På plakaten

Det måtte indere til for å få Wenche Foss, Liv Ullmann, Nicolai Cleve Broch og Bjørn Sundquist på samme filmplakat.

- ÅÅÅ, DET VAR JO BESKJEDENT!

Wenche Foss ser seg selv stirre ned fra et gigantisk lerret. Like bak divaen følger skuespillerkollegene Bjørn Sundquist og Nicolai Cleve Broch.

– Jeg har aldri sett Liv Ullmann så vakker, sier Sundquist.

– Men …, begynner Wenche Foss: – Men, jeg har jo kastemerke! Det skjønner jeg ingen ting av. Nei, det vil jeg ikke ha.

– Jo, jo, Wenche. Og vi er jo de eneste som likner på oss selv. Nicolai ser ikke ut, beroliger Bjørn Sundquist.

Men Foss får ikke fred. Hun kikker fortsatt på kastemerket.

ACTIONSCENEN DE TRE skuespillerne ser på, er ikke fra en film. Eller en teaterscene. Den mulige rivaliseringen mellom en slagkraftig Sundquist og en from Cleve Broch utspiller seg på en diger, indisk filmplakat. I prangende Bollywood-stil.

Filmplakaten avdukes 13. august i forbindelse med den femte indiske danse- og filmfestivalen i Oslo, Bollywood Fest, og skal henge permanent på Norsk filminstitutt.

Mannen bak ideen er filminstituttets designer Yngve Aasen. Han ba de indiske plakatkunstnerne oppheve skuespillernes etnisitet og gjøre dem til vaskeekte Bollywood-stjerner.

Nå er plakaten kommet til Norge. 2,5 meter høy og 4 meter bred.

– Det helikopteret der, er det fra «Orions belte»? spør Nicolai.

– Ja, det er det, sier Bjørn.

Hva helikopteret egentlig gjør på plakaten, vet Aasen.

– Det er med for å få masalaen til å gå opp.

BOLLYWOOD-FILMER BLIR OFTE KALT

masalafilmer. Prinsippet er det samme for plakatkunsten som for de krydrede chicken masalarettene du får på enhver indisk restaurant: En salig blanding av ulike farger, smaker og nyanser. Indiske filmer består av en rekke elementer som kalles rasa. Det finnes ni slike rasaer, en for hver følelse: sanselig kjærlighet, raseri, heltemot, vemmelse, komikk, sorg, under, uforstyrrelighet og frykt.

For at en Bollywood-film skal være bra, må den inneholde en best mulig miks av disse rasaene. En god masala. Filmplakatene må få fram denne miksen.

Rundt midten av forrige århundre, i hovedgata i Bombay, nå Mumbai, stirret indiske filmstjerner ned fra plakater. Bollywood-stjernene sloss om oppmerksomheten fra digre billboards i gatene, i veikryss, på motorveiene og jernbanestasjonene. Fra de mange plakatverkstedene i byen jobbet malere, lerretsmakere og sjefer iherdig for å presentere nye filmer.

Hvert studio hadde en stab med ti malere og tretti assistenter, som limte, skisserte, malte bakgrunnsscener og enorme bokstaver. Plakatene som krydret millionbyen var så visuelt overveldende at det var forbud mot å henge dem nær flyplasser, av frykt for at pilotene skulle miste konsentrasjonen når de rettet spakene mot bakken. I fattigkvartalene ble utdaterte filmplakater brukt til husbygging.

I 2007 er plakatkunsten en utdøende tradisjon. Dagens indiske filmplakater spys ut på vinyl, er laget på bitte små, grafiske kontorer – og har kastet de gamle plakatkunstnerne ut i arbeidsløshet.

Mange mener datamaskinen er den virkelige skurken i indisk film.

«HVA GJØR VI for å vise at Norsk filminstitutt er et åpent hus for alle kulturer i Norge?» var spørsmålet som slo ned i Yngve Aasen i fjor. Etter noen runder i tenkeboksen kom han på ideen om en indisk filmplakat til mellom 15 000 og 20 000 kroner.

– Alle institusjoner trenger litt kitsch, og Bollywood-plakatene er kitschy. Visjonen bak disse filmplakatene er å støvsuge folk fra gata og inn i kinosalene.

– Du ville rett og slett støvsuge folk inn på Norsk filminstitutt?

– Ja, jeg ville vise at alle er velkomne. Vi er til for folket, og vi må få dem inn til oss. En indisk filmplakat er et voldsomt grafisk uttrykk. Vi valgte de fire filmstjernene fordi de er ikoniske størrelser.

I 2006 tok Aasen med seg illustratør Bernard Tømmerbakke og bilder av de fire skuespillerne til Mumbai. Av de over 300 plakatverkstedene som portretterte indiske Bollywood-stjerner og konstant spente opp digre lerreter i bybildet i Mumbai, er det bare noen ytterst få igjen.

– Vi landet søndag, fikk se en kullskisse mandag og lørdag var maleriet ferdig. Vi skjønte raskt at vi ikke hadde trengt å sende et utkast på forhånd, for tradisjonelt får plakatmakerne bare enkeltbilder av filmstjernene og må gjøre resten av jobben sjøl. De må lage en komposisjon og finne kjernen i filmens historie, og deretter flette inn skuespillerne.

– JEG TROR DETTE er en historie om kjærlighet.

Bjørn Sundquist kikker vurderende på filmplakaten hvor han ypper til kamp med mørkt blikk og knyttet neve.

– Det er historien om to som elsker hverandre, men som ikke får hverandre. Mennene ser ut som rivaler. Liv må være bruden. Og bak, på venstre side, står en kvinne, som jeg ikke …

– Jeg tror det er en kvinne med makt, en kvinne som trekker i trådene, avbryter Nicolai Cleve Broch.

– Det ser jo ut som om du taper kampen om Liv, Bjørn? sier Wenche Foss.

– Ja, jeg blir jo slukt av flammene. Men du ser ut som en dame som vet hvordan det går, hvis man gjør noe galt her i verden.

– Å? Jaha. Nu når du sier det, kanskje det.

Indiske filmplakater kjennetegnes alltid av en spennende historie. Det gjelder også denne. Norsk filminstitutts Yngve Aasen har sin versjon.

– Wenche er matriarken som holder grep om familien. Hun går litt over i fjellene, i himmelen, og er den som passer på. Og hun er den eneste med kastemerke. Kastesystemet er offisielt avviklet i India, men vi tok det med for å illustrere Foss’ status. Hun er jo et fenomen øverst på rangstigen.

MENS WENCHE, BJØRN OG NICOLAI finner seg til rette foran sine indiske alter egoer, tikker det inn en faks fra Frankrike med Liv Ullmanns formskrift. Hun skriver at hun ikke har sett så mange Bollywood-filmer, men at hun faktisk har vært i filmstudio i India. Og at hun syns det er hyggelig å bli malt på denne måten. På spørsmålet om hva hun syns om at hun er framstilt som en vordende brud hvor Sundquist og Cleve Broch er malt som rivaler til hennes gunst, svarer hun:

– Hvis jeg er brud, må det jo være beærende at Bjørn og Nicolai er rivaler.

Sundquist syns plakaten minner om en moderne skillingsroman, som et magasinbilde fra 50-tallet.

– Jeg tenker på kjærlighet. Dere vet Eva, Adam og slangen. På denne plakaten er det tatt helt ut.

– Jeg synes det er litt ålreit med kontrasten mellom hun på plakaten og meg selv, jeg. Jeg har jo jålet meg til trengsel, sier Wenche Foss.

– Plakaten har et vanvittig indre uttrykk. Jeg liker Wenche best, uttrykket hennes kommer rett fra sjelas indre dyp, fastslår Bjørn Sundquist.

– Vi får ta det som en ære at vi er valgt ut, sier Foss.

– Jeg føler meg voldsomt beæret. Jeg lurer litt på hva jeg gjør i dette selskapet, sier Cleve Broch.

Sundquist ser på sin yngre kollega.

– Det er fordi du representerer den moderne skuespilleren. I tillegg til talentet, har du en slags merkelig, hemmelig klaff. Film og teater er som ei døgnflue, hele tida kommer det ny musikk, nye toner. Du er den nye musikken.

– Men dere, si meg en ting: Hvem er det egentlig som lager disse Bollywood-filmene – er det indere eller pakistanere? spør Wenche Foss.

– De lages i Mumbai i India. Byen het tidligere Bombay, og derav navnet Bollywood.

– Ja, riktig, Bååmbeeei, ja. Jeg så en slik forleden, men er det noen av dere som ser disse filmene? Vi vet jo at kjæresteparet alltid får hverandre til slutt, gjør vi ikke det, da?

tjrm@dagbladet.no

BJØRN SUNDQUIST: - Jeg tror dette er en historie om kjærlighet, sier skuespilleren (59) om den fiktive filmplakaten.
UROLIG UTTRYKK: Motivet av Nicolai Cleve Broch (31) er hentet fra filmen «Uro» fra 2004.
DIVA TIL HØYRE: Liv Ullmann er også avbildet, i et motiv fra filmen «Ung flukt» fra 1959.
MATRIARKEN: Wenche Foss (89) syntes det var storartet å se sitt indiske jeg. Men hun likte kastemerket dårlig. Bildet på maleriet er fra filmen «Herren og hans tjenere» fra 1959.