Over til sporten

Den som tror at Arne Scheie har hyllene fulle av idrettsbøker, har helt rett.

SELV ET LEVENDE leksikon trenger påfyll iblant, lyder et gammelt NRK-ordtak. I Arne Scheies hjem er det biografier, oppslagsverk, årsoppsummeringer og jubileumsbøker nok til å utdanne en sportsjournalist eller tre på stedet. «Where are they now» om gamle fotballhelter, Odd Ballklubbs jubileumsskrift «1968-1988», utallige eksemplarer av Rothmanns fotballkalender. Men selv om han allerede har sugd kunnskapen ut av dem alle og spredd den for det norske folk i en del år nå, er det enkelte som bare ikke kan få nok av Arne Scheie.{ndash}Ustanselig ringer folk og skriver mail. Men jeg har ikke anledning til å svare mer enn to prosent av dem.{ndash}Er det vanskelig å sette deg fast?{ndash}Ikke i det hele tatt! Men det er klart det begynner å bli komplisert når folk spør meg om hvem den yngste verdensmesteren i skihopp er. Vi må huske på at skihopp har røtter til 1808. Var det finske Tauno Luiro i 1951, eller østerrikeren Sepp Bradl i 36? Men hva da med alle disse 1800-talls hopperne? Umulig å vite.SOM BIBLIOTEKARSØNN og fotballekspert vet Arne Scheie likevel det meste om å ha bredde i troppen. Biblioteket inneholder ifølge ham selv 3000{ndash}4000 titler. Skjønnlitteratur er det i alle retninger, men Scheie innrømmer at kona er ledende på det feltet.{ndash}Men jeg har mine favoritter. Kona har mast i flere år om at jeg må lese Henning Mankell. I sommer slukte jeg fire av bøkene hans. Jeg må si det er vanvittig bra. Gunnar Staalesen og Dag Solstad er to andre favoritter. «Seierherrene» av Roy Jacobsen har også betydd mye for meg. Både fordi boka er interessant for en som har hatt historie som fag på universitetet, og at miljøskildringene har mange paralleller til min egen oppvekst.{ndash}Så du kjøpte ikke boka fordi du trodde det var ei sportsbok?{ndash}He-he. Nei.{ndash}Men her har jeg en virkelig godbit! sier Scheie og dreier oppmerksomheten mot en grågrønn ryggrekke.{ndash}Det er ikke mange som har alle 50 eksemplarene av «Sportsboken». Jeg hadde heller ikke det før Alf Gjestvang, vår tidligere OL-medaljør, forærte meg denne første fra 1953. Dette er virkelig noe å ha i et hjem!Bokettersynet får øye på noen tynne bøker kant i kant med idrettshistorien. «Naturlig slank med kost i balanse», «Lev deg glad», «Frisk og glad» og «Spis deg glad».{ndash}Er dette noe du lever etter?{ndash}Ja, men jeg bruker dem som oppslag. Som med idrettsbøkene, sier den slanke og glade sportsreporteren.{ndash}HVILKEN ER DEN BESTE idrettsboka?{ndash}Den er vanskelig. Jeg vil framheve den første VM-boka fra Jon Michelet og Dag Solstad, fra 1982. Heldigvis har jeg også blitt litt kjent med disse kapasitetene. Det føles stort for en enkel gutt fra Skedsmo som meg, sier en ydmyk Scheie.Kapasiteter på idrettsbanen har dessverre også blitt fristet til å skrive selvbiografier gjennom åra. I Scheies store kjellerbibliotek står storverk som «3-2-1 Gå» av Håkon Brusveen, «I hopp og løype» av Tormod Knutsen, Knut Johannessens frapperende «Fra Kampen til Squaw Valley» og Gjermund Eggens berusende «3 x Gull».{ndash}Nei, de tilhører kanskje ikke litteraturhistoriens ypperste. Men du må huske på at disse bøkene i sin tid var en viktig informasjonskilde ut til folk. Dette var lenge før TV og aviser begynte med bred dekning av idrett, slik vi har i dag.Vi kan vel si det slik, Arne. sverre.gunnar.haga@dagbladet.no

<HLF>Kampens hule:</HLF> Her i husets kjeller blir de lagret, alle de detaljene som det idrettsinteresserte norske folk nå har lært av Arne Scheie opp gjennom åra. - Men det er lett å sette meg fast, hevder han.