Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

På dødslista

Irshad Manji (36) er kalt Osama bin Ladens verste mareritt og mottar stadig dødstrusler. Alt på grunn av boka «Hva er galt med islam?»

DEN SISTE DØDSTRUSSELEN kom for noen dager siden. Boka «Hva er galt med islam?» er nettopp oversatt til urdu og gis ut i Pakistan. Nå kommer også boka på norsk.

-  Jeg fikk en mail der det sto at både jeg og oversetteren er på dødslista til avsenderen. Men jeg kan ikke angre på at jeg skrev den, sier Irshad Manji til Magasinet.

Hun ler overbevisende på telefon fra Canada der hun er innom hjembyen Toronto et kort døgn. Deretter går turen videre via USA til Danmark, Finland, Norge og Berlin. Væpnet med boka under armen og sterke meninger forkynner hun at islam er kvinnefiendtlig og trenger fornyelse.

Mer skal det ikke til før noen mener hun fortjener ei kule i hodet.

Irshad Manji er journalist og tv-stjerne i Canada. Hun er lesbisk, muslim og utstyrt med en ustoppelig trang til å stille spørsmål og mener muslimer fortsatt lever i middelalderen. Dette roper hun ut med store bokstaver og kunnskap i boka som nå også er oversatt til norsk. Sånt gjør man ikke ustraffet.

-  Hva vil du med denne boka?

-  Jeg vil fortelle folk og ikke minst kvinner, at de er blitt gitt en mulighet til å tenke selv. At ikke alt de blir fortalt, er den fulle og eneste sannheten. At Koranen kan tolkes på ulike måter. Islam trenger en reform. Når en 17-årig kvinne i Nigeria blir dømt til 180 piskeslag fordi hun er voldtatt av tre menn, er det noe forferdelig galt. Hun hadde attpåtil klart å skaffe sju vitner, sier hun og viser til en sak fra 2000.

I CANADA HETER BOKA «The Trouble with Islam: A Wake-Up call for Honesty and Change» og endte på bestselgerlistene da den kom i 2003. Den er oversatt til 17 språk. Noe som betyr stadig flere trusler.

-  Tenkte du over hvilke reaksjoner du kunne få?

-  Jeg hadde en samtale med Salman Rushdie og spurte: «Hvorfor skal jeg som muslimsk kvinne skrive ei bok som vil skape så mye trøbbel for meg?» «Fordi ei bok er så mye viktigere enn et liv,» svarte han. Jeg lo. Jeg trodde han spøkte. Men nei, han var seriøs. Salman Rushdie nektet ikke for at Irshad Manji kunne bli drept hvis hun skrev denne boka.

-  Jeg syns det hørtes merkelig ut.

Irshad Manji tar en ørliten pause fra ordflommen.

-  Men jo mer jeg tenkte på det, jo viktigere ble det. Det var disse ordene som gjorde at jeg fortsatte.

I DEN FØRSTE DØDSTRUSSELEN sto det at avsenderen, som var anonym, ønsket å kaste henne inn i helvetes flammer. At hun var en vantro og at han ikke ville få ro før hun var i graven. Trusselen kom allerede før boka var publisert.

-  Jeg ble sjokkert, men hadde prøvd å forberede meg. Så jeg pustet dypt og sendte mailen til politiet. Jeg skjønte at dette bare var den første av mange.

-  Det endte med bodyguard?

-  Ja, en som var med meg på reiser og foredrag. Men i april i fjor, da jeg skulle på tur til England, bestemte jeg meg for å droppe det. Hvis jeg skal overbevise unge muslimer om at de skal forandre tenkemåten sin og tørre å si det høyt, kan ikke jeg gå foran som et forbilde hvis jeg må ha noen som passer på meg.

Da Irshad Manji var fire år, kom hun med familien som flyktning fra Uganda til Canada. Til Vesten. Til et land der det var lov å stille spørsmål. Noe hun gjorde. Først på skolen, så på madrasaen, en religiøs islamsk skole. Der tilbrakte hun hver lørdag fra hun var ni år. Og her stilte hun spørsmålene ei lita jente ikke skulle stille. Som hvorfor jenter ikke kan lede bønn eller hvorfor muslimske barn blir lært at de skal holde seg unna jøder. Irshad Manji ble kastet ut av madrasaen da hun var fjorten.

-  Men du fortsatte å tro?

-  Friheten ved å leve i Vesten er det som har reddet troen min på islam. Jeg kunne gitt opp. Jeg var så møkklei alle forestillingene som var tvunget på meg i madrasaen, men jeg bestemte meg for å studere islam for meg selv. Og fordi jeg bor i et fritt land, har jeg tilgang til informasjon. Jeg har muligheten til å tenke og snakke uten å være redd for straff fra myndigheter og mullaer.

Dermed oppdaget hun ijtihad.

-  En gammel tradisjon innen islam som oppmuntret til selvstendig tenkning, og som tillater hver eneste muslim, kvinne eller mann, heterofil eller homofil, ung eller gammel, å oppdatere hans eller hennes religiøse skikker i ly av samtidas utfordringer.

OPERASJON IJTIHAD kaller hun prosjektet sitt.

-  Det handler ikke om å fortelle muslimer hva de ikke skal tenke, men gi dem en mulighet til å tenke selv. I 700 år har den vakre tradisjonen vært undertykt.

For Irshad Manji er det kvinnene som er løsningen på en fornyelse av islam. Hun mener muslimer undertrykker halve befolkningen.

-  Hvis vi lærer kvinner å lese, kan de selv se at Koranen er langt med kompleks enn det imamer og mullaer tuter ørene deres fulle med. Det blir sagt at «Utdanner du en gutt, utdanner du bare ham. Men utdann ei jente, og du utdanner en hel familie».

Ordene kommer i Concorde-fart gjennom telefonen. Dette har hun snakket om utallige ganger. Dette er hun lidenskapelig opptatt av det.

-  Muslimske middelklassekvinner vet ikke at de kan nekte å gifte seg. At de kan kreve å få en avtale om særeie før de inngår ekteskap. Ifølge Koranen. De har rett til å skille seg. Hvordan skal de få vite dette? Jo, de må få lære å lese.

-  Har du ingen tro på menn?

Latteren hennes er kort, men hjertelig.

-  Jo, jeg har det. Jeg får stadig støtte fra menn, men de som skriver til meg, begynner ofte brevet med: «Som far av tre døtre ...» eller «Som sønn av en sterk kvinne ...». De ser skjønnheten i kvinners intelligens. Men mange menn tenker; hvorfor skal de gi fra seg den makten fundamentalismen gir dem? Der ligger den store utfordringen, men menn vil innse at de også vil vinne på at kvinnene i deres liv får lov til å tenke fritt.

-  Og tjene penger?

-  Muslimske kvinner må begynne å tjene egne penger. Det viktigste verdenssamfunnet kan gjøre, er å gi kvinnene små lån så de kan starte sine egne virksomheter. Til og med FN er enig i dette og har latt 2005 være det internasjonale året for mikrokreditt.

MANJI VOKSTE OPP med en voldelig far som hun til tider hatet. Da hun var 16 år, skilte foreldrene seg, og hun bestemte seg for ikke å ha kontakt med faren.

-  Av og til tenker jeg at jeg må se ham før han dør. Eller før jeg dør.

-  Hva mener foreldrene dine om boka?

-  Faren min har ikke sagt noe. Da jeg fortalte moren min at jeg skulle skrive den, ba hun meg om ikke å være sint på Gud. Et par uker etter at boka kom ut, var hun i moskeen, og to stykker hadde kommet bort til henne og hvisket at de hadde lest boka. Og at det var viktig at den var skrevet. Det var det hun trengte.

Noen dager seinere var Irshad Manji på besøk hos moren. Da hun kom hjem, fant hun en lapp i kofferten sin der det sto: «Jeg er så stolt av deg.»

-  Hvordan reagerte hun da du fortalte at du er lesbisk?

-  Da jeg oppdaget det som 22-åring, ringte jeg og sa jeg kom hjem fordi jeg hadde noe å fortelle. Det var da hun skjønte det. Hele den natta gråt hun, og dagen etter ringte hun søsteren min og fortalte hva jeg kom til å si. Vi endte med å gråte opp en hel boks Kleenex og hun spurte om jeg var sikker på dette. At det ikke bare var en fase. Jeg forsikret henne om at det var sånn det var. «Jeg elsker deg like mye som jeg alltid har gjort,» sa hun.

-  Men hvordan kan du være muslim og lesbisk når troen din er så fordømmende?

-  Må jeg velge? tenkte jeg i starten og leste Koranen på nytt. Den sier at alt Gud har laget, er perfekt. Hvis han ikke ville ha meg som lesbisk, ville han vel brukt makten sin til å lage en annen enn meg. Jeg bryr meg bare om min skaper, og ber ikke mine muslimske trosfeller om å akseptere meg. Men jeg ber dem være åpne for en debatt. Kanskje tar jeg feil, men hva gjør dem så sikre på at de har rett?

FOR SEKS ÅR SIDEN traff Irshad Manji sin nåværende kjæreste og partner Michelle Douglas. Ryktene har gått om at hun er jøde og at det er derfor Manji skriver fordelaktig om jøder i boka si. Michelle er verken jøde eller muslim.

-  Hva syns hun om dødstruslene?

-  Det var vanskelig. Det var ikke dette hun så for seg da vi ble sammen, men hun er tøff og vet hvordan det er å kjempe for en sak. Michelle var den første kvinnen som ble sparket fra militæret i Canada. Fordi hun var kvinne. Hun gikk til sak mot militæret. Og vant. Denne kampen er langt farligere, men jeg har hennes fulle støtte.

Støtten fra unge muslimer og muslimske kvinner har forundret henne mer enn dødstruslene. -  De kommer til meg etter en forelesning, når alle de andre er gått, og forteller at det jeg gjør er viktig. De skriver til meg. Selv tør de ikke stå fram med tankene sine, i redsel for å bli forfulgt eller skadet. Dessverre har de en grunn til denne redselen. Jeg har et privilegium som millioner av muslimer ikke har, jeg har lov til å tenke det jeg vil, og til å rope det ut. Uten å bli drept.

rannveig.korneliussen@dagbladet.no

Utdrag fra «Hva er galt med islam?»


SPESIELT TO SPØRSMÅL
har snudd min verden på hodet - begge i positiv retning - men det har ikke vært smertefritt.

Det første spørsmålet er: «Hvordan greier du å forene homoseksualitet og islam?» Jeg er åpent lesbisk. Jeg foretrekker å være «ute av skapet». Etter å ha vokst opp i et begredelig hjem med en far som avskydde glede, vil jeg ikke avstå fra den gjensidige kjærligheten som gir meg glede som voksen. Jeg møtte min første jentekjæreste da jeg var i tjueårene, og noen uker senere fortalte jeg min mor om forholdet. Hun reagerte som den vidunderlige forelder hun er. Så spørsmålet om jeg kunne være muslim og lesbisk på samme tid, plaget meg ikke. Det var religion. Dette var lykke. Jeg visste hva jeg trengte mest. Ved siden av islamstudiene fortsatte jeg å dyrke kunsten å ha lengre forhold til kvinner (som er en helt annen bok i seg selv), produsere TV og generelt leve et aktivt liv som noen-og-tjueåring i Nord-Amerika.

Behovet for å forene homoseksualitet og islam var en hovedbeskjeftigelse etter at jeg ble en mer offentlig skikkelse på grunn av TV-jobbingen. Seerne ville at jeg skulle forklare min usannsynlige identitetskombinasjon. Jeg gikk i tenkeboksen, og jeg flørtet endog med ideen om å gi opp islam for kjærlighetens skyld. Finnes det et bedre motiv for å ofre noe, kanskje? Men hver gang jeg var i ferd med å utvise meg selv, ombestemte jeg meg i siste liten. Ikke av frykt, men av rettferdighet - overfor meg selv. Ett spørsmål krevde større oppmerksomhet; hvis den allvitende, allmektige Gud ikke ønsket at jeg skulle være lesbisk, hvorfor skapte Han ikke en annen i mitt sted?

ETTER 1998 MOTTOK jeg nesten daglig krasse brev om at jeg måtte «forklare meg». Det året begynte jeg som programleder i Queer Television , en nyskapende TV- og internettserie om homofil og lesbisk kultur. Programmet handlet om mennesker, det var ikke porno. Likevel slo erklærte muslimer seg sammen med kristne fundamentalister og organiserte en underskriftskampanje mot at jeg skulle være på deres TV-skjerm. Jeg ventet intet mindre, når sant skal sies. Men var jeg naiv som forventet litt mer ... samtale, fremfor ren fordømmelse?

Tro meg, jeg forsøkte meg på sånne dialoggreier. Jeg kastet aldri mine kritikeres brev, for jeg setter pris på mangfold og ulike perspektiver. Regelmessig ga jeg kritikerne sendetid. Et eksempel: «Jeg skriver for å informere deg om at den første og eneste Gud, Bibelens Gud, har gjort det smertelig klart at all sodomi (i betydningen homoseksualitet, eller avvikere) har kvittet seg med det menneskelige til fordel for sin sinnsforvirrede, perverterte, onde lyst. Derfor har de blitt abnormiteter, ikke lenger mennesker, og skal derfor bli tatt av dage umiddelbart, ifølge Leviticus og Deuteronomium ...»

De mange muslimene som ringte og skrev e-post til Queer Television var enige med disse kristne. (Foruten den delen om at den første og eneste Gud tilhørte Bibelen.) Men ikke en eneste muslim reagerte på mitt motsvar, mitt evige trumfkort i alle diskusjoner: Hvordan kan Koranen avvise homoseksualitet og samtidig erklære at Allah «gjør alt Han skaper fullkomment»? Hvordan kan mine kritikere forklare det faktum at Gud, ifølge boken de betingelsesløst underkaster seg, bevisst har skapt verdens overveldende mangfold? At spørsmålet om homoseksualitet versus islam utfordret min tro skal være sikkert og visst. Men etter å ha tenkt på det en stund, har jeg innsett at en frisk meningsutveksling er mulig - hvis vi alle bare bryr oss mindre om hvor vi selv står enn om hvor Gud måtte stå.

NÅ TIL DET ANDRE SPØRSMÅLET jeg lovte å fortelle om. Det fikk jeg bare noen få måneder før 11. september, og det var da min tro virkelig ble satt på prøve. I desember 2000 dukket det opp en intern konvolutt på min pult hos Queer Television. Konvolutten kom fra sjefen, Moses Znaimer. Jeg strevde med å bli ferdig med så mange episoder som mulig før juleferien. Jeg var utslitt og hadde behov for et avbrekk. Så jeg åpnet konvolutten og trakk ut et avisutklipp. Det inneholdt en kort notis fra Agence France-Presse:

Jente tvunget til sex får 180 piskeslag

- Tsafe (Nigeria). En 17 år gammel gravid jente, som av islamsk rett er dømt til 180 piskeslag for førekteskapelig sex, vil trolig føde om få dager, opplyste hennes familie i går.

Beriya Ibrahim Magazu forklarte retten i september at hun hadde blitt tvunget til å ha sex med tre menn som var kolleger av faren. Jenta hadde syv vitner. Hennes familie fortalte at terminen var om noen dager, og at det var forventet at hun skulle få sin straff minst 40 dager senere.

AFP.

Med flammende rødt blekk hadde Moses satt en sirkel rundt ordet «islamsk», to ganger understreket tallet «180» og skrevet en talmudaktig kommentar i margen. Det sto:

IRSHAD

EN DAG MÅ

DU FORTELLE

MEG HVORDAN

DU FORENER

DENNE TYPE GALSKAP

OG KVINNELIG

KJØNNSLEMLESTELSE

MED DIN

MUSLIMSKE

TRO.

M.

HM. VAR DET IKKE NOK at Queer Television-seerne maste om at jeg skulle velge mellom min seksuelle og åndelige legning? Måtte sjefen min plage meg med etikk også? Spesielt når jeg sto foran korte tidsfrister?

Jeg skjøv konvolutten til side og fortsatte å jobbe for mannen. Men utfordringen fra Moses gnagde på samvittigheten de neste lange timene. Kom ikke og si at ikke den gjør det samme med deg. Historien om dette unge voldtektsofferet er nødt til å opprøre ethvert anstendig menneske. Uavhengig av sakens øvrige detaljer var det ett rapportert faktum som ikke kunne rasjonaliseres bort: Denne kvinnen, som allerede hadde fått sin verdighet krenket, hadde anstrengt seg for å samle sammen syv vitner. Syv! Og likevel ble hun dømt til 180 piskeslag! Hvordan i helvete kunne jeg forene en slik fundamental urettferdighet med min muslimske tro?

Jeg ble nødt til å svare på utfordringen umiddelbart. Ikke i forsvarsposisjon, ikke med teorier, men med total ærlighet. Mindre enn et år før store deler av verden ble berørt av 11. september, forberedte jeg meg på det neste kapitlet i mitt liv som muslimsk refusenik.

MULTIMEDIAL: Ishrad Manji har egen nettside - <a href=\'http://www.muslim-refusenik.com\'>muslim-refusenik.com</a> - og eget tv-show. Her jobber hun sammen med webmasteren sin i Toronto, Canada.
KJÆRESTER OG PARTNERE: Irshad Manji og Michelle Douglas møttes for seks år siden. Manji opplever å bli fordømt både av kristne og muslimer for sin egen legning og livsstil.
LESBISK MUSLIM: Islam trenger en reform, mener forfatteren journalisten og tv-stjernen Irshad Manji.
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media