På rett spor

Hun legger reiseregninger, admiraler og mobbing bak seg. Nå stikker Kristin Krohn Devold (44) til fjells.

-  NEI, NEI, NEI. Absolutt ikke! Ha ha!

Latteren er rå. Spørsmålet var om Kristin Krohn Devold opplevde det som en fordel, rent karrieremessig, å ha et tiltalende ytre.

-  Det kan like fort virke negativt. Og hvis du attpåtil har lyst hår?

Devold rister på de blonde lokkene. Hun ler igjen, enda mer fandenivoldsk.

-  Det var faktisk en kvinneforsker som uttalte at jeg hadde fått jobben som forsvarsminister på grunn av utseendet. Det er helt sant!

-  DU VET AT VI har utkonkurrert Dagbladet når det gjelder kontaktannonser?

«Vi» er Den Norske Turistforening (DNT). Her har Devold jobbet som generalsekretær siden onsdag denne uka. Hun snakker om foreningens medlemsblad Fjell og Vidde, som mellom blomstrende beskrivelser av naturopplevelser på høyfjellet og reklame for nytt sportstøy trykker endeløse rekker med annonser for folk som gjerne skulle hatt en «turkamerat, både på fjellet og i hverdagen».

Devold møter Magasinet på sitt splitter nye sjefskontor i Storgata i Oslo. Veggene er ennå hvite og tomme, men på møterommet lenger borte i gangen henger alle hennes forgjengere i glass og ramme. Staute karer av den sorten gamle Norge vil ha. Tindebestigere og eventyrere med knebelsbarter, firkantete kjaker og rødt, hvitt og blått i blikket. Devold representerer et markant brudd.

-  Du nevnte kontaktannonser, blir du «Kristin Giftekniv» nå?

-  Nei. Vi har også svært gode tilbud til familier. Men hvor skal godt voksne mennesker gå for å treffe andre? De som ikke orker å henge rundt i barer på byen lenger? Turistforeningens hytter er et godt alternativ. Men få nå med at Turistforeningen ikke primært er et sjekkested, det må jeg få lov å understreke, sier Devold og forsetter sin hyllest til friluftsliv. Den er som et slags tilbakevendende refreng: Turistforeningen blir bare viktigere og viktigere i et samfunn der alle snart er rammet av livsstilssykdommer etter å ha tilbrakt dagen foran PC-skjermen og kvelden foran TV-skjermen.

Entusiasmen er upåklagelig, DNT har fått seg en fin ambassadør og en dyktig selger. Devold minner litt om en tenåring som har tilbrakt sommeren på bibelleir i en dal på Sørlandet, og nå har satt seg fore å frelse alle i hennes vei.

-  Å ta denne jobben er et verdivalg for meg. Det blir nesten som å komme hjem. Jeg tilbrakte helger og ferier opp gjennom hele oppveksten i hytter. Også i mitt voksne liv har hytteturene vært et fast holdepunkt, et sted hvor jeg kunne koble ut og være sammen med familien. Ikke minst har det vært viktig når det har stormet som verst de siste fire åra.

VANSTYRE. KAMERADERI. Maktmisbruk. En forsvarsminister fullstendig uten kontroll. Tillitsvalgte i Forsvaret, politiske motstandere og pressen har benyttet seg av hele arsenalet når de har gått til angrep på Devold de siste fire åra.

Det toppet seg med den såkalte «kontreadmiralsaken» i fjor høst. Devold ble beskyldt for å ha gått langt utenom forsvarsledelsens råd da hun ansatte studiekameraten Atle Karlsvik som kontreadmiral i marinen. Han er nå under politietterforskning, mistenkt for brudd på reglene for bruk av forsvarets midler. At Devold sjøl er blitt anklaget for å ha rotet med reiseregninger gjør ikke saken mindre pikant.

Uskyldig til det motsatte er bevist, heter det, og gjennom det hele har Devold stått med linjalrett rygg. Og hun er stram som en gardist under kongelig inspeksjon når Magasinet bringer temaet på banen.

-  I hvor stor grad har dette gått inn på deg?

-  Jeg vil ikke framstå som noe mobbeoffer, men det har vært fire veldig tøffe og krevende år. Jeg har stått i storm og kuling sammenhengende, og jeg er stolt av at jeg sto løpet ut. Mange ganger tror jeg ikke en kjenner hvor sliten en er før man er ferdig.

-  Hva er det verste du opplevde i din periode som statsråd?

Devold blir taus. Overraskende lenge.

-  Det verste var å bli angrepet etter jeg hadde sluttet, i en situasjon hvor jeg var mer forsvarsløs. Men da jeg overleverte kontornøkkelen den 17. oktober satte jeg strek. Ellers vil jeg ikke kommentere dette. Jeg henviser til Forsvarsdepartementet, som sitter på alle fakta, sier hun.

I fjor sommer, i en alder av 43 år, bestemte Devold seg for å gjøre noe nytt. Noe som var mer i tråd «med den hun egentlig er». I god tid før Høyres katastrofevalg var et faktum sa hun «adjø» og ikke «på gjensyn» til politikken.

-  Av de nitten åra jeg har jobbet har atten vært innen politikken. Det har vært enormt lærerikt og ufattelig slitsomt. Men nå er jeg mett av politikk.

KRISTIN KROHN DEVOLD vokste opp i Ålesund, en by der skillet mellom byfin og «bona» - bøndene fra området rundt - var sterkt. Pappa styrte familiens skipsmeklerfirma, mamma drev reisebyrå og var i likhet med sin mor igjen aktiv innen Høyre.

-  Politikk var ikke et naturlig valg for meg. Alle som er oppvokst med politisk aktive foreldre får lyst å gjøre noe helt annet. Høyre, det var mora mi, det. Heller ikke i studietida var jeg opptatt av politikk, sier hun.

I studietida, som hun i hovedsak tilbrakte ved Handelshøyskolen i Bergen, var det helt andre ting som opptok henne: Jobbing med skolerevy-arrangementer. Eller festing. Eller ofte begge deler.

-  Jeg led av lakenskrekk. Jeg er i utgangspunktet et sosialt menneske, og siden jeg var arrangementssjef var det helt umulig å slippe unna. Jeg må nok innrømme at jeg kom meg gjennom på normert tid takket være en god porsjon flaks.

Første jobb var hos Norsk Data i Oslo. Under et kickoff-seminar møtte hun Jan Gunnar Asbjørnsen, og etter to sommerferier i en trang, liten seilbåt uten noen form for luksus, var de rimelig sikre på at de hadde testet hverandre ut tilstrekkelig. Men i likhet med over halvparten av alle gifte par, måtte de også over et par fartsdumper som resulterte i et brudd.

-  Vi var rett og slett veldig utslitte. To bleiebarn er forferdelig travelt. Vi ble nok mindre tolerante, vi så ikke hverandres behov så godt. Separasjonsperioden brukte vi til å få litt avstand og fornyet respekt. Vi oppdaget at vi hadde utrolig mye felles, at vi hadde det gøy sammen og var veldig glade i hverandre. For oss ble det en erfaring vi vokste på, og familielivet ble enda viktigere etterpå. Men dette var i 1993, det er lenge siden.

Hun tar en pause.

-  Vet du hvorfor jeg understreker det? Fordi det nylig sto en sak i et ukeblad med overskriften: Fant tilbake til hverandre igjen. De nevnte ikke at det var 13 år siden, så barna våre måtte svare på spørsmål om vi nylig hadde vært separert.

EN KAN VÆRE ENIG eller uenig i Devolds gjøren og laden som forsvarsminister. Det er likevel vanskelig å komme utenom at flere av angrepene tok kvinnen, ikke ballen. Sånt får konsekvenser for flere enn hovedpersonen.

-  Jeg er veldig stolt av barna mine, de kjenner meg og stoler på meg. De vet at jeg er sterk og det gir dem trygghet. Men å være barn av politikere er steintøft. Man bør alltid spørre seg, enten man skriver, snakker eller debatterer, om dette mennesket har barn. Jeg har brukt veldig mye tid på å forklare forskjellen på rolle og person. At jeg har en rolle å spille, at mine politiske motstandere har en annen, og at pressen også har sin.

-  Tror du barna dine noen gang ønsket seg en mindre profilert mamma?

-  Nei, nesten tvert imot. De ønsket at jeg skulle fortsette. Gutten min har sagt at man aldri skal gi seg på grunn av motstand. De har tatt det hele imponerende bra.

-  Og du sjøl, hvordan har du holdt hodet over vannet når det har stått på som verst?

-  Et knep er å ta seg tid til å leve det egentlige livet. Uansett hva som har skjedd, har jeg som en klokke vært på fjellet hver fjortende dag. Eller vært på trening med jevne mellomrom. Gjort fysiske ting som tvinger en til å koble ut.

Devold leter etter en overgang. En sporveksler som gjør at hun kan komme seg inn igjen på det hun virkelig vil snakke om. Og der! Der kom refrenget igjen:

-  Og... her er det DNT kommer inn. Etter at du har gått fra hytte til hytte i ei uke, er det ikke mye du ikke har fått tenkt igjennom. Derfor spiller DNT en enormt viktig rolle i dag.

I VINTER HAR DEVOLD vært snill mot småfuglene. Hun har trofast fylt opp fuglebrettet utenfor vinduet til sine små, bevingede venner. Fram til i fjor høst var det snarere hauker, av den amerikanske, tobeinte typen, man forbandt med Devold. Hennes nære vennskap med den amerikanske forsvarsministeren Donald Rumsfeld opptok mye spalteplass. Men - hold deg fast - Devold sier at hun slett ikke er noen nær «buddy» med Donald, hun har heller aldri vært noen utpreget USA-patriot.

-  Jeg opplevde ikke kritikken om at jeg var for USA-tro som urettferdig, men kanskje litt rar.

-  Da du gikk inn for å sende folk til Irak tok du en historisk og dramatisk avgjørelse. Hvorfor valgte du å sende norsk personell i krig under et annet lands kommando?

-  Det var et FN-mandat...

-  Var det det?

-  Ja. Og en internasjonal forpliktelse. I tillegg var det bredt flertall i Stortinget for å gjøre det.

Devold tar en pause.

-  Forklaringen på all kritikken er veldig logisk. Folk klarer ikke å skille rolle fra person. Som forsvarsminister er USA den viktigste allierte gjennom NATO, så enkelt er det. Hadde SV hatt forsvarsministeren ville det blitt det samme.

-  Du la kanskje også bånd på deg når det gjaldt dine personlige meninger, om Irakkrigen for eksempel?

-  Jeg vil ikke kommentere enkeltsaker.

-  På et mer generelt grunnlag da?

-  Har man en rolle, så har man en rolle. Min var å være Norges representant i NATO, med alt det innebærer.

-  Hvor nær venn var du egentlig av Rumsfeld?

-  Jeg skal ikke jeg gi meg ut for å være noen ekspert på Rumsfeld. Jeg har møtt ham på formelle middager, men...

-  Men hva?

-  Jeg kan si noe som er viktig om det der. Hvis du ønsker å oppnå noe fra et annet land, har du større sjanse for å få det til hvis de personlige relasjonene er gode. Alle strekker seg litt lenger for folk de liker, ikke sant? Er det noe jeg virkelig lærte i løpet av disse fire åra, så er det at personlige relasjoner er undervurdert. Det er mye viktigere enn de fleste er klar over.

-  Og er nordmenn flinke med sånt?

-  Vi blir nok ofte oppfattet som uhøflige, fordi vi ikke behersker «The British Way». Britene er klart best på sånt.

-  Bedre enn amerikanerne?

-  Å Gud! Du må ikke snakke! Egentlig kan vi det jo, vi rg. Det handler bare om vanlig sosial omgang. Men, men, eh...

Nå jobber hjernen til Devold. Men hva? Selvfølgelig. Et par korte sekunder, og så er hun igjen penset inn på sporet. 18 år i politiske debatter har satt sitt preg.

-  Det er det vi driver med i Turistforeningen også. Ta for eksempel et dugnadslag; folk som ikke kjenner hverandre, men jobber sammen. En oppdager raskt at det er mye lettere å jobbe sammen med noen man liker. Personlige relasjoner er viktig, enten det dreier seg om storpolitikk eller dugnad på fjellet, sier hun.

DET ER ÉN TING Devold vil savne mindre enn å pløye gjennom bunker med sakspapirer og finlese offentlige utredninger: Å bli vurdert av motepolitiet.

-  Jeg kan skjønne at fotomodeller og folk som lever av å vise seg fram kan få karakterer for sine antrekk. At politikere får det er mildt sagt underlig. Det jeg merket er at veldig mange ble engstelige av det. Kanskje ikke først og fremst de kvinnelige politikerne, men konene til mannlige politikere. Helt vanlige, sivile kvinner som bare er så uheldige å være gift med en politiker. Jeg husker spesielt i bryllupet til Ari og Märtha. For flere av konene var det første gangen de hadde vært med på noe sånt, og de gledet seg virkelig. Og så ble opplevelsen ødelagt fordi noen av dem dagen før var blitt fotografert på en mottakelse og hadde fått terningkast for kjolene sine. Det ubehaget mange følte da var...

Devold rister bestemt på hodet.

-  Nei, det var ikke hyggelig, sier hun stille.

-  Du har sjøl kanskje fått mest kritikk for å være for glamorøs?

Nå ler hun rått og forteller at hun er for lat til å bruke sminke - den rosa lipglossen på leppene har hun knabbet av datteren.

-  Jo, jeg har fått kritikk for det rg. Men jeg fikk terningkast to for antrekket mitt i bryllupet til Ari og Märtha.

-  Hvor stor pott har statsråder til innkjøp av festantrekk?

-  Null. Alle kjolene mine har jeg betalt sjøl. Det er greit nok at det ikke brukes offentlige penger på sånt, men da synes jeg vi må få slippe å bli vurdert i pressen. Det er en form for avansert mobbing, og det går alltid ut over kvinner. Å få terningkast to er forresten ikke det verste slaget jeg har opplevd som politiker. Ha ha ha!

-  Du har også kjent på kroppen hva overdrevet slanking kan gjøre?

-  Jeg var i 15-16-års alderen og sluttet rett og slett å spise. Jeg tok den vanlige; sa til mine foreldre at jeg hadde spist hos «bestemamma» i huset ved siden av, og til henne sa jeg at jeg hadde spist hjemme. Jeg var en normalt kraftig håndballspiller på 67 kg. Da jeg veide 47 så jeg rett og slett sjøl at det var forferdelig stygt.

-  Og da begynte du bare å spise igjen?

-  Ja. Jeg var heldig, jeg stoppet før det var snakk om leger og sånt. Siden har jeg aldri slanket meg, og det kommer jeg garantert heller aldri til å gjøre.

DET ER LANGT FRA å være øverste sjef for forsvaret til å bli generalsekretær i DNT, men det er likevel en jobb som innebærer en viss makt. Er hun glad i makt?

Devold rister på hodet.

-  Makt betyr ofte et eneansvar. Jeg er mer glad i innflytelse enn makt. I ungdommen valgte jeg håndball, som er et lagspill.

-  Er ikke håndballen, som politikken, full av egoer?

-  Mer eller mindre. Man kan bli toppscorer, men hvis laget skal gå videre må man spille hverandre gode.

-  Man snakker ofte om maktas beruselse...

-  Ja, og da har jeg aldri skjønt hva folk snakker om. Men én ting er jeg sikker på: Det er en mann som har funnet på det uttrykket. Garantert, sier hun og ler igjen.

Når hun er ferdig trekker hun pusten dypt. Så kommer en innrømmelse:

-  Jeg ler altfor mye. Mannen min sier at det er mitt problem. At jeg blir misforstått fordi jeg har godt humør. Men hvis alternativet er å slutte å smile og le, ja, da får det heller være.