På lukket avdeling

Få slipper inn gjennom nåløyet, og nesten ingen kommer ut igjen. Eneste vei inn i UD går gjennom aspirantkurset.

{ndash}UD ER EN MERKEVARE. Sier du FIN eller KUF, vet ikke folk hva slags departement det snakkes om. Men alle vet at UD er Utenriksdepartementet. UD er en merkevare {ndash} akkurat som Levi\'s er det.Det er Sverre Johan Kvale som sier dette. Rektor ved Utenrikstjenestens kompetansesenter på Victoria terrasse.Det er tirsdag formiddag. «2107. Kursrom for aspiranter» står det på døra til klasserommet. Her holder de 16 utvalgte til. De er jurister, økonomer, historikere og statsvitere og de er mellom 25 og 33 år gamle. De er plukket ut fra en søkerbunke med 600{ndash}800 håpefulle.{ndash}Dette er et populært og myteomspunnet departement. Mange tror det er veldig glamorøst å jobbe her, sier aspirant Leni Stenseth (32).Trond Kirkvaag, Knut Lystad og Lars Mjøen har gjort sitt for å opprettholde ideene om høy sigarføring med programmet «Diplomatix».Klasserommet lever ikke opp til mytene. De kommende diplomatene sitter på lilla stoler bak små pulter satt i hestesko. Det er bare et par måneder til de skal utplasseres. Til Bangkok, Manila, Warszawa, Paris, San Francisco eller Moskva.I KJØLVANNET av mediekjøret rundt Shimon Peres-senterets pris til Mona Juul og Terje Rød-Larsen har UD også fått kritikk. Departementet hevdes å være en lukket maktbastion.Få utvalgte klarer å komme seg inn. Og av de som først kommer inn i UD, er det bare fem prosent som slutter.Aspirantene har flere forklaringer på dette.{ndash}Du vet hva du har. Dersom du sier opp stillingen, risikerer du å brenne bruer. Det kan være vanskelig å komme tilbake, sier Per Anders Pollen Nilsen (28). Siviløkonomen søkte tre ganger før han endelig kom inn. Han får ofte spørsmål om hvorfor han velger dette {ndash} når lønna er så lav (lønnstrinn 34, omtrent 250000 i året). Men Per Anders ville jobbe med internasjonale spørsmål.{ndash}Men tar man permisjon for å jobbe innenfor visse beslektede institusjoner, kan dette være et karrierefremmende trekk, skyter Ola Storberg (29) inn.{ndash}En annen årsak er at det finnes så mange toppstillinger her. UD har hundre utenlandsstasjoner. Her er det stor fleksibilitet og gode avansemuligheter, sier Trygve Bendiksby (29). Trygve hadde valget mellom en jobb i FN og aspirantkurs i UD. Han valgte det siste, dels på grunn av den nære tilknytningen til Norge. I løpet av sommeren setter han kursen mot Frankrike, hvor han skal jobbe de neste tre åra.{ndash}Men avansemulighetene går slakt oppover, opprykk skjer på grunnlag av ansiennitet. Det er vanlig å jobbe minst åtte år som saksbehandler før man blir rådgiver. Selv kommer jeg til å være nærmere 40 når jeg får en slik jobb. For de utålmodige er dette et langsomt system, sier Håvard Hugås (32).{ndash}I andre departement jobber saksbehandlere med snevrere fagfelt. Vi konsentrerer oss mer om overordnede problemstillinger, vi fordyper oss ikke bare i ett område. Et annet poeng er at vi internt stadig skifter saksfelt. Og får du et tilbud fra en annen avdeling, vil du også kunne få et annet lønnstilbud. UD er i utgangspunktet stort nok til interne lønnskamper, sier Simen Bræin (29).ALLE VEIER INN TIL UD går gjennom aspirantkurset. Med mindre man skal jobbe med informasjon, jus eller reinhold, forteller aspirantene.{ndash}Mangelen på nye folk utenfra er ikke uproblematisk. På den annen side må UD holde av stillinger til sine egne som er utenlands, sier Elisabeth Drøyer (33).{ndash}Det er ingen tvil om at dette gjør at UD utvikler en egen, spesiell kultur, sier Leni.{ndash}Men det er forskjell på lukkethet også. Er vi lukket i den forstand at vi ikke lar utenforstående få innsikt i en prosess, er det forståelig. Er vi derimot lukket når det gjelder kontakt med det norske miljøet {ndash} er dette problematisk, sier Trine Jøranli (32).Aspirantperioden varer i tre år. Det første året jobber de som saksbehandlere ved fagkontor i departementet, Direktoratet for utviklingshjelp (NORAD) eller Nærings- og handelsdepartementet (NHD). Det andre året er det intensiv undervisning og opplæring på kursrom 2107 med forelesninger, seminarer og prosjektarbeid parallelt med språkundervisning. Opplæring i skikk og bruk {ndash} og kjøreregler for cocktailselskaper {ndash} gis også. Det tredje året arbeider aspirantene ved konsulære eller diplomatiske stasjoner i utlandet.{ndash}Den første dagen her fikk vi høre at vi var valgt ut nettopp fordi vi var som vi var {ndash} og at vi ikke skulle bli lik hverandre. Jeg vet ikke hvor godt aspirantkurset har lyktes med det. De har ikke lagt opp til at vi skal holde på forskjellene, sier Kari Eken Strømmen (29). {ndash}Nesten litt hjernevask, smiler Ola.Men aspirantkullene er mindre homogene i dag enn tidligere. Aspirantkursene før var visstnok kraftig dominert av dresskledde juristgutter fra Oslo vest.I år er første gang det er flere jenter enn gutter på kurset.{ndash}Jeg ble veldig overrasket da jeg så de andre. Jeg trodde alle jentene ville ha perleøredobber, smiler Leni.{ndash}Men det er lite perleøredobber her. Ingen, faktisk, sier Ola.{ndash}Det er så få fra Oslo vest her at de som er det, blir mobbet, smiler Elisabeth.DET ER VARMT UTE. Vinduene vender inn mot bygningens bakgård hvor trærne står i full blomst. Snart skal aspirantene sendes ut til alle verdenshjørner. De har rukket å bli en sammensveiset gjeng som har jobbet mye og tett sammen. {ndash}Kullfølelsen er spesiell. I UD beveger kullene seg jevnt oppover i systemet og får belønning for ansiennitet, sier Simen.{ndash}De som er godt over 50, har fortsatt en kullfølelse, de tar fortsatt en fredagspils sammen. Det konstante i UD er kullet, sier Elisabeth.Aspirantene føler seg utvalgt.{ndash}Å bli plukket ut blant 600{ndash}800 søkere gjør noe med selvtilliten til folk. Skal man diskutere hva som gjør at man blir valgt ut, må man nesten bevege seg over på det religiøse. Her i UD har vi korpsånd {ndash} i positiv betydning. Vi har vår yrkesstolthet og føler oss som en del av tjenesten. Ute representerer vi Norge {ndash} og det gjør noe med oss. Vi er stolte over å jobbe her. Men det følger også mye forpliktelse og mange krav med å være ansatt i UD, sier rektor Kvale. I disse dager skal et nytt kull med aspiranter velges ut. Søknadsprosessen er lang og omstendelig. Aspirantnemnda velger ut ca. 10 prosent av søkermassen, som får tilbud om å avlegge en skriftlig opptaksprøve. På grunnlag av avlagt skriftlig prøve får ca. halvparten tilbud om å komme til muntlig intervju med aspirantnemnda og psykolog.{ndash}Vi er alle faglig sterke {ndash} men vi er ikke fagidioter, sier Simen.{ndash}Vi er utadvente mennesker som liker å snakke i munnen på hverandre. Vi er flere som vil dominere her, sier Elisabeth.DØRA INN TIL KLASSEROMMET åpnes. Ivar (6) kommer inn og vil snakke med pappa Håvard. Mange av aspirantene har familie. Denne dagen er barna med for å gå på språkkurs. De fleste av dem skal begynne på engelskspråklig skole til høsten.{ndash}UD gjør mye for å legge forholdene til rette for barna. Når det gjelder partnere har de fortsatt et stykke å gå, sier Leni. Hun skal ha med mann og to barn på ni og tre år til Amman i Jordan. At mannen blir med kvinnen ut i verden, er ikke alltid lett å fortelle i et muslimsk land.Partnere får ikke jobbe ved samme stasjon. Partnere som blir med til utlandet, får et ektefelletillegg, men dette er ikke ment som noen kompensasjon for lønn.{ndash}Kjæresten min sier opp jobben for å bli med meg ut. Når jeg er ferdig med disse tre åra, skal vi flytte hjem {ndash} da er det han som prioriteres, sier Leni.{ndash}UD tar disse signalene alvorlig. Før var det få som reiste spørsmål rundt dette. Det var stort sett menn som reiste ut {ndash} og konene ble gjerne med som følge. I dag er det halvt om halvt {ndash} jentene spør hva mennene deres skal gjøre i utlandet. Det er håpløst gammeldags at først når jentene kommer på banen, så skjer det noe. Men slik er det, sier rektor Kvale. Håvard lurte i flere år på om han burde søke seg til UD. Han var usikker på hvordan sønnen ville takle all flyttingen. {ndash}Ivar og jeg har snakket mye om at vi skal flytte {ndash} og om landet vi skal flytte til. Men det er ingen tvil om at det er en stor overgang for barna.Aspirantene får sette opp ei ønskeliste over hvilke stasjoner de kunne tenke seg. Men de er ikke garantert noe. Per Anders hadde for eksempel ønsket seg Paris {ndash} fordi kjæresten hans bor der. I stedet fikk han Bucuresti. Skuffelsen var stor.{ndash}Jeg hadde alt annet enn Bucuresti på ønskelista, sier Per Anders. Det blir Trygve som får dra til Paris {ndash} men Trygve hadde heller ikke byen på sin ønskeliste. Han ville helst til et mer fjerntliggende sted.Men det finnes rettferdighet {ndash} det finnes en uskreven regel i UD. Dersom man blir utplassert på en «vanskelig» stasjon, såkalt «hard ship», vil det bli tatt hensyn til ved neste runde. Aspirantenes partnere har mange planer for utenlandsoppholdet: Noen skal ta doktorgrad, noen skal reise, og noen skal lære språk.{ndash}Men det er ingen tvil om at denne jobben stiller store krav til våre partnere. Mange må legge karrieren på hylla, sier Trygve.Han legger til:{ndash}Kjærligheten er den største utfordringen. alexandra.beverfjord@dagbladet.no

<HLF>Tar med sønnen:</HLF> Håvard Hugås tar med Ivar (6) til den norske ambassaden i Mexico.
<HLF>Klassebildet:</HLF> Trine Jøranli (foran fra venstre), Kari Eken Strømmen, Leni Stenseth, Martine Elisabeth Østerhus, Elisabeth Drøyer, Elisabeth Hallenstvedt. Bak fra venstre: Lise Synnøve Nilsen, Håvard Hugås,Simen Bræin, Ola Storberg, Per Anders Pollen Nilsen, Trygve Bendiksby og Henrik Malvik. Ikke alle aspirantene var til stedet på bildet.