Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

På fornavn med Bruce

Bruce Springsteen (53) tilhører rockens eliteklasse. Men i byen Freehold er han fortsatt en av gutta. Torsdag spiller han på Valle Hovin i Oslo.

DET LUKTER KAFFE på baseballbanen. Ikke en sånn delikat, frisk duft som strømmer ut når du tar hull på en ny pose. Pulverkaffefabrikken like bak treklyngen slipper ut en eim som får en til å tenke på trakteposer som har ligget i søppelbøtta en dag eller to for lenge. Lukta er aller sterkest når det er regn i lufta. Som i dag. Men verken lukt eller regn synes å bekymre pjokken som øver seg på å kaste. Heller ikke at han står på det som for millioner er hellig grunn. Akkurat på dette stedet, nøyaktig på den flekken der 11 år gamle Frank Bohn står i dag, sto en gang en annen pjokk. En guttunge som drømte om å bli stjerne, men ikke på baseballbanen. {ndash}BRUCE VAR FAKTISK ganske dyktig i baseball i «little league». Men det er jo andre ting enn baseball som gjør at vi er så stolte av ham, sier Kevin Coyne. Coyne er lærer, lokalhistoriker og sitter i byrådet i Freehold i New Jersey {ndash} byen Bruce Springsteen ble født og vokste opp i. Byen ligger en times kjøring fra Manhattan, gjennom den gigantiske trafikkmaskinens The New Jersey Turnpike, hvor et utall filer møtes og skilles på kryss, tvers og langs. «New Jersey {ndash} The Garden State» står det på nummerskiltene. Onde tunger sier forklaringen er enkel: Det er rett og slett ikke plass til ordene «New Jersey {ndash} The Chemical Plant State» på skiltene. Underveis passerer man virkelig en imponerende mengde fabrikker, utsikten fra bilvinduet er ikke spesielt pen. Men tar man av fra hovedveien, finnes det både store jordbruksområder og idylliske småbyer. Som Freehold, hvor superstjernen Springsteen iblant gjør som Fantomet, han «forlater jungelen og går omkring i byen som en vanlig mann». Men det merkelige er at du ikke finner et eneste lite tegn på at dette er byen som har fostret en av rockens giganter. Ingen Bruce Springsteen Boulevard, ingen Bruce Springsteen Park, ingen statue, ikke engang en plakett har byen bekostet. Og det er akkurat slik de vil ha det.{ndash}Du skjønner, forutsetningen for alt Bruces arbeid er at han ikke er annerledes enn alle oss andre. Det er en klar forbindelse mellom Freehold og Bruce. Hører du på tekstene, skjønner du fort at det er folka her som utgjør hans råmateriale. Hvis vi hadde begynt å reise statuer eller kalle opp gater etter ham, ville vi kuttet båndene som binder oss sammen. For oss er det viktig å fortelle ham at han når som helst kan ta seg en tur hit uten å bli plaget, sier lokalhistoriker Kevin Coyne. Derfor kan du ifølge de innfødte når som helst møte ham på gata, på bensinstasjonen, på restauranten Frederici\'s Pizza eller i baren The Court Jester på East Main Street. Det er der vi sitter nå. Foruten Magasinets utsendte har lokalhistoriker Coyne, barens innehaver Mike Page, og Dick Metzgar, seniorjournalist fra lokalavisa News Transcript, svært velvillig stilt seg til tjeneste. Alle tre er skjønt enige om at Springsteen har betydd mye for den lille byen {ndash} og at han fremdeles gjør det. Derfor gjør de sitt beste for å beskytte ham. {ndash}Ja, vi gjør nok det. Jeg oppfordrer folk til ikke å plage ham unødig når han for eksempel stikker innom baren min, sier bareier Page.{ndash}Right, sier journalist Metzgar.Lokalhistoriker Coyne nikker entusiastisk. Men {ndash} det er noe som ikke stemmer her. Hvis byens innbyggere ønsker å opprettholde status quo, hvorfor snakker de i det hele tatt med pressen?{ndash}Et godt spørsmål, sier lokalhistoriker Coyne. {ndash}Vi ønsker ikke å bygge murer. Hvis nordmenn leser artikkelen deres og får lyst å ta en tur, er de hjertelig velkommen. Vi er stolte av Bruce!{ndash}Ja, det er vi, sier journalist Metzgar. {ndash}Ja, sier bareier Page. {ndash}Hvorfor, når han har skrevet så mange dystre og depressive sanger om hvor ille det var å vokse opp her?{ndash}Svaret er enkelt. Grunnlaget for alle gode forhold er ærlighet. Freehold var helt annerledes i 1960. Når han synger om hvor ille det var her den gangen, er det fordi det er sant, sier lokalhistoriker Coyne.«Jeg levde halvparten av mine første 13 år i transe. Folk trodde jeg var rar fordi jeg alltid hadde et litt underlig uttrykk i ansiktet. Jeg tenkte på ting, men jeg sto alltid på utsiden og kikket inn.» Bruce Springsteen, 1978.For 50 år siden ble området kalt «Texas». Det var her storparten av byens fargede og minst bemidlede bodde. I dag er området stille og velholdt. I skyggen av et digert vanntårn, på hjørnet av Parker Street, ligger Institute Street nr. 39 = {ndash} antakeligvis Freeholds mest fotograferte hus. Det var her Springsteen bodde da han begynte på den katolske barneskolen St. Rose of Lima. Skolen hvor guttungen ble ydmyket, straffet og plassert i ei søppelbøtte, fordi nonnene mente det var der han hørte hjemme. Det var i dette huset niåringen så Elvis\' legendariske tv-opptreden i «The Ed Sullivan Show». Som så mange andre bestemte Springsteen der og da at han bare måtte skaffe seg en gitar. Han har siden fortalt hvordan han sto foran speilet der i Institute Street nr. 39 1/2 og poserte med luftgitar, mens han drømte seg langt bort. I dag er huset på hjørnet pyntet med gule sløyfer og et digert banner som ønsker de amerikanske soldatene velkommen hjem fra Irak. Da vi nærmer oss, høres ilter bjeffing fra et sted inne i huset. Så runder en storvokst og brunbarket fyr i slitt T-skjorte hushjørnet. Han rekker fram ei grov hånd og presenterer seg. {ndash}Edward Kress, sier han og unnskylder arbeidsantrekket. Han forklarer at han er nesten ferdig med å slipe ned terrassegulvet. Det samme gulvet unge Bruce en gang lekte på.{ndash}Nei, nei. Det plager oss ikke i det hele tatt at det kommer folk hit og tar bilder og spør om ting. For fem år siden begynte min kone med ei gjestebok. Vil dere kanskje signere den? sier han og stikker inn for å hente boka. En hyggelig fyr, men ifølge lokalhistoriker Coyne er Mrs. Kress om mulig enda hyggeligere. {ndash}Veldig hyggelig, sier han med overdrevent trykk på «veldig». {ndash}Ja, det er flaks at hun ikke er hjemme. Da hadde dere ikke kommet dere herfra igjen på lenge, hvisker han og blunker.Gjesteboka er ikke spesielt tykk og er langt fra utskrevet. Det forklarer kanskje noe av den vennlige innstillingen overfor fremmede som kommer for å glane og grave. {ndash}Faren til kona mi eier huset. Det var han som leide det ut til familien Springsteen på femtitallet. De bodde i denne delen av huset, nummer 39 =, fra Bruce var fem til han var tretten. Jeg tror rommet hans var der oppe, sier han Mr. Kress og peker på et vindu i andre etasje.{ndash}Så det var der oppe unge Springsteen drømte om å bli gitarhelt?{ndash}Guess so! sier han og nikker. Det skulle gå fem år før Springsteen stolt kunne spasere inn i Freehold\'s Western Auto Store, legge 18 dollar på disken og ta med seg hjem sin første gitar. {ndash}A NOBODY. Det var det han var før han begynte å spille, sier lokalhistoriker Coyne. {ndash}Veldig få her i byen husker ham før han begynte å spille. Jeg har nieser og nevøer som gikk på skole {ndash} ja, en av dem til og med i klasse med ham {ndash} men de husker ham knapt, sier journalist Metzgar. Vi har forflyttet oss til Freehold High School, hvor Springsteen gikk mellom 1963 og 1967. {ndash}Dere vil gjerne se på årboka fra 1967?Anne Hlava er «principal secretary» på skolens kontor. Hun er høflig, hyggelig, men litt avmålt. Journalist Metzgar forsøker en litt annen taktikk. {ndash}Du skjønner, sier han overdrevent høytidelig. {ndash}Disse herrene har kommet helt fra Norge for å lage en artikkel om Bruce Springsteens hjemby. {ndash}Helt fra Norge? Ja, da får jeg vel gå og hente årboka i safen. Et øyeblikk, sier Miss Hlava.På kontoret jobber også Kim Cook og Loraine Bridge, to blonde damer på omtrent samme alder som Springsteen. Som alle andre i Freehold er også de på fornavn med byens store sønn {ndash} men i likhet med journalist Metzgars nieser og nevøer kan de ikke huske ham fra før gjennombruddet. {ndash}Er det noen av lærerne han hadde som jobber her fremdeles?{ndash}Sorry. Mr. Reilly, formingslæreren til Bruce, gikk av med pensjon i fjor. Han var den siste av hans lærere, sier Loraine Bridge.{ndash}Springsteen har uttalt seg svært lite positivt om skoletida si. Er det noe godt forbilde for dagens elever?{ndash}Han er et godt forbilde. Han har vist at man kan bli til noe. Og samtidig beholde beina solid plantet på jorda. Det er slettes ikke noe dårlig forbilde, spør du meg. {ndash}Ja, han er kjempehyggelig, sier Kim Cook. {ndash}For ikke så lenge siden var han innom her og skrev autografer til oss. På dollarsedler. Just for fun! sier Cook.Sekretær Hlava er tilbake og legger boka merket «Class of 1967» forsiktig på skranken. {ndash}Er det Springsteen?{ndash}Ja, det er det, sier sekretær Hlava.Mens de fleste av hans avgangskamerater har fått tilføyd ting som «most likely to succeed in» ditt eller datt, og har fått ramset opp alle verv, klubber og foreninger de har deltatt i, står det bare Bruce F. Springsteen og «Bruce» under bildet som viser en kjekk ung mann med dress, skjorte og slips {ndash} og lang lugg. Den gangen garantert uhørt lang lugg. «Hjemme var det to ting som var upopulære. Den ene var meg, den andre gitaren min.» Bruce Springsteen, 1983. Forholdet mellom far og sønn Springsteen var ganske dårlig den gangen. En ting var at pappa Springsteen var lite begeistret for gitaren som mamma Adele hadde gitt Bruce i julegave da han var 16. En annen ting, og kanskje vel så ille i farens øyne, var sønnens hårfrisyre. Oppfordringer til å slutte å bråke med den fordømte gitaren og få av seg det jævla håret, endte ofte i høyrøstede krangler. Men uten annet resultat enn at Bruce øvde enda mer og håret ble enda lengre. Da unge Bruce ble innlagt på sykehus etter en motorsykkelulykke, troppet faren opp med medbrakt frisør. {ndash}Jeg husker jeg sa til faren min at jeg hatet ham, og at jeg aldri, aldri kom til å glemme hva han hadde gjort, sa Springsteen i 1986. Faren ga ettertrykkelig beskjed om at han gledet seg til den dagen hæren fikk klørne i sønnen hans, slik at de kunne gjøre den langhårete sveklingen til et ekte mannfolk. Men det hører med til historien at pappa Springsteen uttrykte tydelig lettelse da sønnen slapp unna en tur til Vietnam av medisinske årsaker. Seinere skværet far og sønn opp, men det er ingen tvil om at han hele livet har hatt et bedre forhold til sin mor. Springsteen begynte på college, men sluttet fort. I stedet konsentrerte han seg hundre prosent om musikken. Hans første band, The Castiles, spilte i fengsler, på skoler og forsamlingshus rundt om i New Jersey. Men mens Springsteens karriere gikk riktig vei, gikk det dårlig for hjembyen hans. Hjørnesteinsbedriften, den gamle teppefabrikken, ble nedlagt, og arbeidsplassene forsvant en etter en. Familien Springsteen gjorde som så mange andre, de dro vestover og søkte lykken i California. Men for Bruce gikk veien til motsatt kyst, til Asbury Park. Resten er historie.Debutalbumet «Greetings from Asbury Park, NJ» var ingen stor hit, men Springsteen ble lagt merke til. To år etter, i 1975, kom «Born to Run», og innbyggerne i hjembyen skjønte at Bruce ikke lenger var bare deres. Nå tilhørte han hele USA. Superstjernestatus kom med «Born in the USA» i 1984 {ndash} og som seg hør og bør for slike, hadde også han adresse Los Angeles en periode. Men så, til glede for alle i Freehold, bestemte Springsteen seg for å sette kursen hjemover igjen. For noen år siden slo familien Springsteen {ndash} med kone og bandmedlem Patti Scialfa og deres tre barn {ndash} seg ned ikke langt fra Bruces\' hjemby. {ndash}Han bor jo ikke akkurat borti gata her, sier lokalhistoriker Coyne. {ndash}Han bor på en tre hundre mål stor farm et stykke utenfor byen.{ndash}En farm som han driver sjøl?{ndash}Neppe. Han har nok folk som gjør det for ham.BRUCE KOM TILBAKE til et ganske annet sted enn det han forlot.{ndash}Å ja, det kan du være sikker på. Mens bade- og feriebyen Asbury Park fremdeles bare er en skygge av hva den en gang var, har Freehold kommet seg trygt opp igjen av bølgedalen, sier lokalhistoriker Coyne stolt. {ndash}Ja, vær sikker, sier journalist Metzgar.{ndash}Det endret seg drastisk da folk bestemte seg for å investere i næringsvirksomhet i downtown. Da fikk byen nytt liv, sier bareier Page.{ndash}Og så har New York City stadig kommet nærmere. I dag er vi nærmest en forstad, og veldig mange jobber i New York, sier lokalhistoriker Coyne. {ndash}Freehold har forresten alltid vært viktig. Den har vært hovedstaden i Manmouth County siden 1715. Og så sto et av de avgjørende slagene under frigjøringskrigen her, sier journalist Metzgar.{ndash}Men de få turistene som kommer hit i dag, er hovedsakelig Springsteen-fans?{ndash}Jo, det er kanskje riktig det, sier lokalhistoriker Coyne.Journalist Metzgar nikker. {ndash}Siden dere nekter å lage noe turistindustri omkring Springsteen, hvilke fordeler har dere av at han bor her?{ndash}Han gjør ting i det stille for byen, driver veldedighet i det stille. Alt etter mottoet «Don\'t ask, don\'t tell», sier lokalhistoriker Coyne. {ndash}Mot at dere ikke bygger et Springsteen-museum eller begynner å arrangere bussturer for fans? {ndash}Ingen skriftlig avtale, nei, men en slags gjensidig forståelse eksisterer så absolutt, sier han.{ndash}Og borgermesteren er en av hans gamle venner, sier journalist Metzgar. REGNET SOM LÅ I LUFTA er forsvunnet. Den kvalmende kaffegrutlukta er ikke lenger så merkbar. Eller kanskje vi har vent oss til den. Freehold er fremdeles en arbeiderklasseby, en «blue-collar town», men lokalhistorikeren, journalisten og bareieren har helt rett: Den minner ikke mye om den dystre og nedslitte byen Springsteen synger om. Med andre ord, Springsteen-fans som vil oppleve typisk amerikansk småbyidyll, kan trygt ta turen. Men hvor store sjanser er det for å treffe på The Boss sjøl? {ndash}Stikk innom på den siste torsdagen i en av sommermånedene. Da arrangeres «Kruise Nite». Folk fra hele området cruiser inn til by\'n med sine 40-, 50- og 60-tallsdoninger. En perfekt kveld for å gå på «Bruce-jakt», sier lokalhistoriker Coyne.Journalist Metzgar ser seg forsiktig til begge sider. Så sier han stille: - Men ikke si det til noen. eirik.alver@dagbladet.no

<HLF>Lang lugg:</HLF> Avgangselev Bruce Springsteen, våren 1967.
<HLF>Eksklusiv konsert:</HLF> Lokalhistoriker Kevin Coyne (t.v.) og journalist Dick Metzgar kjenner både Springsteen og Freehold godt. I gymsalen i bakgrunnen holdt Springsteen en konsert i 1996, og alle inntektene gikk til menigheten som driver skolen. For å få billetter måtte man kunne bevise at man bodde i Freehold.
<HLF>Barndomshjem:</HLF> Springsteen tilbrakte sin barndom i dette huset. Det var her han så Elvis på tv og bestemte seg for å bli rockemusiker. - Folk ringer på, tar bilder og signerer gjesteboka min kone har laget, sier beboer Edward Kress.
<HLF>Born to Run:</HLF> Bruce Springsteen donerer penger til fødebyen sin, blant annet i form av en ny brannbil til brannsjef William S. Maushardt & co.
<HLF>Ikke noe skolelys:</HLF> Bruce Springsteen vantrivdes på skolebenken. Men kontordamene Kim Cook og Loraine Bridge mener likevel han er et godt forbilde for dagens elever, og er veldig glade i ham. Her gir Mrs. Bridge highschool-utgaven av Springsteen et smellkyss.
<HLF>Ekte amerikansk smågutt:</HLF> På den jord-flekken der 11 år gamle Frank står i dag, sto en gang en annen guttunge. Han var også flink til å spille baseball, men det var innen musikken Bruce Springsteen fikk et verdensnavn.
<HLF>The Boss:</HLF> Bruce Springsteen. Foto: Scanpix/AP
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media