På krigsstien

Forfatter Erik Bakken Olafsen (32) måtte oppsøke konfliktområder før han klarte å finne roen.

-  PÅ EN HOTELLBAR i Nairobi møtte jeg én gang en engelskmann som hadde tatt med seg en finger som suvenir fra Rwanda.

Erik Bakken Olafsen sier setningen i et opplysende tonefall som tilsier at den slags ikke lenger er så oppsiktsvekkende for ham. I disse dager er han ute med boka «Turisten». Det vil si, Erik Bakken Olafsen er psevdonymet til mannen bak boka.

-  Hvorfor skriver du ikke under ditt eget navn?

-  Det ligger ikke noen voldsom dramatikk bak det. Jeg har ganske enkelt behov for å skille mellom jobb og privatliv, sier Erik.

GRENSEDRAGNINGEN mellom jobb og privatliv er ikke like klar i «Turisten». Boka handler om en rastløs, men samtidig livstrøtt 19-åring, Erik Olafsen. Etter å ha løyet seg ut av siviltjenesten får han med seg kompisen sin Thomas på en halsbrekkende biltur til Nagorno-Karabakh i Sør-Kaukasus. Her oppsøker de blant annet et sykehus fylt av lemlestede krigsofre. Heller enn å ha en avskrekkende effekt, virker turen som en katalysator på Eriks utferdstrang. Han ender opp på en mangeårig roadtrip i andre menneskers lidelse.

-  Romanfiguren Erik kan nok virke nærmest påtatt kynisk. Men egentlig er kynismen hans utslag av en fortrengt sårhet, og opplevelsene blir nærmest et narkotikum. Hele tiden må han ha påfyll av sterkere inntrykk for å tilfredsstilles og døyve følelsene, sier Erik.

-  Du kan sammenlikne det med ekstremsport, en slags krigsversjon av «Jackass». Krigsturisme er en hybrid mellom å gjøre andres lidelse til en konsumvare, ispedd reiselivskulturens fokusering på autentisitet.

INNLEDNINGSVIS i boka står det å lese at den er «basert på virkelige hendelser». Mot slutten står det «denne boken er i sin helhet et fiksjonsverk».

-  Det kan du tolke dit hen at begynnelsen er tro mot virkeligheten, men at leseren midtveis vil passere noen glidende grenseoverganger som til slutt ender i rein fiksjon. Bilturen til Nagorno-Karabakh fant i aller høyeste grad sted, om ikke annet har jeg tonet den ned, sier Erik.

Det var i 1994, like etter avsluttet artium ved Drammen Gymnas at Erik - mens de fleste av kompisene hans vendte snuten mot studentlivet - heller brukte studielånet og seinere diverse strøjobber til å oppsøke langt fjernere slagmarker.

-  Jeg var på én forelesning sosialantropologi før jeg bestemte meg for heller å oppleve verden i praksis. Men da også skyggesidene ved den. Nærmest ved slump hadde jeg på en interrailtur sommeren før så vidt snust på Jugoslavia-krigen, sier han.

Siden fulgte altså Nagorno-Karabakh og deretter Rwanda og Nord-Uganda. Men der hovedpersonen Erik i «Turisten» plukker med seg et par øyne som suvenir fra et lik i Jugoslavia, gikk virkelighetens Erik ikke like langt.

-  I motsetning til Erik og de fleste andre krigsturister, var ikke jeg drevet av det store adrenalinkicket. Jeg ville vite og oppleve hva som foregår bak det vi får se av medias dekning fra konfliktområder - uten å nødvendigvis være vitne til at folk blir sprengt i filler. Selve historien, ikke lidelsen, interesserte meg. Derfor reiste jeg heller aldri inn i de verste krigssonene. Det finnes dem som forsøker å krysse frontlinjer. Men tafattheten hadde jeg nok felles med karakteren Erik. Og så har jeg blandet inn mer ekstreme mennesker som jeg har møtt på veien.

MEN SELV OM Erik ikke dro til de hardest rammede krigsområdene, har han vært vitne til grusomme scener.

-  Den første gangen jeg så noe jeg virkelig ikke var forberedt på, var da jeg kom over restene etter en kirkemassakre i Rwanda. Opprydningsarbeidet hadde nettopp begynt og inni kirken lå en mengde oppråtnede lik, fortsatt med klærne på. Det gikk nesten ikke an å puste, og jeg gikk med lukta i nesa i flere dager. Bildene husker jeg kun som sett gjennom kameralinsa. Jeg tror virkeligheten ble såpass overveldende at jeg ikke klarte å ta det inn over meg, så jeg fant fram kameraet mitt og forsøkte i stedet å konsentrere meg om å ta bra bilder. Slik flyttet jeg fokuset mitt til alt det fototekniske; komposisjon, lys, lukkertid. Det paradoksale er jo at jeg undertrykke nettopp de følelsene jeg var på søken etter.

ERIK HAR IKKE kun reist til konfliktområder, han har også studert et år persisk i provinsen Esfahan i Iran - et av verdens strengeste diktaturer.

-  Også denne gangen var det nysgjerrigheten på hvordan det var å bo der som drev meg.

-  Hva fant du ut?

-  For det første var lokalbefolkningen uventet åpne og gjestfrie, omstendighetene tatt i betraktning. Jeg merket ikke så mye til undertrykkelsen før jeg fikk anledning til å snakke uforstyrret med folk. Unge oppegående mennesker var veldig frustrerte. De visste at de hadde begrensede muligheter i et lukket land. I de områdene hvor det er en separatistbevegelse, som Kurdistan, var undertrykkelsen mer fysisk påtakelig - for eksempel i form av veisperringer.

FÅ ÅR ETTER RESULTERTE oppholdet i den satiriske og religionskritiske romanen «Koranoid». «Turisten» har det tatt Erik atskillig lengre tid å få skrevet ut. Det er gått snart 12 år siden den siste konfliktpregede turen til Nord-Uganda.

-  Jeg gjorde noen spede forsøk på å skrive «Turisten» et par år etter, men det endte bare i løsrevne notater. Jeg tror jeg trengte å få litt distanse til opplevelsene, minnene ble for sterke.

-  Og nå?

-  Nå har skriveprosessen vært min måte å få satt punktum for denne delen av livet mitt. Jeg har på et vis fått skrevet av meg de sterke opplevelsene og inntrykkene. Jeg vil ikke kalle det en selvkritisk bok, men kanskje selvrefleksiv i forhold til den personen jeg var før.

-  Hva fikk deg til å oppgi krigsturismen?

-  Kanskje så jeg at jeg selv var i faresonen for å tippe over til å bli en gærning. Kanskje er det så enkelt som at jeg begynte å kjede meg, at det ikke var mer å hente. Jeg bar fra begynnelsen av på en grunnleggende følelse av meningsløshet, og trodde at ved å søke meg til det totalt meningsløse og mørke, ville jeg finne en eller annen slags form for indre ro. Det er jo noe veldig selvmotsigende i at en person reiser til et krigsområde for å få indre ro, jeg innser det i dag. Og etter hvert som jeg traff flere og flere «nutcases»,

skjønte jeg også at jeg kom ikke til å finne roen på den måten. Men jeg tror krigsturismen har hatt den langtidsvirkningen at jeg i dag ikke har noe særlig behov for spenning. At den perfekte dagen for meg nå, er å sitte uforstyrret på kontoret med en kopp kaffe og skrive.