På\'an igjen

For 25 år siden kom hans første barn. Nå er det på\'an igjen.

- JEG HAR IKKE mye å klage over nå. Bortsett fra at jeg tror jeg skal dø annenhver uke.

Norges melankoliker-ikon vrir seg i sofaen.

DET STÅR Viva la Revolution på ryggen hans. I rød skrift. Han er stilig. Pappa snart.

- Tenker du på at du til konfirmasjonen til barnet ditt vil være 68 år?

- Ja...

- Tenker du på alderen, Eggum?

- Å ja. Hver måned setter jeg meg ned og regner ut hvor stor prosentvis del av livet jeg har igjen. Da kommer jeg til et tall. Som jeg, i beste fall, kan leve til. Jeg møtte en lege i Bergen, en professor i hypokonderi, som tar imot de som er virkelig heavy angrepet av den type angst. Han sa en del ting som uroet meg.

- Hva sa han?

- «Du har ingen garantier for noe som helst», sa han.

«Det er trøsten?» spurte jeg.

«Ja» sa han.

«Det er lett for deg å si», sa jeg.

- Jeg sier som Woody Allen: «Jeg er ikke redd for å dø, jeg har bare ikke lyst å være der når det skjer». Men det er noe av det mest stilige med at jeg nå skal bli far. Det med hukommelsen om deg. Barnet fører videre det han eller hun husker om deg.

I 30 ÅR har Eggum sunget om knuste løfter, kriser og gutter som vil tilbake til mor.

- Men på den kommende samleplata mi er det én ny låt. «Det føles bra» heter den. Jeg begynte på den i 1988 og fullførte den i 2005. Det er en positiv låt til å være Eggum, sier han.

I november kommer barnet.

- Vi er nok i overkant engstelige. Det er ikke snakk om å ta et snev av alkohol for Kaia. Hun har vært litt usikker på å fly og.

- Det går jo bra, Jan.

- Jo, jo. Visst går det bra.

Eggum gjentar det en gang til, for seg selv.

- Jeg har tross alt vært gjennom det en gang før. Jeg husker det så klart da Frida ble født. Fantastisk. Det å få henne i armene. Jeg syns det er morsomt å kunne si at 25 år mellom hvert barn er passe.

Nå skal han snart ligge på kne og leke igjen.

- Den dagen jeg fikk vite om det, det var et gledessjokk. Før angsten tok meg igjen.

- Men jeg snakket med Lillebjørn Nilsen, han vokste også opp med en far som var på min alder. Han syns det var stilig. Hans far hadde en helt annen ro over seg enn en ung spirrevipp. Jeg tenker som så: Når du får barn som 25-åring er første del av livet ditt forbi. Når du får barn over 50, får du en ny begynnelse. Bare det å være over 50 og vite at man er viril fremdeles. Det kan jeg si til de som er 40 år og allerede redd. Det er noe der nede som ikke dør.

DEN 22 ÅR GAMLE Kaia Huuse kom i Jan Eggums liv i 1996. Samme år som Eggum brøt med sin samboer gjennom 20 år.

- Det var jo musikken som kom først. Jeg følte vi var tvillingsjeler i måten å tenke på. Vi ble jo kjent nettopp fordi hun hadde sendt meg noen tekster. De var veldig intessante for meg å lese. Det lignet veldig på det jeg skrev da jeg var like gammel som henne. Vi hadde noe der som var likt. Og så traff vi hverandre ute, etter en konsert jeg hadde. Med krav på å bli trodd, var det ikke meg hun var interessert i, men musikken min. Da begynte jo ting å skje. Og da måtte jeg innrømme at ting ble veldig spennende. Jeg vet ikke om jeg sa det da, at hun lignet på meg da jeg var 20. Men jeg sa ja til å produsere platen hennes. Og da ble det jo forskjellig slags musikk. Det jeg opplevde, var at mye av den aldersforskjellen ble visket ut. Fordi vi hadde noe felles.

Han kunne vært faren hennes. Eggum sier at hun fikk ham til å skifte livsstil.

- Jeg var dobbelt så gammel som henne, jeg var 44, hun 22. Jeg fikk et veldig flashback til ungdomsdelen i meg og det var veldig spennende. Det er noe man har med seg hele tida, det sier folk som er 60 og 80 og 90 også. Ved å være sammen med noen som er 20 år yngre, bevarer jeg kontakt med den delen av meg selv. Det er deilig. Jeg føler at jeg får vel så mye som jeg gir sammen med Kaia, og hennes venner. Også nå som vi skal ha barn. Jeg slipper å bli gubbete, håper jeg.

- Hva er viktig når du skal fostre opp en liten gutt eller jente?

- Forståelsen for at man er sosial. Og så skal barnet få selvtillit. Vite at han eller hun er enestående. Den form for kjærlighet. Da kan du stå gjennom ganske mye. Mobbing. Utskjelling.

- Snakker du av erfaring?

- Det var perioder i barne- og ungdomsåra hvor folk syns jeg var sær og rar og lo av meg. Min mor var veldig engstelig på mine vegne. Alt som var høyt, dypt, vått eller hardt var farlig. Men samtidig sa hun at jeg var best. At jeg var fantastisk. Så jeg fikk en irriterende selvtillit, samtidig som jeg ble veldig engstelig. Den kombinasjonen er jo litt sær, kan du si.

EGGUM ER STOLT. Han sier han og Kaia skal få laget en skikkelig navnefest. Men bryllup blir det ikke.

- Det er mest med at føler at ekteskapsløftet er noe jeg ikke klarer å gi. Jeg har alltid ment at det er en heavy form for løfte. Elske og ære til døden. Det er urealistisk svært. Hver gang jeg er i bryllup, det er ikke det at jeg går rundt og surmuler, men hver gang jeg hører det løftet får jeg hetta. Jeg var samboer i 20 år og har bevist at det går an å leve sammen uten å sette kontrakt på følelsene sine.

- Kanskje det kommer et alternativt ekteskapløfte, et som er lettere å forholde seg til. For slike som oss, som har trøbbel med det.

Finn Graff humrer i i sofaen.

- Jeg skulle ønske at alle så ut som deg, Eggum. Du er jævlig artig å tegne.

sier Finn Graff.

- Så gøy da, sier Eggum.

EN STYRTRIK engelskmann ankom visefestivalen i Arendal i 1972 i en Rolls-Royce, og merket seg én mann. Han inviterte Eggum til London for å gjøre ham til popstjerne. Eggum ble der i to år. Det førte han mot sammenbruddet. Det viste seg at mannen som skulle gjøre Eggum til stjerne, ikke hadde en eneste kontakt i musikkbransjen. Da Eggum kom hjem, var han dypt , og med melankoli-klassikerne «Mor jeg vil tilbake» og «En natt forbi» i kofferten.

- Det ble ille på slutten. Jeg sto helt i stampe, personlig og profesjonelt. Jeg ringte ambulansen og trodde jeg skulle dø. Jeg trodde at jeg toppen hadde tre måneder igjen. På den tida røyka jeg mye, jeg var blek. Jeg ville få bekreftet at jeg var dødssyk. Jeg tok en sjekk, jeg var engstelig. «Her er alt i orden, Eggum» sa de. Jeg tok det ikke for god fisk.

Det var i London at Eggum ble hypokonder på ordentlig.

- Jeg har bare sendt bud på ambulanse den ene gangen. Men jeg har vært på nippet noen ganger. I går kjente jeg en liten kul bak her, sier Eggum. Han peker på et punkt på ryggen.

- «Tror du det der kan være lymfekreft?» spurte jeg kjæresten min. «Nei, det er en kvise», sa hun. Jeg er rabiat på det til tider. Jeg har fått en lege nå, jeg pleier å si at jeg har en veldig fast fastlege, og så har jeg en del andre mindre fastleger. En av dem har gitt meg det rådet «bare kom så tar vi det med en gang». For det tar fryktelig mye tid. Du blir veldig opptatt av at du helst skal leve i 120 år.

Da holder det ikke med skolemedisin for Eggum.

- Jeg har brukt healing og naturterapi ganske lenge. Og akupunktur. Det de gjør, er å behandle balanse og mangel på balanse. Ser på flyten, hvordan hele kroppen kommuniserer med seg selv og verden. Her tar skolemedisinen bare for seg del for del. Den har for så vidt hjulpet meg den og, jeg har blitt trøstet av den. Men jeg tror aller mest på naturmedisinen.

Eggum er engasjert nå.

- Det er mange naturbehandlere som sier til meg...

- Er det mange?

- Ja, en del. De sier at min kreativitet er så sterk at jeg får den andre siden og, krefter jobber i feil retning.

- Hva skjer med deg, da?

- De periodene du skal ta deg tid til å slappe av, da kommer angsten. Der andre får en fysisk reaksjon, skjer det med psyken med meg. Det begynner å ta av. Nei, det er rare ting.

I sitt eget hode har han hatt leukemi og svulst på hjernen.

- Jeg er veldig facinert av det som heter endeagrammer og en bok som heter «Sjelens ni Ansikter». Det handler om at det finnes ni mennesketyper. Jeg fant ganske fort ut hvilken type jeg var, og hvilken mine nærmeste var. Bare det å finne sin type er ganske klargjørende. Jeg er type 5. Iakttakeren. Jeg gjennomskuer. Det er den typen som aldri stoler på at ting er sånn som de ser ut. Jeg regner med at de er feil. Den personlighetstypen ligger nok sterkt i meg. Det kan føre til at du blir en loaner.

HAN ER UROLIG I STOLEN. Beveger seg.

- Har du dårlig tid, Eggum?

- Neeei. Det går bra.

Han kaster på håret. Fikler med papir.

- Jeg elsker å fleipe med min egen melankoli. Men jeg har fått reaksjoner på at jeg har gått for langt der. At jeg fleiper for mye. Folk vil at det skal være sånn.

Eggum kan være dyster og tung, men sjelden svart, sier han. Men Gud vet at det har hendt.

- De svarteste øyeblikkene... Når forholdet til min samboer gjennom 20 år røk. I 1996. Jeg skjønte at jeg ikke kunne gjøre noe med det. Det var en vond følelse. Å vite at det er definitivt forbi. Det var også en periode da jeg igjen ble redd for å være alvorlig syk, en ganske lang periode rundt da jeg fylte 50. Jeg måtte rett og slett ta en ordentlig sjekk. Alt var i orden. Det var det rare. Når du får de beskjedene, det er virkelig de lykkeligste øyeblikkene i mitt liv. Det er som å skru på lyset igjen. Det finnes ikke noe bedre.

FOR FIRE ÅR SIDEN meldte Eggum endelig flytting til Oslo, etter gjentatte ganger å ha snakket om fordelene og friheten ved å bo hver for seg. Men som Eggum sa: Vi har sikret oss mange bakdører.

- Jeg kjøpte hytte i Bergen i fjor. Eller, det er jo en leilighet. I Fjellsiden. Jeg fikk abstinenser, jeg syns det var grusomt å bo på hotell i Bergen. Og da satt jeg på Hotell Admiral, og så opp dit hvor jeg hadde leilighet før. Til slutt gikk jeg og fikk meg en leilighet som har enda bedre utsikt og ligger enda høyere oppe. Jeg ser Vågen, Askøy og Johanneskirken, Torget og Laksevåg, Nordnes og alt.

Nå er han der flere ganger i måneden.

- Men den sjåvinstiske delen klarer jeg ikke slutte meg til. Jeg har aldri vært tilhenger av typen Bergen er best. Men jeg har alltid vært knyttet til den byen jeg er vokst opp. Man kan skryte av Bergen, men hvorfor er det så få som synger på bergensk da. Jeg har på en måte følt at jeg har vært nesten alene om det. At jeg jobber for den Bergens-dialekten alene.

EGGUM VAR nachspielkongen i Bergen. Han ga begrepet lakenskrekk et ansikt. Hyppig holdt han og samboeren nachspiel og fest i hjemmene de delte.

- Jeg må innrømme at vi det siste året flyttet fra 150 kvadrat stort hus til 400 kvadrat på Kalfaret kun for å få plass til flere på fest. Det var forøvrig siste året vi var sammen, før det røk.

Når Eggum er i Bergen tar han den gamle lysløypa si.

- Men jeg går hjem alene etterpå. Jeg har vært på så mange nachspiel at det ikke er mer å skrive om, sier han.

Eggum har funnet roen i Oslo.

- Vi sitter på hver vår ende av leiligheten og jobber, Kaia og jeg. Jeg merker at jeg blir veldig kreativ når hun sitter ti meter fra meg. Det handler om å være alene sammen.

Han avslører også en hemmelighet.

- Vi samarbeider om et prosjekt nå. Vi lager sanger sammen til en plate. For første gang. Hun skriver tekster på engelsk, jeg lager musikk til. Vi jobber veldig bra i lag.

Sist gang de laget plate sammen ble det storm. Da Kaia Huuses debutplate, produsert av Eggum, fikk terningkast 2 i Dagbladet, sto en forelsket Eggum opp som en løve for kjæresten. Han gikk på debattprogrammer på TV for å forsvare henne. Ikke alle syntes det var like smakfullt. Eggums reaksjon ble en hemsko for Kaia.

- Vi ble sammen under innspillingen av plata. Da ble det mange kort å holde fra hverandre, innser han nå.

Eggum gir i disse dager ut sin sjette samleplate.

- Du har ikke mistet det, sluttet å skrive?

- Nei, jeg har ikke mistet tråden. Det er artig å se at den formen jeg representerer er så slitesterk at den holder gjennom alle epoker og trender.

Nå er han sannelig også ferdig med Norsk pop- og rockleksikon, en praktbok han har brukt 11 år og et par millioner kroner av egen lomme på. Jan Eggum har fått sitt avsnitt. En kabaret av musikken og tekstene hans, «På an igjen», blir til høsten attpåtil satt opp på Den Nationale Scene.

- DU, JEG har gjort noen notater her, sier Eggum.

Han har skrevet ned noe på en trikkebillett. Og på et par konvolutter.

- Jeg har regnet ut at jeg har solgt 20 plater hver dag i 30 år. I snitt. Med en topp rundt midten av 90-tallet. Det kaller jeg staying power. Noen kan selge 100 000 plater så blir de borte. Jeg er mer jevn.

Eggum sier at han sjelden lar seg rive med av andre musikere.

- For meg som lever veldig mye av livet mitt i hodet, er film det fineste. Jeg så en Bergmann-dokumentar der han sa: Alle gode filmer filmer har ett smertepunkt hvor ting er på sitt absolutt sterkeste. Når jeg skriver sanger tenker jeg slik. At de skal ha et punkt hvor smerte og følelse er på det aller høyeste.

Kvinner vet alt om det.

- Kvinnen er full av mysterier. Kvinner vil flørte, menn vil ligge med. Kvinner vil bli begjært en hel kveld for så å gå hjem alene. Forstå det den som kan. Det sies at jeg skriver bra om kvinner. Det kommer av at jeg korresponderer med min feminine side. Jeg liker kvinnelige forfattere, de snakker til meg. Og menn som har en feminin side, de macho kjenner jeg meg ikke igjen i. Jeg har vært mer enn gjennomsnittet interessert i å høre på hva jenter sier. Om forhold til menn. Det er ikke sikkert at jeg har alltid har skjønt hva de har sagt og tenkt. Men det beste komplimentet jeg kan få er når jenter sier sangene stemmer.

- Jeg opplevde noe stilig for ikke lenge siden. Det kom en jente bort til meg, hun var tidlig i 20-åra. «Takk for at du redda ungdomstida mi» sa hun. Så gikk hun igjen. Det er sterkt.

Eggum sier han har med noe, om vi er interessert.

- Her de aller siste anmeldelsene mine. Jeg har et byrå som klipper alt om meg. Jeg har alt som har stått om meg i avisa gjennom 30 år. Slik kan jeg følge med hva folk har sagt om meg.

Det har slått Jan Eggum i det siste:

- Jeg merker tendenser på at jeg begynner å ligne et vanlig menneske. Et streit-jobb-menneske.

Ikke verst for en mann som på 70-tallet mener han så ut «som en blanding av Greven og forfatteren Hans Herbjørnsrud».

Bohemen Jan Eggum har forresten laget seg 12 leveregler.

«Du skal prøve i løpet av et døgn å sørge for fem sorter frukt eller grønnsaker, fire minutters spaserur, tre glass vin, to kulturelle opplevelser og en orgasme» sier den ene.

Eggum er uttalt anarkist, hans hovedfiende er storkapitalen og globale korporasjoner. Foruten anarkisme snakker Eggum mye om okkultisme og spiritisme. Og han tenker at han er i slekt med trærne og ulvene og bjørnene og alt som lever.

- Det betyr at om du gjør skade på noe av det, så dreper du noe av deg selv. Den syklusen der er min religion.

JAN EGGUM ser ut over Oslo. Han forteller at han har kvittet seg de siste guttelekene og nå. Han har solgt unna to av de tre kjære veteranbilene sine.

_|Jeg har fått meg familiebil. En Mercedes, 97-modell. En papparacer. Det skulle være plass til smått der, sier han.

Noen dager senere. Det tikker inn en e-post fra Eggum. Han vil rette noe.

«En liten ting til. Kan du bytte «men bryllup blir det ikke» med «men bryllup blir det ikke med det første

BERGENS-BARNDOM: Med mor, mormor og morfar i 1953.
KONFIRMANT: Stilig 15-åring,, 1966.
GITARKAMERATENE: Fikk platina og Spellemannspris for sine to album.
ENEBARN: Ett år, 1952.
HARDT: Eggum levde livet, her fra 1979.
DRØM: London 1972. Håper på gjennombrudd. Men bryter istedet sammen.