Pakketur til ondskapens akse

Magasinet på nett dro på sommerferie til Nord-Korea - ditt fjerneste ferieland.

ETTER TO DAGER FÅR guttungen fra Los Angeles nok.

- Man, this place stinks! roper han ut på rasteplassen nederst på fjellstien.

Guttungen er rett og slett drittlei fjellvandring, rar mat og pakketur. Han vil hjem til USA. Den nordkoreanske vakten i olivengrønn drakt ser litt forvirret ut. Kritikk av regimet er strengt forbudt, men hva gjør han med dette?

Jeg prøver å slå av en prat med mora til gutten, en koreansk kvinne som har utvandret til USA.

- Så hvordan liker dere Nord-Korea?

- Nice, sier hun og ser opp på fjelltoppene.

- I går var det 4. juli. Feiret dere USAs nasjonaldag på hotellet?

Hun smiler, og kikker bort på vaktene.

VI ER PÅ PAKKETUR TIL NORD-KOREA. Et av verdens mest lukkede land. Men ikke mer lukket enn at hver uke reiser flere tusen turister over grensa for å besøke Kumgang-fjellene, som har en helt egen plass i hjertet til koreanerne. Turene er populære, i juni passerte turist nr. 1 million over grensa til det som påstås å være en av verdens mest lukkede land.

Turen starter en regntung julidag i Sør-Koreas hovedstad Seoul. Sommertid er regntid i Korea. Vi klyver inn i en buss. Verken guide eller sjåfør snakker engelsk. Turen var bestilt noen uker i forveien, og kostet 180 dollar per person for to netter. \'Yrke: Journalist\' sto det på påmeldingen. Ikke noe problem.

Alle de andre passasjerene er koreanere, de fleste såpass godt oppe i åra at de nok husker krigen godt. 10 millioner sørkoreanere har familie eller nære slektninger i nord, stengt inne bak grenser som har vært lukket i over 50 år.

NORD-KOREA og Sør-Korea har vært i krig siden 25. juni 1950 da Kim Il Sung sendte over to hundre sovjetiskbygde tanks over grensa fulgt av en hær på minst 150 000 mann.

Den blodige krigen bølget fram og tilbake over den koreanske halvøy i tre år, og de enorme mengdene granater, napalm og bomber USA, Sovjet og Kina pumpet inn i landet kostet over to millioner mennesker livet. I 1953 ble det inngått våpenhvile, men de to koreanske regimene har fortsatt ikke undertegnet noen fredsavtale.

Det merkes tydelig mens vi nærmer oss grensa. Det blir tettere og tettere med militære installasjoner. Radarer og tårn pynter åser, langs veiene passerer vi tanks og kanoner, tykke betongsperrer står klare langs kanten av veien.

Nord-Korea har en stående hær på over 800 000 mann. Til sammen har de to koreanske landene 3 000 militærfly, 10 000 pansrede kjøretøyer og 27 000 kanoner. Den kalde krigen lever i beste velgående på den koreanske halvøy, og her ved grensa er den dypfryst.

Før grensa må vi levere inn mobiltelefoner, det er selvsagt forbudt å ha med seg i Nord-Korea. Bærbare PCer med modem og kameraer med mer enn ti ganger optisk zoom likeså. Det er ikke lov å ta bilder av militære, nordkoreanske sivile, eller deres bosteder.

Guiden informerer om retningslinjer for turister. Det er selvsagt forbudt å kritisere regimet. I 1999 ble en sørkoreansk kvinne holdt fengslet i omtrent en uke, etter at hun anbefalte en nordkoreansk guide å flytte sørover fordi livet var så mye bedre der. Sørkoreanske blader og magasiner er forbudt. Og det er heller ikke lov å peke på, eller be om å få kjøpe Kim Il Sung-pinsene nordkoreanere bærer.

KIM IL SUNG, ja. Landets evige leder døde for 11 år siden, og tilbes nå som en slags halvgud. Kim ble født inn i en kristen koreansk middelklassefamilie, men motstandskampen mot de japanske okkupantene gjorde ham om til en glødende nasjonalist og kommunist, og han ble håndplukket av Stalin til å lede det nordlige Korea etter andre verdenskrig.

Nå styrer hans eldste sønn Kim Jong Il landet. En sjenert mann som liker film og konjakk. Han har komplekser for sin kortvokste runde kropp, noe han motvirker med plattformsko og høyt hår.

«Hva synes du om kroppen min? Like liten som rumpehullet til en dverg, ikke sant?» skal han ha spurt en sørkoreansk skuespiller som besøkte ham. (Najnaengi ttongjib, «rumpehullet til en dverg», er et kallenavn koreanske mødre gjerne bruker på små babyer.)

Han er ikke bare interessert i film, han skal også ha skrevet seks operaer på to år, og designet ett større monument i hovedstaden. Vi kan også opplyse våre lesere om at da Kim Jong Il ble født i 1941 viste en dobbelt regnbue seg på himmelen og en ny stjerne ble tent i verdensrommet. Men han sliter fortsatt med å fylle sine fars sko. Farens biografi, som ligger på Nord-Koreas offisielle hjemmeside, er på 2161 sider, sønnen må nøye seg med 160 sider. Tilfeldig valgt sitat: «From his childhood Comrade Kim Jong Il was extraordinarily clever and wise ».

NOK OM DET. Vi ankommer den demilitariserte sonen, en ikke akkurat våpenfri sone som strekker seg to kilometer i hver retning fra grensen. Her er det piggtråd, minefelt, skytestillinger, og trærne er fjernet for å gi bedre sikt. Så kommer ingenmannsland. Det er tomt, og det er stille. Et lite rustent metallskilt marker våpenhvilelinjen. Vi er i Nord-Korea.

Grensestasjonen på nordsiden er et hvitt telt nedenfor noen bergknauser. På begge sider av veien står soldater med røde flagg og håndvåpen. En gruppe offiserer kommer i springmarsj på geledd før de entrer bussene med streng mine og pistoler i beltet. Høyttalere spiller den nordkoreanske hitlåta «Pan Gap Sumnida» (Det er så godt å møte deg).

Så stilles vi opp i ordnede køer - selvsagt i rekkefølge etter nummeret på billetten vår. Kontrollen er streng, omtrent som en amerikansk passkontroll etter 11. september.

Vi kjører gjennom rismarker. Røde flagg vaier, tynne skikkelser jobber for hånd i åkrene. Det er ikke en traktor å se, bare en og annen vannbøffel og noen rustne lastebiler. Ved sideveiene står soldater på vakt.

Inne i landsbyene dyrkes det grønnsaker mellom husene. Ifølge FN er en tredjedel av Nord-Koreas befolkning på noen og tjue millioner underernært. Anslagene på hvor mange som døde da tørke, hagl og flom ødela flere års avlinger på midten av nittitallet varierer sterkt. Offisielle nordkoreanske tall skal være at 220 000 personer døde, en rapport til USAS kongress hevder at opp til to millioner døde.

Per i dag er 70 prosent av befolkningen avhengig av et statlig system for matutdeling. Rasjonene skal nå være på 250 gram dagen per hode, det dekker bare halvparten av minimumsbehovet for kalorier. Resten må skaffes fra egen jord, dyre butikker eller svartebørs. FNs matvareprogram regnet i fjor med å trenge over en milliard kroner til sitt matutdelingsprogram i Nord-Korea. Helsevesenet har brutt sammen. Leger mangler medisiner, og må mange steder bruke urter.

- Et beinbrudd kan fort ende med amputasjon, sier en kilde som nylig var i Nord-Korea for å se på helse- og sosialvesenet, til Magasinet.

Matmangelen skal ifølge avhoppere ha ført til at folk har begynt å miste tiltro til landets ledelse og deres urokkelige selvbergings- og uavhengighetsideologi.

VI SER IKKE NOE til sulten og nøden når vi ankommer hotellet, en staselig bygning reist av det sørkoreanske Hyundai-konglomeratet, som driver hele turistprosjektet. Her er det flere restauranter, utendørs grill og en lysekrone stor som et hus. Serveringspersonalet ser velfødde ut, men snakker ikke engelsk.

Etter noe om og men greier vi å avbestille slangebrennevin, og får i stedet noen søte velsmakende grillspyd og øl. Vi skjønner ikke helt hva slags kjøtt det er, og et kort øyeblikk får ordet «hundefrykt» en ny dimensjon. Vi velger å stole på Lonely Planet, som hevder dette kun serveres i spesialrestauranter.

Hvis du absolutt vil ha hund til middag anbefaler Lonely Planet restauranten «Dangogo Gukjib» i hovedstaden Pyongyang. Der får du «Hund fra hode til hale» for 30 euro. Ifølge guideboken forventes det at du spiser hundens penis. Hjernen spises som dessert.

Vi prøver å slå de tankene ut av hodet mens vi kaster oss over saftige grillspyd. Maten i Nord-Korea er god, i hvert fall hvis du er turist. Den er i hvert fall langt mer velsmakende enn mye av det som utgis for å være mat på norske veikroer.

OG NÅ, SIRKUS! Det er ikke til å komme bort i at det føles litt merkelig å være i Nord-Korea. Et land man har hørt mye om, men som omverdenen egentlig vet lite om.

Kontrollen, displinen og ensrettingen er enorm.

Som turister får vi bare reise rundt i et lite inngjerdet liksomland, spesialbygd for turister. Rundt hele området er det soldater. Vi følges alltid av guider, de bærer walkie-talkier for å holde kontroll på turistene. Over veiene henger det slagord, og utenfor hotellet er det en stor betongvegg, et alter, med maleri av Kim Il Sung som leker med barna. Alle må tilbe den døde lederen.

Når vi går tur i fjellene ser vi slagord hogget i gigantbokstaver inn i fjellveggen, slagord som hyller Juche-ideologien, Nord-koreas høyst egne blanding av selvberging, sosialisme, militarisme og personkultus.

Kritikk av regimet kan ifølge Amnesty føre til strenge straffer for deg og din familie. Nord-Koreanske journalister har blitt straffet med «omskolering» etter å ha feilstavet navnet på viktige byråkrater. Tyveri av fem kuer eller mer har blitt straffet med offentlig henrettelse.

Første kvelden underholdes vi med sirkus. En tropp akrobater fra Pyongyang hopper, spretter og flyr gjennom lufta mens de sjonglerer og balanserer umulige objekter og vrenger lemmer i lett kvalmende vinkler. Orkesteret spiller orientalsk syttitalls detektimedisco med blåsere og strykere. Det hele fremstår som ganske gammeldags, men føles på en måte tidsriktig i et land, som har stivnet i en slags femti-søttitallsverden, da diktatorer i grønne nylonjakker, femårsplaner og straffeleire for «fiender av folket» fortsatt var gangbar mynt på store deler av det ideologiske verdensmarked.

Mellom innslagene kommer en hvitsminket dame i rød kjole ut og lovpriser Kim Il Sung. Ironi er et ukjent begrep i Korea, og det merkes tydelig på det nordkoreanske regimets propaganda. Klovnene er selvsagt kledd i rød- og hvitstripete klær med blå stjerner.

SØR-KOREANERNE KLAPPER IVRIG for sirkusartistene, og lar seg ikke sjenere synlig av hyllestene til Kim Il Sung. Vi er her som turister i et merkelig land på andre siden av kloden. De er her for å besøke landet deres egne, ja kanskje nære slektninger bor i, innelåst i totalitært regime som ikke lenger greier å brødfø sine egne, men som bruker sine påståtte atomvåpen for å indirekte true til seg mer nødhjelp.

Vi går inn i taxfree-butikken. Her kan du handle Chanel-parfyme, den alltids tilstedeværende Marlboro, eller golfsko du kan bruke når Hyundai blir ferdig med den planlagte golfbanen. Du får og kjøpt lokale produkter, som de evinnelige røttene du får overalt i Korea. «Godt for utholdenheten» sies det med glimt i øyet. Vi prøver å finne litt propaganda, men det er ikke en Kim-button eller poster å oppdrive. Til slutt ender vi opp med en flaske 60 prosents brennevin modnet med død slange (også godt for «utholdenheten», blink blink), og et par esker te merket «hangover chaser».

VI SETTER OSS i bussene som skal bringe oss opp i fjellene. Det er tross alt de som er reisens mål. Små spesialbygde busser klyver opp trange betongveier i de bratte åssidene. Skarpe skogkledde tinder skjærer seg ut av tåka, mens vi setter vår lit til koreanske bremseingeniører. De må være i verdensklasse skal vi overleve turen ned igjen.

Med appelsiner, agurk, sjokolade og vann i sekken tar vi fatt innover et trangt dalføre. I dalbunnen renner en jadefarget elv. Det er varmt, det er vått, og avsindig vakkert. Kumgangfjellene er så pene at selv de ultranasjonalistiske kineserne har innrømmet at dette er en av de vakreste plassene i verden. Rent fjellmessig er dette absolutt en tur å anbefale. Kumgang kan absoluttt konkurrere med det beste av norsk fjellnatur.

Til tross for tung turistrafikk virker området uberørt, vhis du ser bort fra slagordene i fjellet og de opparbeidede stiene. Ingen hiver søppel på stien, og du det er forbudt å tisse i skogen. Magasinet på nett fyrer opp en sigarett.

- NO SMOKING ON THE MOUNTAIN!! En guide kommer løpende. Vi unnskylder oss og slukker sigaretten mens vi samler sammen asken. Det er ingen spøk å være turist i Nord-Korea. Frokost er for øvrig 6.30 om morgenen. Bussen går Bussen går 7.30.

Litt seinere slår vi av en prat med en kontaktsøkende og vennlig nordkoreansk guide.

- So, do you get a lot of American tourists here? spør reisefølget mitt.

Han tygger lenge på svaret.

- Bath man.

- Excuse me?

- Bath man. President. United states. Bush. Bath man. Ordene kommer med lange mellomrom.

- President Bush is a bad man?

Han nikker. Vi nikker. Noe er vi tross alt enige om.

DAG TRE ER DET SLUTT. En eldre kvinne snakker til fjellet, som for å ta avskjed. Hun bukker i retning av fjelltoppene mens hun holder høyrehånda foran brystet.

To timer seinere er vi ved det hvite grenseteltet. Passkontrollørene har bilder av alle turistene. Vi krysses av på listene. Busser gjennomsøkes, og bagasje gjennomlyses. Vi kjører inn i det demilitariserte sonen, mens vi vrir nakkene for å få et siste glimt av Nord-Korea.

Snart møte vi de sørkoreanske grensefestningene. Miner, piggtråd, gjerder og tanksperrer.

Et lite skilt advarer bilistene mot steinsprang.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på mail:

STERKE SCENER: Mange koreanske familier ble splittet etter Korea-krigen delte landet i to å femtitallet. De siste årene har et fåtall fått lov til å møte sine slektninger igjen. Her tar tre nordkoreanere farvel etter en gjenforening i Kumgang-fjellene i april i fjor.
SKRIFTEN PÅ VEGGEN: Enorme bokstaver hugget inn i fjellsiden hyller ledelsen og deres ideologi.
POPULÆRE FJELL: Over en millioner turister har besøkt Kumgang-fjellene siden de ble åpnet for utlendinger i 1998.
VILT OG VAKKERT: Kumgang-fjellene er balsam for øynene, men tar på knærne.
SOSIALISTISK LUKSUS: Alle er like i Nord-Korea, men turistene er likere enn andre. Her er hotellets lysekrone.
SIRKUS, SIRKUS: Sirkus er stort i Nord-Korea, og selvsagt underholdning for turistene. Her et bilde av gruppen Pyongyang Moranbong under en opptreden i Kumgang i fjor høst.
SHOPPING: Du kan få kjøpt vestlige varer i Nord-Korea, men da må du ha dollar.
SUVENIRER: Turistene i Kumgangfjellene får ikke kjøpe propaganda. Men hva med en lighter fra US Marines?
I NORD-KOREA: Nord-Korea er et av verdens mest lukkede land, men har åpnet noen områder for pakketurister. Her ser vi Magasinets reporter foran et minnesmerke over landets evige leder Kim Il Sung, som døde i 1994.
TUR I EN POSTKORTHYLLE: Fotomotivene står i kø i Kumgangfjellene. Ta med mye film eller ekstra minnekort.
KLIKK, KLIKK, BZZZT: "Hva, bare fire megapixler?". Sørkoreanske jenter har alltid siste skrik innen kameraer og mobiltelefoner.
HELLIGE FJELL: Kumgang-fjellene har en helt spesiell plass i hjertet til koreanerne. Pakketurene hit er den eneste muligheten de fleste sørkoreanere har for å få se noe av broderlandet i nord.
HUNGERSNØD: Sviktende avlinger på nittitallet førte til at et sted mellom 200 000 til to millioner nord-koreanere mistet livet. Fortsatt er en tredjedel av befolknignen underernært. Her er en ni år gammel guttunge avbildet av Røde Kors i 1997.