøre hva du ville. Hva ville du gjort da? Malt? {ndash}Jeg gjør akkurat det jeg vil nå. Det er helt utrolig. Jeg tjener mer penger enn jeg klarer å bruke. Jeg gikk i så mange år uten penger, og nå kan jeg ikke lenger bruke penger. Det eneste jeg bruker penger på er øl, plater og noen kunstbøker. Og der var det øl igjen. Når Kvernelands venner skal fortelle hva han gjør når han ikke tegner, sier de gjerne som følger: «Han drikker øl, spiller ludo og minigolf, og så svømmer han. Nevnte jeg at han drakk øl?»{ndash}Alt henger sammen med øldrikking, sier Kverneland. {ndash}I går for eksempel, svømte vi først. Etterpå spiste vi baconcheeseburger og drakk tre pils. Ikke mer. Bare akkurat sånn at vi får en fin buzz. {ndash}Og ludo? {ndash}En kompisgjeng, øl og ludo er dynamitt. Alle er dårlige tapere og enda mer usympatiske vinnere og når ølet begynner å virke, blir det utrolig bra. SKAL DU FYRE OPP TEMPERAMENTET til Kverneland, sier hans tegneserievenner, skal man begynne å snakke om samtidslitteratur eller samtidskunst. Da jazzer han seg opp og kan bli krakilsk. {ndash}Jeg er litt frekk. Tøff i trynet. Men det er så mange middelmådige folk og så mye servilitet i dette lille landet. Du har malere som begynte bra, og var dyktige, men så begynte de å legge kabal. Det samme om att og om att. Og så har vi alle dem som ikke var bra da de var unge en gang, sier Kverneland. {ndash}Og samtidslitteratur? Jeg er så lei. Det er så dødt. Kjedelig. Vi vasser i dritt. Historiens filter har ikke satt inn, og vi må gjennom så masse før vi finner gull. Det gidder jeg ikke. Jeg leser bare klassikere: sånne som Sandemose og Hamsun. Og så et siste spørsmål det kan passe å avslutte med: {ndash}Hva ville du sagt dersom du traff Kjell Magne Bondevik? {ndash}He-he. Nei, ka skulle det bli? Jo: «Vett mor di ka du bala med?» hallgeir.opedal@dagbladet.no