Bok: <>«Daimler» Forfatter: Pål Johan Karlsen Begynnelsen: Stakkars meg. At jeg kunne gjøre som jeg gjorde. At jeg kunne gjøre som jeg gjorde, gir dem som kjenner meg noe å tenke på. At armene mine kaster på seg og hodet mitt rykker, gir også dem som ikke veit hva jeg gjorde, noe å tenke på. Denne dagen, ja. Denne dagen hørte jeg min egen stemme. Den virket gråtkvalt, det er ubehagelig. Jeg virker så gråtkvalt i stemmen når jeg ikke har pratet på en stund. At stemmen min var gråtkvalt, betyr ikke at jeg var gråtkvalt, tror jeg. «Takk, bare bra!» Ikke engang «Og hva med deg?» Jeg hadde altså grepet Lokalavisen. Der sto det at vi er noen dager ut i juni, og så hadde kassadamen spurt: «Hei, hvordan går det?» For hun kjente meg igjen fra forrige gang, da jeg ga henne tjue kroner tilbake fordi hun hadde gitt meg tjue kroner for mye tilbake. Begrunnelsen: Her skal det fram at noe har skjedd. For romanens jeg-stemme, Daniel Grimsgaard, dreier det seg om den store katastrofen. Han er tilbake i barndomshjemmet, full av selvmedlidenhet.Daniel lider av en dødelig nervesykdom, er ilagt forbud mot å oppsøke kona, har vraket den nyrestaurerte Daimleren og er dumpet av sin fjortenårige elsker, Sturla, det store skitalentet i bygda. Det går mot slutten, og i en slik situasjon kunne nok Daniel tenke seg å være vel forlikt med seg selv og omgivelsene. Men det er han altså ikke, for det ulovlige forholdet er nylig blitt avslørt. Romanen blir et forsøk på å rekonstruere det ulovlige forholdet, og på å utforske ubalansen mellom Daniel og omgivelsene hans. Jeg tror vi alle evner å irritere oss over andre mennesker og å synes synd på oss selv. Daniel Grimsgaard befinner seg i en ekstremsituasjon hvor begge følelsene har tatt overhånd. <>litteratursider Glad i litteratur? Besøk Dagbladet.nos caroline.korsvoll@dagbladet.no