Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

- «Faen». Det var det første jeg tenkte. Jeg ville jo dø.

Men da det verste sinnet hadde gitt seg, tenkte jeg at dette måtte bety at det ikke var min tid ennå.

Det var da jeg bestemte meg for å gå for livet.

Overlever på sang og smoothie

Merete (65) hadde booket seg inn på hotell for å dø.

10. November 2017, våknet Merete (65) opp på akuttmottaket på Ullevål sykehus i Oslo etter 17 timers søvn. Det var ikke meningen.

Dagen i forveien hadde den førtidspensjonerte ungdomsskolelæreren gjort alvor av tanker hun hadde hatt lenge.

Tanker som med tida hadde blitt til en plan.

Da hun bestilte taxi denne fredagen, hadde hun allerede pakket ned dobbelt så mange sovepiller som hun trodde måtte til for å dø og booket rom på hotell i Oslo.

Framme på hotellrommet slo hun på TV og fant straks roen. Da det ordinære sendeskjemaet var slutt, var hun fortsatt fast bestemt på at planen skulle gjennomføres.

- Jeg tok tablettene og sendte en sms til datteren min, sånn at hun kunne finne meg dagen etter.

Tidspunktet var gjennomtenkt:

Det var to måneder til datteren og familien skulle flytte til utlandet.

De ville både rekke begravelsen, rydding av hus og å summe seg etter dødsfallet, før de reiste.

I 120 år og fire generasjoner har Meretes familie holdt til på en høyde med utsikt til Tønsbergfjorden. Riktignok måtte det opprinnelige huset rives på grunn av råte for tretti år siden, men hennes far, byggmesteren, bygde det egenhendig opp igjen etter Meretes tegninger.

Merete har vært gift og skilt, hun har en datter og to barnebarn, og har jobbet som lærer i ungdomsskolen i 38 år. Hun har sunget siden hun var tre, og elsket å stå på scenen fra hun var sju.

Siden hun var ti har hun vært med i minst to kor samtidig.

- Det har i hvert fall ikke vært et A4-liv, sier hun og legger til at hun har arvet kunstnersjelen fra faren og pertentligheten fra moren.

- Og selv om jeg har møtt motgang, har jeg alltid vært ei gladjente. I mørke perioder har galgenhumoren holdt liv i meg. Hvis mitt liv skal oppsummeres i ett ord, er «heftig» mest presist, slår hun fast.

Da Merete slo av TV-en på hotellrommet i Oslo den novemberkvelden for to og et halvt år siden og la seg til å sove for aldri å våkne igjen, føltes det lenge siden hun hadde vært ei gladjente.

Selv sangen, som hadde betydd så mye i livet hennes, hadde mistet betydning.

- Jeg hadde meldt meg ut av koret og sang ikke engang når jeg var alene.

Alt som betydde noe for meg var borte.

- Ti år med helseproblemer hadde tvunget meg til å gå av med AFP. Datteren min og barnebarna skulle bo i utlandet i to år, faren min hadde fått demens, katten min var død, jeg hadde mistet en nær venn, og jeg klarte ikke å ta de grepene i livsstilen min som var nødvendige for å bli frisk. Alternativet til å dø fort, var å råtne langsomt.

For å forstå hva Merete mener, må vi ti år tilbake i tid. Til en dag som var som alle andre, helt til et lite øyeblikk endret alt:

Merete sto på kjøkkengulvet, da hun tok et skritt bakover - og uforvarende tråkket på katten sin.

Den bet henne på refleks i ankelen. Etter en stund gikk det infeksjon i såret, og Merete havnet på sykehus. Der gikk hun gjennom en lang operasjon. I ei uke lå hun med store mengder antibiotika og penicillin intravenøst. Da hun ble skrevet ut, var hun en annen.

Den tidligere fulltidsarbeidende musikk og mat- og helselæreren som pleide å svømme 1000 meter i uka i tillegg til joggeturer og korarrangementer, var tappet for energi og kom seg knapt ut av senga. Hun hadde en voldsom, kronisk kløe over hele kroppen og kunne klø seg til blods.

Angst og depresjon tok stadig større plass.

Etter å ha oppsøkt utallige terapeuter av ymse slag, traff hun en som mente plagene hennes skyldtes allergi mot en spesiell type penicillin. Det ga mening for Merete, for etter kattebittet og operasjonen var det nettopp penicillin-typen apocillin hun hadde fått. Terapeuten anbefalte Merete å kutte helt ut sukker, laktose og gluten i tre og en halv måneder.

- Jeg prøvde, men det var et strev, selv for meg som er utdannet innen ernæring. Sukker, laktose og gluten finnes i omtrent alt vi spiser.

Et par år etter ble Merete nok en gang satt på en penicillin-kur. Selv mener hun at den var årsaken til at hun de neste ti åra knapt kom seg ut av senga.

I 2017 oppsøkte hun en naturterapeut, som slo fast at hun hadde alvorlige skader i tarmen som følge av antibiotika- og penicillinbruk, negativt stress og dårlig kosthold. Hvis hun ikke endret levemåte, kunne det ha livstruende følger.

- Jeg forsto at han mente det seriøst, og ble livredd for ikke å klare det.

Det er fyr på peisen og tente stearinlys i stua.

Fra cd-spilleren strømmer Bugge Wesseltoft.

Ute på kjøkkenbenken ligger et speltbrød til avkjøling, proppfullt av helsebringende frø og frukter.

Det er ikke en sånn dag hvor man kan se helt til Østfold gjennom de sju vinduene i karnappet, men man kan nyte lysene som slynger seg rundt det flere meter høye lerketreet i hagen.

Merete måtte leie inn en kar med lift for å få prosjektet i havn. Dessverre måtte liftmannen avbryte pyntingen for å slippe fram en nabo som skulle ut med bilen, før han nådde helt til topps. Det irriterer Merete ørlite grann, men bare ørlite.

Meretes «nye» liv har ikke vært fritt for motgang. Noen måneder etter selvmordsforsøket anbefalte datteren hennes et opphold ved en klinikk i Thailand. Merete hadde egentlig ikke råd, men tok opp et forbrukslån.

Etter tre måneder i Thailand med flytende føde, store mengder c- og b-vitamin og gurkemeie intravenøst, 22 tykktarm og 20 tungmetallskyllinger, meditasjon og barbeint-turer på stranda, var hun mye friskere og så begeistret at hun inviterte legen som drev klinikken til å holde foredrag i Norge.

Han sa ja, og i august i fjor leide Merete byens storstue i et døgn for to sekvenser med foredrag og konserter. Hun booket en av Norges fremste tenorer, i tillegg til to kor og tjue profesjonelle musikere. Billettinntektene skulle dekke utgiftene.

Merete regnet med ca. 1600 besøkende. Heldigvis fikk hun avbestilt korene og musikerne. Merete har ennå ikke orket å telle opp, men anslår at hun fikk solgt ca. hundre billetter, til sammen.

- Det var et slag i trynet. Jeg sitter igjen med stor gjeld. Men jeg sover godt om natta og angrer ikke, for arrangementet var en suksess for dem som kom. Flere sier at de planlegger Thailand-tur, og legen har sagt at han vil komme tilbake. Gratis. Til Oslo.

Da Merete kom til seg selv på Ullevål sykehus etter selvmordsforsøket for tre år siden, skjønte hun at hun likevel ikke hadde mistet alt som betydde noe. Datteren og barnebarna flyttet til Asia for en periode, men Merete kunne jo komme på besøk.

- At jeg overlevde fortalte meg dessuten at jeg hadde mer å utrette her på jorda.

Merete bestemte seg for å være åpen om motgangen og de mørke tankene.

Hun vil vise at det kan ramme alle og komme som lyn fra klar himmel.

Og hun vil dele sine erfaringer om betydningen av riktig ernæring. Til tross for at hun selv ikke alltid har lykkes med å følge opp gode råd, er hun overbevist om at kostholdet kan være avgjørende både for fysisk og mental helse.

Hun går så langt som å si at riktig mat kan forebygge selvmordsforsøk:

- Det er maten vi lever av! «Mat skal være din medisin, og medisin skal være din mat.» Det er et 3000 år gammelt sitat fra Hippokrates. Derfor er det ille at verken leger eller myndigheter legger større vekt på hvor viktig mat er for helsa, også den mentale.

Men også Merete opplever fortsatt å våkne og ha lyst til å trekke dyna over hodet.

- Da står jeg opp! Sier hun bestemt og ler høyt:

- Jeg står opp, tenner levende lys, fyrer i peisen...

og lager en smoothie av femten ulike grønnsaker og bær.

Og så synger jeg. Sangen er livet for meg.