Oversvømte Europa med peanøtter

Og sendte dårlig spaghetti til Italia. Marshallhjelpa er 60 år.

DE AMERIKANSKE TOBAKKSBØNDENE fikk mer å gjøre i årene etter andre verdenskrig.

Marshallplanen, USAs pengehjelp til det krigsødelagte Europa, ble vedtatt i juli 1947.

Året etter kom 40.000 tonn amerikansk tobakk betalt med Marshallpenger til Europa. Det ble krise i gresk tobakksindustri. Eksporten fra Hellas falt til 2500 tonn årlig. Den greske tobakksindustrien kom seg aldri på fote igjen. Tobakkseksporten fra Algerie, Tyrkia og Rhodesia ble også rammet.

Tobakksprodusentene i Virginia hadde innflytelsesrike lobbyister. I juni 1949 var det sendt tobakk for 111 millioner dollar fra USA til Europa. Landbruksmaskinene som Europa ba om var det til da bare brukt 40 millioner dollar på.

Til Italia sendte amerikanerne store mengder dyr lavkvalitetsspaghetti. Peanøttoverskuddet i USA førte til enorme forsendelser av nøtter til Vest-Europa. I stedet for fett, som det var bedt om.

Det ble også sendt alt for mye tørket frukt, samt 65.000 lastebiler til land som hadde forferdelige veier og manglet bensin.

- AFRIKA TRENGER EN NY MARSHALLPLAN, sa den kjente uhjelpseksperten og forfatteren Jeffrey Sachs i 2001.

Han ville kalle den nye planen for en Powell Plan, oppkalt etter Colin Powell, akkurat som Marshallhjelpen etter krigen fikk navnet sitt etter utenriksministeren George C. Marshall.

Oversvømte Europa med peanøtter

I år feires 60-årsjubileet for Marshallplanen. Den amerikanske pengeinnsprøytingen til Europa fremstilles ofte som en suksesshistorie. Men kritikerne stiller spørsmål om det er dette Afrika trenger.

TIL SAMMEN BLE DET SENDT rundt 13 milliarder dollar til Europa i gaver, lån og varer. Rundt 3 milliarder kroner ble overført til Norge.

Dette oversteg ikke fem prosent av BNP for noen av landene som mottok hjelpen.

Princeton-forskeren Hadley Arkes mener Marshallhjelpen ikke var årsaken til den økonomiske suksessen i Vest-Europa etter krigen. 


Han viser til
at mesteparten av pengene ikke førte til økt produktivitet, men ble brukt til å kjøpe amerikanske produkter, jordbruksvarer, råmaterialer og halvfabrikata. Mottakerlandenes egen økonomiske politikk gjorde mest for å få kontinentet opp på føttene igjen, mener han. Historikeren Alan Milward mener hjelpen i noen tilfeller var skadelig.

Økonomen Tylor Cowen mener det ikke var dollarmangel som var problemet i Europa, men feilslått økonomisk politikk. Etter frigjøringen beholdt landene den strenge kontrollen med økonomien. Veksten kom først når kontrollen ble fjernet og en «sunn økonomisk politikk» var på plass.

- Marshallplanen bidro til å endre europeisk politikk på flere områder. Jeg mener den rent økonomiske siden av dette hadde stor betydning, selv om man kan diskutere graden av det og om økonomien ville kommet på fote uansett. Her er det en del uenighet. Gjenoppbygningen av Europa kom i gang i god tid før Marshallplanen. Det var allerede en betydelig vekst i de fleste europeiske land, sier doktorgradsstipendiat Dag Axel Kristoffersen til Dagbladet.no.

AT DEN ØKONOMISKE POLITIKKEN GIKK i retning frihandel og markedsliberalisme er en annen myte om Marshallplanen, mener Cowen. Amerikanerne tvang ikke kapitalisme på Europa, som kritikerne fra venstresida mente.

Marshallplanen oppfordret tvert om til mer statlig inngripen. Amerikanerne anbefalte en keynesiansk inspirert politikk. Hjelpen ga ikke incentiver til å forandre på den økonomiske politikken, men ga myndighetene mulighet til å utsette nødvendig innstramming og leve over evne, mener Cowen.

Marshallfondene ble administrert av de nasjonale myndighetene sammen med organisasjonen ECA. I hver hovedstad fantes det en ECA-utsending, vanligvis en prominent, amerikansk forretningsmann, som ga råd i prosessen. Paneler med forretningsfolk, byråkrater og fagforeningsledere ble satt ned for å se hvor hjelpen trengtes mest.

- At liberaliseringen av europeisk økonomi ikke ble så omfattende, kan man nok si. Mange amerikanere hadde håp om at dette skulle føre til at Europa kunne omforme sin økonomi etter modell av USA, sier doktorgradsstipendiat Kristoffersen.

- Amerikanerne ønsket et felles, europeisk marked, det fikk man jo først på 80- og 90-tallet. Men det er klart at Marshallhjelpen bidro til en betydelig lettelse av handelen mellom de europeiske landene, tankegangen ble vridd bort fra den proteksjonistiske holdningen fra 30-tallet. Uten det amerikanske presset kan man spørre seg om det ville gått saktere eller blitt noe av i det hele tatt. Det førte til at man fikk reelle samarbeidsorganer, som fikk innvirkning på den europeiske integrasjonsprossessen, det som ble EF og EU, sier Kristoffersen.

DET ER HELLER IKKE LETT å vise noen sterk sammenheng mellom hvor mye hjelp de ulike landene fikk og deres økonomiske vekst. Tvert om, mener kritikerne.

Storbritannia fikk mest hjelp. Her gikk veksten langsomst. Den steg først raskt da pengestøtten ble kuttet ned. Det samme mønsteret finnes hos andre mottakere. I Storbritannia, Sverige og Hellas, som fikk mest hjelp, vokste økonomien tregest. De landene som fikk mindre, vokste raskere.

I Hellas og Østerrike mener Tyler Cowen at den økonomiske veksten ble satt tilbake som følge av hjelpen, på grunn av den sterke påvirkningen USA fikk på den økonomiske politikken i landene. Den førte til mer korrupsjon på grunn av rigide, byråkratiske krav.

For land som Norge og Storbritannia, som var innrettet i en keynesiansk tankegang, var det ikke problematisk å drive økonomisk planlegging. Kristoffersen mener Marshallhjelpen ikke førte oss i noen markedsliberalistisk retning.

- Det hadde ikke innvirkning på hvordan den overordnede økonomiske politikken ble ført, mener han.

DE ØKONOMISKE MÅLENE I PROGRAMMET ble heller ikke nådd, selv om det i festtalene stadig trekkes fram at pengene førte til økt produksjon og økonomisk friskmelding for landene.

Bare tre industrigrener vokste mer enn målet som var satt, én gren klarte å nå målet, mens åtte andre grener sakket akterut. Innen sukker-, kull- og tinnproduksjon gikk det bra, mens for eksempel kobber-, aluminium- og sinkbransjen gjorde det svært mye dårligere enn målene.

- Det nye med Marshallhjelpen var ikke at man vedtok å sende penger til Europa, men måten man gjorde det på. I årene mellom 1945 og 1947 hadde amerikanerne sendt store dollarbeløp til Europa. Amerikanerne innså at det ikke hjalp å pøse inn penger blant annet i Tyskland. Europeerne måtte stilles ansvarlig og lage et felles program for hvordan bistanden skulle utnyttes. Dette måtte koordineres mellom de europeiske landene, som forpliktet seg til å planlegge og samarbeide, sier Kristoffersen.

FRANKRIKE fikk nest mest hjelp av alle landene. Pengene gikk i stor grad til forsøkene på å opprettholde koloniveldet, skriver Tanya Narozhna i Failed Expectation, en litteraturgjennomgang om Marshallhjelpen.

Pengene gikk til militære kampanjer, stort sett i Indokina og Nord-Afrika, hevdes det. Også for Storbritannias del gikk mye til kolonimaktkamp. Frankrikes vekst begynte før Marshallhjelpen var på plass, fastslås det. Kristoffersen er ikke enig:

- Marshallhjelpen ble ikke brukt i Algerie eller Indokina, men Frankrike fikk betydelig økonomisk støtte av amerikanerne til krigen i Indokina. Dette var imidlertid penger som ble overført direkte til dem, og må holdes atskilt fra Marshallhjelpen. USA var i prinsippet motstandere av de europeiske koloniene. I Indokina var det oppfatningen av behovet for å demme opp for kommunismen som var viktigst, sier forskeren.

I STORBRITANNIA SÅ myndighetene sommeren 1947 at landet ikke hadde dollar nok til å importere varer i mer enn noen måneder framover. Alternativet til Marshallplan ville ifølge Kristoffersen vært å kutte dramatisk i forbruk og investeringer nasjonalt, noe som ville fått voldsomme konsekvenser.

- En av hovedgrunnene til at Marshallplanen kom i stand var den akutte dollarkrisa. De europeiske landene trengte dollar for å betale for det de trengte av importvarer. Det er sikkert mange eksempel på mislykkede elementer, enkeltting, men om man ser på det overordnede var dette et veldig vellykket prosjekt, sier han.

- Det bidro også til optimisme, en oppfatning av at Europa og USA sto sammen, og økte troen på at man kunne komme ut av vanskene. Noen hevder at Marshallhjelpen var helt avgjørende, andre, som historikeren Charles Maier, har nyansert det, og kaller Marshallplanen for smøreoljen i det europeiske maskineriet, avslutter Kristoffersen.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på mail.

LANDBRUKSMASKINER:</B> Her losses traktorer i kasser fra skipet Uruguay.
<B>ETTERSPURT:</B> Landbruksmaskiner og traktorer ankommer Felleskjøpet på Grorud.
RÅVARER FRA USA:</B> To bryggesjauere ruller en stor tønne merket med Marshallhjelpens emblem.
PROMO:</B> En av Marshallreklameplakatene går inn for eurepeisk integrasjon.
SKADESKUTT EUROPA:</B> Slik så den tyske byen Dresden ut etter å ha blitt sønderbombet ved utgangen av krigen.
STARTEN PÅ EUROPEISK INTEGRASJON:</B> Marshallplanen førte til forpliktende samarbeid mellom de Vest-Europeiske landene og opprettelsen av samarbeidsorganisasjner. Bildet viser en av plakatene som ble laget for å promotere programmet.
BAKTE BRØD MED AMERIKANSK MEL:</B> En mor serverer kveldsmat til barna sine i et av etterkrigsårene.
<B>STEEN OG STRØM I OSLO:</B> Magasinet solgte norske varer som var laget av råvarer fra USA. Skiltet i butikken lyder: "Norske varer gjennom Marshall-planen".
KAIA I OSLO:</B> Det losses kasser med Marshallhjelp fra skipet Tennessee.
<B>SYNLIG FOR FOLK:</B> Marshallhjelpen førte til optimisme og tro på at verden kunne komme på sporet igjen.
<B>OSLO FIKK HJELP:</B> Bryggesjauere losser varer på brygga. Her er det soyabønner som ankommer i sekker fra USA.
MOTTAKERLANDENE:</B> De røde søylene indikerer størrelsen på Marshallhjelpen de ulike landene mottok.
<B>FIKK NOBELPRISEN:</B> Her er den tidligere utenriksministeren, generalen, FN-delegaten og forsvarsministeren George Marshall på vei for å motta prisen i 1953.